- Vi ville blitt slått sønder og sammen av svenskene, om det hadde kommet til en krig i 1905, sier historiker Nils Ivar Agøy. Han er professor i historie ved Høgskolen i Telemar, og i flere år har han forsket på unionstidens siste år, blant annet med boka «For konge og fedreland?» som resultat.

Mange har en forestilling om at krigsfaren ved unionsoppløsningen var overhengende og at det var Norges sterke forsvar og foregående opprustning som sikret en fredelig atskillelse. Men Agøy mener disse oppfatningene har utgangspunkt i nasjonalistisk mytedannelse heller enn i historiske realiteter.

Ville tapt

Forestillingen om at forsvaret reddet Norge er preget av partiet Venstres nasjonalisme og propaganda, mener Agøy.

- Selv om mange har trodd det både i samtid og ettertid, var det neppe noen reell krigsfare i 1905, og hadde det blitt krig, kan man si med stor sikkerhet at Norge ville tapt, sier han.

- Hvorfor gikk da Sverige ikke til krig i 1905?

- Begge landene var blitt for demokratisert til at det var mulig, sier Agøy.

Han fremholder at Sverige dessuten ikke ville ha noe å vinne på en krig, bortsett fra den nasjonale ære.

- Det ville blitt vanskelig for dem, dyrt og umulig. Ja, man kan se på Irak, hvor vanskelig det er å få herredømme over et land når befolkningen er fiendtlig innstilt. Og svensk politikk hadde i 1905 ført til at et overveldende flertall av nordmennene ville ha slutt på unionen, også slike som hadde støttet den i alle år tidligere. Derfor ville et erobret Norge ha blitt en hengemyr. Vi var ikke så nær en krig som man gjerne har trodd.

Agøy skynder seg å understreke at han da sikter til krig slik den defineres av dem som forsker på krig og konflikter, som en strid som koster minst tusen drepte.

- Hadde den militære opprustningen da mest en psykologisk funksjon for nordmennene?

- Ja, etter norske forhold var det i tiden før 1905 en sterk satsing på det militære. Men offisielt var opprustningen ment å være en del av det felles unionsforsvaret, vi fikk flere kanoner og krigsskip. Det felles forsvaret mot først og fremst Russland var en av hovedbegrunnelsene for unionen. Men særlig innen partiet Venstre, var det dem som hadde helt andre motiver, og for sin del mente å ruste mot Sverige. Venstre gjorde store anstrengelser for å få kontroll over det sterkt konge- og unionsvennlige offiserskorpset. Poenget er at både de som støttet unionen, som offiserene, og de som ville ut av den, som norsk-nasjonalistene, kunne enes om å ruste opp.

Må nyansere

Agøy mener denne opprustningen før 1905 var preget av en merkelig dobbelthet, mens det har vært vanlig i norsk historieskriving å følge Venstres tankegang og tolket opprustningen som entydig rettet mot Sverige.

- De berømte grensefestningene er blitt et nasjonalt symbol på hvordan Norge rustet mot Sverige. Men så enkelt er det ikke. Ser man på de militære begrunnelsene for dem, blir det problematisk å hevde at de var rettet mot unionspartneren, til tross for at dette er noe «alle vet». For det andre er det tvilsomt om de ville hatt noen særlig militær verdi i en konflikt med Sverige. Men de var et nærmest genialt propagandanummer fra Venstres side.

Agøy understreker at stemningen var spent i 1905. Soldatene slipte bajonettene og store troppestyrker ble mobilisert. Det var en politisk situasjon hvor begge sider lette med lys og lykte etter mulige provokasjoner og var utrolig opptatt av ytre formaliteter. Partene var lite overbærende og ekstremt hårsåre.

- Hadde dette noe å gjøre med en sterk nasjonal stolthet?

- Ja, nordmenn hadde en sterk følelse av underlegenhet i unionen. Svenskene på sin side forstod ikke alltid dette og gjorde ofte vondt verre ved det nordmennene oppfattet som taktløshet. Vi bør huske at unionen alltid var mindre viktig for svenskene enn nordmennene.

