Freddy Fjellheim«Hvile og slagverk»LyrikkCappelen 2004Freddy Fjellheim er i farta. Bare ett år etter forrige diktsamling, «Kristus kommer og Maria», utgir han nå «Hvile og slagverk». Det er bare å hoppe rett i det. Her diktet «Juvenalsk gjestebud»: Dette er Norge før og etter unionenet trillende rikfolk, den eneetter den andre, som speiderog strekker ut hender, bøyerseg ned og løfter fram skatter,fyller vognen med frukt og fryktnapper hyllene for eksotiske vareslagmen også brød og sju sorter melkallé av glinsende fisk, nydusjaog svette plstpakka kjøttstykkerdelikatessene er det omvendte minneav gasskamre og råtnende liksterilt lys under lave takshoppende småfeite menneskekropperfôret lik selunger i altfor små bassengerlekefolket skyfler rikdommene foran segfeirer hver dag den vespasianske fritidensmatter seg frem til en ubetydelig dødblikkene er uten glødhendene hermertyvens stille grepen ny dag, et nytt mål tidfør gjestene velter innmed frådende latter.Det er ikke noe vakkert skue han maler fram. Freddy Fjellheim følger eksempelet til den latinske satirikeren Juvental, som levde fra 60 til 130 e. Kr, ikke som i Kroner, men som i Jahve. Juvental framstiller sin samtid som dekadent, det samme gjør Fjellheim. Man får assosiasjoner til Fellinis film «Satyricon» (basert på Petronius' verk), som tar for seg et kitchy, smakløst og overdådig middagsselskap hos en oppkomling, i en tid som klokker inn begynnelsen på slutten for det romerske imperiet. Fjellheims dikt går ikke fullt så langt i moralsk beskrivelse av fråtseri. Fravær av arbeidsinnsats er ett med fråtseri og dyrking av fritiden. Å feire en vespasianske fritid (Vespasian var keiser i 69-79 e.Kr.) innebærer at man genialt nok lar pengene gjøre jobben. Og det blir makkverk i det lange løp. «Økonomiske endringer produserer seg selv, slik klimatiske endringer er selvforsterkende og lite sangbare». Sangen blir deretter, for synges skal det.I Fjellheims nye diktsamling er det mye indignasjon over skjevheter i det norske samfunnet og i det kapitalistiske systemet overhodet. Det er dessverre ikke ofte det kommer ut politiske diktsamlinger i Norge som er så kloke. Kritikken er ikke alltid av det tradisjonelle, fasttømra slaget. Det følgende bør oppfattes som en advarsel mot å blir for blind i hatet mot det kapitalistiske systemet: «muslimske terrorister er fanget i hatets økonomi, i blinde og uunngåelige anslag mot Vestens moralske forfall, djevelske sløseri og tilranede rikdom./ Hat blir overoppheting og kuldeomslag, et ødelagt klimaanlegg i et ødelagt klima./ Hat og mot-hat er økonomiske prosesser ute av lage, termostatens kræsjlanding an-sich». Samtidig som Fjellheim kritiserer mange forhold i sine politiske dikt, setter også han opp andre idealer, og det skal sies at det finnes dikt som ikke går opp i denne temakretsen. Diktene kritiserer en livsførsel basert på økonomisk investering som sleskt akkumulerer mer gryn. Det er ved å la kritikken følges av opplysning om mer ideelle levemåter at Fjellheim skiller seg ut. Temaet er noe så basalt som hvordan en kan ta vare på selvet, for å hindre å fortape seg i en samtid som åpenbart gir brekninger. Dette danner utgangspunktet for en slags teori ? slik tittelen indikerer ? om arbeid og hvile. Det utgjør sentrum i det tematiske nedslagsfeltet. Her finnes også glimrende dikt om sykefravær, om skofting, om ulike former for fornektelse av arbeidet, og om nye mennesketyper: «Vi er det nye mennesket/ som hviler i hver bevegelse».Uten vammel glorifisering blir det diktet om «slitets adelsmerke». Det heter fortrøstningsfullt: «Den som kan forandre lite, forandrer verden». Moralen som utkrystalliserer seg i diktene, ligger tett på en Foucaultsk idé om omsorg for seg selv, slik han skriver om det i «Seksualitetens historie» (en annen talsmann for noenlunde samme tankeganger er faktisk Per Fugelli; men hos ham er tanken om de gode og onde forenklet). Fjellheims dikt synes også, overraskende nok kanskje, å henspille på et fordelingsprinsipp mellom å yte og nyte av det slaget Max Weber fant i den protestantisk arbeidsetikken. Et tema jeg syns jeg kan lese ut av Fjellheims dikt, er spørsmålet om hvordan vi kan bli glade i oss selv, og i enkelte former for «vi», uten å forfalle til narcissisme eller ? som i det siterte diktet ? bli noen smattende og ubehøvlet feirende fjols.I Fjellheims diktsamling kan man lese dikt som heter slikt som «Hvilens lærebok» og formuleringer som at «den som hviler i arbeidet vokser i hvilen». At det ligger et personlig alvor kommer fram, ikke minst, i et dikt hvor nåde defineres som «hellig hvile» og det heter at «slitet/ blir angstens/ forløsning». Dette syns jeg underbygger en lesning av diksamlingen som en slags teori om fellesskap, om likevekt mellom arbeid og hvile, mellom forbruk og ? ja, hva er egentlig forbrukets motsats? Død? Mystikk? Kjærlighet?