Hva er det egentlig som har skjedd hos SVs søsterparti i Danmark? Etter å ha vært en del av den danske EU-motstanden gjennom to tiår trådte Socialistisk Folkeparti forrige uke ut av nei-sida med et glassklart ja til den nye EU-grunnloven. 64 prosent av SF-erne stemte i en uravstemning i partiet for grunnloven. SF-leder Holger K. Nielsen har riktignok brukt flere år på å dra det tradisjonelt EU-kritiske partiet mot et ja til EU, den store støtten til partilederen er likevel overraskende. Og; den vil utvilsomt kunne få store konsekvenser for den danske EU-motstanden.

Men hva var det egentlig som skjedde? Til en viss grad handler det nok om SF-ledelsens ønske om å få plass i regjeringen i København, og det handler nok noe om frykten for hva som ville ha skjedd dersom et flertall hadde stemt nei i uravstemning. For selv om Holger K. ikke hadde sagt det rett ut, var det liten tvil om at et nei kunne ha ført til kollektiv kollaps hos partiledelsen og til Holger Ks avgang. Det er likevel ikke fullt så enkelt.

Det er tolv år siden Holger K. som nyvalgt leder av SF trådte inn i danske EU-motstanderes hjerter. Et flertall av danskene hadde sagt nei til Maastrichttraktaten og Holger K. Nielsens rolle som SF-leder og sentral i motstanden mot traktaten, ble utpekt som avgjørende. Traktaten var skjellsettende både for EU og den europeiske venstresidas forhold til Unionen. Det europeiske fellesskap ble til Den europeiske unionen, planen var å utvikle EU til en økonomisk og monetær union og en politisk union med felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Store deler av venstresida i Europa advarte mot at EU var i ferd med å bevege seg mot en statsdannelse grunnlagt på nyliberalismen som den eneste sanne vei.

I venstregruppa GUE/NGL i EU-parlamentet finnes det nå ingen partier som støtter den nye EU-grunnloven og diskusjonene rundt grunnloven domineres i mange land av venstrepartier. For Partito della Rifondazione Comunista i Italia (med fem plasser i EU-parlamentet) er militariseringen av EU et hovedspørsmål, det samme gjelder for blant andre PDS i Tyskland (med sju plasser i EU-parlamentet). For andre - ikke minst de franske venstrepartiene - handler det i hovedsak om den nyliberale innretning på grunnloven.

Det som er mer eller mindre felles for de europeiske partiene til venstre for sosialdemokratene er at kuttene i offentlige budsjetter som fulgte Maastrichttraktaten og kravene til medlemskap i EUs økonomiske og monetære union, har ført til at støtten til EU-prosjektet minket kraftig. Enkelte av disse partiene er riktignok tilhengere av en sterkere union, noen støtter også tanken om en egen grunnlov. Motstanden mot EU-prosjektet i enkelte av de landene som har vært med i EU lengst skiller seg dermed klart fra den nordiske EU-motstandens krav om utmelding av EU, dette gjør kun danske SFs ja til EU-grunnloven enda mer oppsiktsvekkende.

Argumentasjonen bak SF-ernes ja til grunnloven har vært preget av et ønske om at EU skal kunne bli en motvekt til USA. Dette ønsket deler de med enkelte av motstanderne av EU-grunnloven. Men hos SF ender det hele med en naiv omfavnelse av EU, der man blir blind for det politiske innholdet i EU-grunnloven. Og det er nettopp her de skiller lag andre venstrepartier, som på sin side anklager grunnloven for å gjøre EU til en politisk blåkopi av USA.

For SF handler nok ikke striden rundt grunnloven kun om synet på EU, men vel så mye om den grunnleggende politiske retningen partiet skal ta, om partiets framtid som en del av venstreopposisjonen i landet. Dette ble tydelig da partiets nye EU-parlamentariker Margrete Auken nektet å følge partiledelsen krav om at hun skulle inngå i venstregruppa i EU-parlamentet, og i stedet gikk inn i den grønne gruppa.