Samarbeidprosjekt

Agøy forteller at det også eksisterer en forestilling om at Norge nærmest ble undertrykt og fjernstyrt av store, stygge Sverige. I realiteten var unionen etter midten av 1800-tallet langt på vei et samarbeidsprosjekt, og den fungerte i perioder som et redskap for økonomisk utvikling. Sikkerhetspolitisk sto altså to land sammen sterkere mot den russiske faren.

- Keiser Wilhelm blandet seg også inn i dette? Han var vel sterk tilhenger av den norsk-svenske unionen?

- Ja, og han så ikke med blide øyne på verken parlamentarismen eller den kongemaktkritiske radikalismen i Norge. Han tilbød seg flere ganger å hjelpe kong Oscar med å tukte det norske Venstre.

Agøy tror keiser Wilhelm kunne foretatt seg noe, om Venstre hadde gått enda lenger i å provosere. 1880-90-årene var en tid med høy temperatur der Venstre gjorde store anstrengelser for å endre samfunnet raskt. Partiet utnevnte systematisk venstrefolk til viktige embeter, og kunne også trakassere meningsmotstandere.

- Vi må også huske at det i 1880-årene nærmest var revolusjonsstemning i Norge. Innføring av parlamentarisme var veldig drastisk i europeisk målestokk. Men også under politiske kriser tidlig på 1890-tallet var stemningen så opprørt at det for alvor ble snakket om fare for grunnlovsbrudd både fra stortingets og kongemaktens side.

- Om en nervøs soldat hadde løsnet et skudd langs grensa i 1905, kunne det ha kommet til trefninger, men neppe noen virkelig krig. Unionens tid var egentlig omme da den mistet sin oppslutning blant norske konservative, og det skjedde ved den måten svenske myndigheter håndterte striden om utenriksstyret på, avslutter Agøy.

- Vi ville blitt slått sønder og sammen av svenskene, om det hadde kommet til en krig i 1905, sier historiker Nils Ivar Agøy. Han er professor i historie ved Høgskolen i Telemar, og i flere år har han forsket på unionstidens siste år, blant annet med boka «For konge og fedreland?» som resultat.

Mange har en forestilling om at krigsfaren ved unionsoppløsningen var overhengende og at det var Norges sterke forsvar og foregående opprustning som sikret en fredelig atskillelse. Men Agøy mener disse oppfatningene har utgangspunkt i nasjonalistisk mytedannelse heller enn i historiske realiteter.

Ville tapt
Forestillingen om at forsvaret reddet Norge er preget av partiet Venstres nasjonalisme og propaganda, mener Agøy.

- Selv om mange har trodd det både i samtid og ettertid, var det neppe noen reell krigsfare i 1905, og hadde det blitt krig, kan man si med stor sikkerhet at Norge ville tapt, sier han.

- Hvorfor gikk da Sverige ikke til krig i 1905?

- Begge landene var blitt for demokratisert til at det var mulig, sier Agøy.

Han fremholder at Sverige dessuten ikke ville ha noe å vinne på en krig, bortsett fra den nasjonale ære.

- Det ville blitt vanskelig for dem, dyrt og umulig. Ja, man kan se på Irak, hvor vanskelig det er å få herredømme over et land når befolkningen er fiendtlig innstilt. Og svensk politikk hadde i 1905 ført til at et overveldende flertall av nordmennene ville ha slutt på unionen, også slike som hadde støttet den i alle år tidligere. Derfor ville et erobret Norge ha blitt en hengemyr. Vi var ikke så nær en krig som man gjerne har trodd.

Agøy skynder seg å understreke at han da sikter til krig slik den defineres av dem som forsker på krig og konflikter, som en strid som koster minst tusen drepte.

- Hadde den militære opprustningen da mest en psykologisk funksjon for nordmennene?