«Hvilens lærebok» er et av mange siterbare dikt i «Hvile og slagverk»: nattens dype søvnlader kroppenmed barnets styrkevåkenheten er gnistenhegnet gjennom dageni fri taleden som lærer å arbeidegjennom seg selvhviler i sokkelsvaiden som kan ligge stødigog legger dagen bak segdrømmer santhvilens lærebok slutterder hvilen begynnerstige og tåle tyngdeDet forefaller meg at malen dette strekker seg mot er en lærebok av det slaget som blir unyttig når den er lest. Unyttig fordi den kurerer problemet den definerer. Ikke unyttig slik overflødig litteratur er unyttig og blir del av sløsingen. Men fordi innsiktene får liv. Formuleringen å «hvile i sokkelsvai» er original og forener en tilstand av å sveve ut over sine egne grenser uten å tippe over. Det kan symbolisere både den egne kroppen og sosialt samvær. En sokkel er et fundament. Oppå den hviler noe som svaier, som beveger seg ut over den aksen som utgjør likevektslinje, for eksempel kroppens. Svaien kan være kontrollert, men da holdt i bero ved muskelbruk, eller begynnelsen på en sjagende ubalanse. Det å hvile i denne tilstanden, det gjør bare den som har funnet sin likevektstilstand. Og nettopp det ønsker Freddy Fjellheims oss, ønsker leserne sine. Han kritiserer grådighet, unnasluntring, skjevhet. Også skjevhet som varer over flere år og skaper yrkesskader. Mot dette finnes noe som evner å «Stige og tåle tyngde». Det fortoner seg som et svært godt ideal å strekke seg henimot. Espen Stueland er forfatter og kritiker@sitat:«Det er ved å la kritikken følges av opplysning om mer ideelle levemåter at Fjellheim skiller seg ut» @

Freddy Fjellheim«Hvile og slagverk»LyrikkCappelen 2004Freddy Fjellheim er i farta. Bare ett år etter forrige diktsamling, «Kristus kommer og Maria», utgir han nå «Hvile og slagverk». Det er bare å hoppe rett i det. Her diktet «Juvenalsk gjestebud»: Dette er Norge før og etter unionenet trillende rikfolk, den eneetter den andre, som speiderog strekker ut hender, bøyerseg ned og løfter fram skatter,fyller vognen med frukt og fryktnapper hyllene for eksotiske vareslagmen også brød og sju sorter melkallé av glinsende fisk, nydusjaog svette plstpakka kjøttstykkerdelikatessene er det omvendte minneav gasskamre og råtnende liksterilt lys under lave takshoppende småfeite menneskekropperfôret lik selunger i altfor små bassengerlekefolket skyfler rikdommene foran segfeirer hver dag den vespasianske fritidensmatter seg frem til en ubetydelig dødblikkene er uten glødhendene hermertyvens stille grepen ny dag, et nytt mål tidfør gjestene velter innmed frådende latter.Det er ikke noe vakkert skue han maler fram. Freddy Fjellheim følger eksempelet til den latinske satirikeren Juvental, som levde fra 60 til 130 e. Kr, ikke som i Kroner, men som i Jahve. Juvental framstiller sin samtid som dekadent, det samme gjør Fjellheim. Man får assosiasjoner til Fellinis film «Satyricon» (basert på Petronius' verk), som tar for seg et kitchy, smakløst og overdådig middagsselskap hos en oppkomling, i en tid som klokker inn begynnelsen på slutten for det romerske imperiet. Fjellheims dikt går ikke fullt så langt i moralsk beskrivelse av fråtseri. Fravær av arbeidsinnsats er ett med fråtseri og dyrking av fritiden. Å feire en vespasianske fritid (Vespasian var keiser i 69-79 e.Kr.) innebærer at man genialt nok lar pengene gjøre jobben. Og det blir makkverk i det lange løp. «Økonomiske endringer produserer seg selv, slik klimatiske endringer er selvforsterkende og lite sangbare». Sangen blir deretter, for synges skal det.I Fjellheims nye diktsamling er det mye indignasjon over skjevheter i det norske samfunnet og i det kapitalistiske systemet overhodet. Det er dessverre ikke ofte det kommer ut politiske diktsamlinger i Norge som er så kloke. Kritikken