Hva er det egentlig som har skjedd hos SVs søsterparti i Danmark? Etter å ha vært en del av den danske EU-motstanden gjennom to tiår trådte Socialistisk Folkeparti forrige uke ut av nei-sida med et glassklart ja til den nye EU-grunnloven. 64 prosent av SF-erne stemte i en uravstemning i partiet for grunnloven. SF-leder Holger K. Nielsen har riktignok brukt flere år på å dra det tradisjonelt EU-kritiske partiet mot et ja til EU, den store støtten til partilederen er likevel overraskende. Og; den vil utvilsomt kunne få store konsekvenser for den danske EU-motstanden.

Men hva var det egentlig som skjedde? Til en viss grad handler det nok om SF-ledelsens ønske om å få plass i regjeringen i København, og det handler nok noe om frykten for hva som ville ha skjedd dersom et flertall hadde stemt nei i uravstemning. For selv om Holger K. ikke hadde sagt det rett ut, var det liten tvil om at et nei kunne ha ført til kollektiv kollaps hos partiledelsen og til Holger Ks avgang. Det er likevel ikke fullt så enkelt.

Det er tolv år siden Holger K. som nyvalgt leder av SF trådte inn i danske EU-motstanderes hjerter. Et flertall av danskene hadde sagt nei til Maastrichttraktaten og Holger K. Nielsens rolle som SF-leder og sentral i motstanden mot traktaten, ble utpekt som avgjørende. Traktaten var skjellsettende både for EU og den europeiske venstresidas forhold til Unionen. Det europeiske fellesskap ble til Den europeiske unionen, planen var å utvikle EU til en økonomisk og monetær union og en politisk union med felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Store deler av venstresida i Europa advarte mot at EU var i ferd med å bevege seg mot en statsdannelse grunnlagt på nyliberalismen som den eneste sanne vei.

I venstregruppa GUE/NGL i EU-parlamentet finnes det nå ingen partier som støtter den nye EU-grunnloven og diskusjonene rundt grunnloven domineres i mange land av venstrepartier. For Partito della Rifondazione Comunista i Italia (med fem plasser i EU-parlamentet) er militariseringen av EU et hovedspørsmål, det samme gjelder for blant andre PDS i Tyskland (med sju plasser i EU-parlamentet). For andre - ikke minst de franske venstrepartiene - handler det i hovedsak om den nyliberale innretning på grunnloven.

Det som er mer eller mindre felles for de europeiske partiene til venstre for sosialdemokratene er at kuttene i offentlige budsjetter som fulgte Maastrichttraktaten og kravene til medlemskap i EUs økonomiske og monetære union, har ført til at støtten til EU-prosjektet minket kraftig. Enkelte av disse partiene er riktignok tilhengere av en sterkere union, noen støtter også tanken om en egen grunnlov. Motstanden mot EU-prosjektet i enkelte av de landene som har vært med i EU lengst skiller seg dermed klart fra den nordiske EU-motstandens krav om utmelding av EU, dette gjør kun danske SFs ja til EU-grunnloven enda mer oppsiktsvekkende.

Argumentasjonen bak SF-ernes ja til grunnloven har vært preget av et ønske om at EU skal kunne bli en motvekt til USA. Dette ønsket deler de med enkelte av motstanderne av EU-grunnloven. Men hos SF ender det hele med en naiv omfavnelse av EU, der man blir blind for det politiske innholdet i EU-grunnloven. Og det er nettopp her de skiller lag andre venstrepartier, som på sin side anklager grunnloven for å gjøre EU til en politisk blåkopi av USA.

For SF handler nok ikke striden rundt grunnloven kun om synet på EU, men vel så mye om den grunnleggende politiske retningen partiet skal ta, om partiets framtid som en del av venstreopposisjonen i landet. Dette ble tydelig da partiets nye EU-parlamentariker Margrete Auken nektet å følge partiledelsen krav om at hun skulle inngå i venstregruppa i EU-parlamentet, og i stedet gikk inn i den grønne gruppa.