Det er med fortvilelse og tårer i øynene vi følger fjernsynssendingene fra den ufattelige tragedien som nå avdekkes i all sin gru i Sørøst-Asia. Historiene som berettes om øyeblikket da de enorme vannmengdene slo inn og raserte alt i mils omkrets, er rystende. Noen greide først å holde på sine barn da bølgene reiste seg på strendene, men måtte til slutt gi tapt overfor de frådende vannmassene. Barna gled ut av hendene deres og forsvant for alltid. Foreldre har mistet sine barn, barn har mistet sin foreldre. Der flodbølgene etter jordskjelvet har spredd død og fordervelse er hele livsgrunnlaget for hundretusener brått revet bort. Tilbake sitter fortvilte ofre og pårørende, mens en hel verden følger tragedien avmektig på avstand. Sorgen og fortvilelsen er ufattelig.

  Først nå begynner rekkevidden av katastrofen i Det indiske hav å gå opp for oss. Det fryktes at over 100.000 mennesker har mistet livet. Fremdeles har man ikke fått kontakt med beboerne i mange utsatte områder, ikke minst på øyene i Det indiske hav. Bare i Aceh-provinsen i Indonesia kan over 50.000 mennesker være omkommet. På de flodbølgerammede indiske øygruppene Andamanene og Nikobarene frykter man at hele samfunn kan være utslettet. På Thailands vestkyst er fremdeles over 400 nordmenn savnet. Og i byen Khao Lak kan 3000 være omkommet. Det er ventet at dødstallene vil øke i dagene og ukene som kommer.

  I de kriserammede områdene tilbys folk husrom, varme og mat. Folk tar vare på barn som har mistet eller kommet bort fra sine foreldre. Lokale myndigheter og frivillige jobber på spreng for å finne og identifisere de døde, hindre utbrudd av epidemier og ta seg av dem som trenger hjelp. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er på plass og gjør så godt de kan for å avhjelpe den verste nøden. I forhold til naturkreftene som har utløst denne katastrofen, føler vi oss små og avmektige. Avmektige i møtet med lidelsen og tragedien. Likevel, midt i sorgen og avmektigheten, vokser det fram i oss en trassig tro på menneskene som i slike stunder makter å mobilisere de sterkeste og beste sidene i oss; omtanke for andre, omsorg og kjærlighet.

  Det er med fortvilelse og tårer i øynene vi følger fjernsynssendingene fra den ufattelige tragedien som nå avdekkes i all sin gru i Sørøst-Asia. Historiene som berettes om øyeblikket da de enorme vannmengdene slo inn og raserte alt i mils omkrets, er rystende. Noen greide først å holde på sine barn da bølgene reiste seg på strendene, men måtte til slutt gi tapt overfor de frådende vannmassene. Barna gled ut av hendene deres og forsvant for alltid. Foreldre har mistet sine barn, barn har mistet sin foreldre. Der flodbølgene etter jordskjelvet har spredd død og fordervelse er hele livsgrunnlaget for hundretusener brått revet bort. Tilbake sitter fortvilte ofre og pårørende, mens en hel verden følger tragedien avmektig på avstand. Sorgen og fortvilelsen er ufattelig.

  Først nå begynner rekkevidden av katastrofen i Det indiske hav å gå opp for oss. Det fryktes at over 100.000 mennesker har mistet livet. Fremdeles har man ikke fått kontakt med beboerne i mange utsatte områder, ikke minst på øyene i Det indiske hav. Bare i Aceh-provinsen i Indonesia kan over 50.000 mennesker være omkommet. På de flodbølgerammede indiske øygruppene Andamanene og Nikobarene frykter man at hele samfunn kan være utslettet. På Thailands vestkyst er fremdeles over 400 nordmenn savnet. Og i byen Khao Lak kan 3000 være omkommet. Det er ventet at dødstallene vil øke i dagene og ukene som kommer.

  I de kriserammede områdene tilbys folk husrom, varme og mat. Folk tar vare på barn som har mistet eller kommet bort fra sine foreldre. Lokale myndigheter og frivillige jobber på spreng for å finne og identifisere de døde, hindre utbrudd av epidemier og ta seg av dem som trenger hjelp. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er på plass og gjør så godt de kan for å avhjelpe den verste nøden. I forhold til naturkreftene som har utløst denne katastrofen, føler vi oss små og avmektige. Avmektige i møtet med lidelsen og tragedien. Likevel, midt i sorgen og avmektigheten, vokser det fram i oss en trassig tro på menneskene som i slike stunder makter å mobilisere de sterkeste og beste sidene i oss; omtanke for andre, omsorg og kjærlighet.