er ikke alltid av det tradisjonelle, fasttømra slaget. Det følgende bør oppfattes som en advarsel mot å blir for blind i hatet mot det kapitalistiske systemet: «muslimske terrorister er fanget i hatets økonomi, i blinde og uunngåelige anslag mot Vestens moralske forfall, djevelske sløseri og tilranede rikdom./ Hat blir overoppheting og kuldeomslag, et ødelagt klimaanlegg i et ødelagt klima./ Hat og mot-hat er økonomiske prosesser ute av lage, termostatens kræsjlanding an-sich». Samtidig som Fjellheim kritiserer mange forhold i sine politiske dikt, setter også han opp andre idealer, og det skal sies at det finnes dikt som ikke går opp i denne temakretsen. Diktene kritiserer en livsførsel basert på økonomisk investering som sleskt akkumulerer mer gryn. Det er ved å la kritikken følges av opplysning om mer ideelle levemåter at Fjellheim skiller seg ut. Temaet er noe så basalt som hvordan en kan ta vare på selvet, for å hindre å fortape seg i en samtid som åpenbart gir brekninger. Dette danner utgangspunktet for en slags teori ? slik tittelen indikerer ? om arbeid og hvile. Det utgjør sentrum i det tematiske nedslagsfeltet. Her finnes også glimrende dikt om sykefravær, om skofting, om ulike former for fornektelse av arbeidet, og om nye mennesketyper: «Vi er det nye mennesket/ som hviler i hver bevegelse».Uten vammel glorifisering blir det diktet om «slitets adelsmerke». Det heter fortrøstningsfullt: «Den som kan forandre lite, forandrer verden». Moralen som utkrystalliserer seg i diktene, ligger tett på en Foucaultsk idé om omsorg for seg selv, slik han skriver om det i «Seksualitetens historie» (en annen talsmann for noenlunde samme tankeganger er faktisk Per Fugelli; men hos ham er tanken om de gode og onde forenklet). Fjellheims dikt synes også, overraskende nok kanskje, å henspille på et fordelingsprinsipp mellom å yte og nyte av det slaget Max Weber fant i den protestantisk arbeidsetikken. Et tema jeg syns jeg kan lese ut av Fjellheims dikt, er spørsmålet om hvordan vi kan bli glade i oss selv, og i enkelte former for «vi», uten å forfalle til narcissisme eller ? som i det siterte diktet ? bli noen smattende og ubehøvlet feirende fjols.I Fjellheims diktsamling kan man lese dikt som heter slikt som «Hvilens lærebok» og formuleringer som at «den som hviler i arbeidet vokser i hvilen». At det ligger et personlig alvor kommer fram, ikke minst, i et dikt hvor nåde defineres som «hellig hvile» og det heter at «slitet/ blir angstens/ forløsning». Dette syns jeg underbygger en lesning av diksamlingen som en slags teori om fellesskap, om likevekt mellom arbeid og hvile, mellom forbruk og ? ja, hva er egentlig forbrukets motsats? Død? Mystikk? Kjærlighet?«Hvilens lærebok» er et av mange siterbare dikt i «Hvile og slagverk»: nattens dype søvnlader kroppenmed barnets styrkevåkenheten er gnistenhegnet gjennom dageni fri taleden som lærer å arbeidegjennom seg selvhviler i sokkelsvaiden som kan ligge stødigog legger dagen bak segdrømmer santhvilens lærebok slutterder hvilen begynnerstige og tåle tyngdeDet forefaller meg at malen dette strekker seg mot er en lærebok av det slaget som blir unyttig når den er lest. Unyttig fordi den kurerer problemet den definerer. Ikke unyttig slik overflødig litteratur er unyttig og blir del av sløsingen. Men fordi innsiktene får liv. Formuleringen å «hvile i sokkelsvai» er original og forener en tilstand av å sveve ut over sine egne grenser uten å tippe over. Det kan symbolisere både den egne kroppen og sosialt samvær. En sokkel er et fundament. Oppå den hviler noe som svaier, som beveger seg ut over den aksen som utgjør likevektslinje, for eksempel kroppens. Svaien kan være kontrollert, men da holdt i bero ved muskelbruk, eller begynnelsen på en sjagende ubalanse. Det å hvile i denne tilstanden, det gjør bare den som har funnet sin likevektstilstand. Og nettopp det ønsker Freddy Fjellheims oss, ønsker leserne sine. Han kritiserer grådighet, unnasluntring, skjevhet. Også skjevhet som varer over flere år og skaper yrkesskader. Mot dette finnes noe som evner å «Stige og tåle tyngde». Det fortoner seg som et svært godt ideal å strekke seg henimot. Espen Stueland er forfatter og kritiker@sitat:«Det er ved å la kritikken følges av opplysning om mer ideelle levemåter at Fjellheim skiller seg ut» @