- Ja, etter norske forhold var det i tiden før 1905 en sterk satsing på det militære. Men offisielt var opprustningen ment å være en del av det felles unionsforsvaret, vi fikk flere kanoner og krigsskip. Det felles forsvaret mot først og fremst Russland var en av hovedbegrunnelsene for unionen. Men særlig innen partiet Venstre, var det dem som hadde helt andre motiver, og for sin del mente å ruste mot Sverige. Venstre gjorde store anstrengelser for å få kontroll over det sterkt konge- og unionsvennlige offiserskorpset. Poenget er at både de som støttet unionen, som offiserene, og de som ville ut av den, som norsk-nasjonalistene, kunne enes om å ruste opp.

Må nyansere
Agøy mener denne opprustningen før 1905 var preget av en merkelig dobbelthet, mens det har vært vanlig i norsk historieskriving å følge Venstres tankegang og tolket opprustningen som entydig rettet mot Sverige.

- De berømte grensefestningene er blitt et nasjonalt symbol på hvordan Norge rustet mot Sverige. Men så enkelt er det ikke. Ser man på de militære begrunnelsene for dem, blir det problematisk å hevde at de var rettet mot unionspartneren, til tross for at dette er noe «alle vet». For det andre er det tvilsomt om de ville hatt noen særlig militær verdi i en konflikt med Sverige. Men de var et nærmest genialt propagandanummer fra Venstres side.

Agøy understreker at stemningen var spent i 1905. Soldatene slipte bajonettene og store troppestyrker ble mobilisert. Det var en politisk situasjon hvor begge sider lette med lys og lykte etter mulige provokasjoner og var utrolig opptatt av ytre formaliteter. Partene var lite overbærende og ekstremt hårsåre.

- Hadde dette noe å gjøre med en sterk nasjonal stolthet?

- Ja, nordmenn hadde en sterk følelse av underlegenhet i unionen. Svenskene på sin side forstod ikke alltid dette og gjorde ofte vondt verre ved det nordmennene oppfattet som taktløshet. Vi bør huske at unionen alltid var mindre viktig for svenskene enn nordmennene.

Samarbeidprosjekt
Agøy forteller at det også eksisterer en forestilling om at Norge nærmest ble undertrykt og fjernstyrt av store, stygge Sverige. I realiteten var unionen etter midten av 1800-tallet langt på vei et samarbeidsprosjekt, og den fungerte i perioder som et redskap for økonomisk utvikling. Sikkerhetspolitisk sto altså to land sammen sterkere mot den russiske faren.

- Keiser Wilhelm blandet seg også inn i dette? Han var vel sterk tilhenger av den norsk-svenske unionen?

- Ja, og han så ikke med blide øyne på verken parlamentarismen eller den kongemaktkritiske radikalismen i Norge. Han tilbød seg flere ganger å hjelpe kong Oscar med å tukte det norske Venstre.

Agøy tror keiser Wilhelm kunne foretatt seg noe, om Venstre hadde gått enda lenger i å provosere. 1880-90-årene var en tid med høy temperatur der Venstre gjorde store anstrengelser for å endre samfunnet raskt. Partiet utnevnte systematisk venstrefolk til viktige embeter, og kunne også trakassere meningsmotstandere.

- Vi må også huske at det i 1880-årene nærmest var revolusjonsstemning i Norge. Innføring av parlamentarisme var veldig drastisk i europeisk målestokk. Men også under politiske kriser tidlig på 1890-tallet var stemningen så opprørt at det for alvor ble snakket om fare for grunnlovsbrudd både fra stortingets og kongemaktens side.

- Om en nervøs soldat hadde løsnet et skudd langs grensa i 1905, kunne det ha kommet til trefninger, men neppe noen virkelig krig. Unionens tid var egentlig omme da den mistet sin oppslutning blant norske konservative, og det skjedde ved den måten svenske myndigheter håndterte striden om utenriksstyret på, avslutter Agøy.