Da vinneren av årets Sidney Peace Prize ble kunngjort, ble jeg gjenstand for en del skjelmske bemerkninger fra dem som kjenner meg godt: Hvorfor har de gitt en fredspris til den største bråkmakeren vi kjenner? Har ingen fortalt dem at det ikke finnes et eneste fredelig bein i kroppen din? Og, ikke minst: Arundhati, du som vet så mye, hva er Sidney Peace Prize? Har det vært en krig i Sidney som du hjalp til med å stanse?

Sjøl er jeg fullstendig henrykt over å få Sidney Peace Prize. Men jeg må ta imot den som en litteraturpris tildelt en forfatter for hennes forfatterskap, siden jeg i motsetning til alle de verdige egenskaper jeg har blitt tillagt, ikke er en aktivist, ei heller leder for en massebevegelse, og i hvert fall ikke «de stemmeløses stemme». (Som vi vet så finnes det ikke noen «stemmeløse». Bare de som med overlegg har blitt forstummet, eller de som foretrekkes ikke å bli hørt). Jeg er en forfatter som ikke gjør krav på å representere andre enn meg sjøl. Så sjøl om jeg gjerne ville, så ville det være i overkant dristig av meg å si at jeg tar imot prisen på vegne av dem som kjemper de maktesløses og stemmerettløses kamp mot de mektige. Men kan jeg likevel få si at jeg tar imot prisen som et uttrykk for solidaritet fra The Sidney Peace Foundation, med de millioner av oss rundt om i verden som sverger til en bestemt verdensanskuelse, en politisk oppfatning?

Det kan synes ironisk at et menneske som tilbringer det meste av sin tid med å pønske ut motstandsstrategier og inngå sammensvergelser for å forstyrre den antatte freden, blir tildelt en fredspris. Dere må huske at jeg kommer fra et i hovedsak føydalt samfunn - og det er få ting som er så foruroligende som en føydal fred. Enkelte ganger finnes det en sannhet i gamle klisjeer: Det finnes ingen virkelig fred uten rettferdighet. Og uten motstand blir det ingen rettferdighet.

I dag er det ikke bare rettferdigheten i seg sjøl som er under angrep, men selve ideen om rettferdighet. Angrepet på sårbare, skjøre deler av samfunnet er samtidig så fullstendig, så ondskapsfullt og så dyktig utført - altomfattende, og likevel retta mot utvalgte mål, åpenlyst brutalt, og likevel utrolig snikende - at den reine dristigheten i det har uthult definisjonen vår av rettferdighet. Det har tvunget oss til å senke målsettinga og innskrenke forventningene. Sjøl blant de velmenende blir det vidtfavnende, praktfulle prinsippet om rettferdighet gradvis byttet ut med den innsnevra, langt skjørere utbredelsen av «menneskerettigheter».

Hvis en tenker etter, er dette et alarmerende paradigmeskifte. Forskjellen er at forestillingen om likhet, om likeverd har blitt brukket løs og er lirket ut av ligninga. Det er en nedslitingsprosess. Nesten ubevisst begynner vi å tenke i retning av rettferdighet for de rike og menneskeretter for de fattige. Rettferdighet for forretningsverdenen, menneskeretter for dens ofre. Rettferdighet for amerikanere, menneskeretter for afghanere og irakere. Rettferdighet for de høyere indiske kastene, menneskeretter (hvis såpass) for daliter og adivasier [Dalit er en pariakaste, de urørbare. Adivasi er et indisk urfolk. Begge hører til Indias aller fattigste. Overs. anm.] Rettferdighet for hvite australiere, menneskeretter for urfolk og innvandrere - i de fleste tilfeller, ikke det engang.

Det blir stadig tydeligere at brudd på menneskerettigheter er en iboende og nødvendig del av prosessen med å gjennomføre en politisk og økonomisk urettferdig verdensstruktur. Uten menneskerettighetsbrudd i et enormt omfang ville hele det nyliberalistiske prosjektet forbli i en politisk drømmeverden. Men i økende omfang blir brudd på menneskerettighetene framstilt som den uheldige, nesten tilfeldige bivirkningen, av et ellers akseptabelt politisk og økonomisk system. Som om det var noe småtteri som det lett kan ryddes opp i, ved hjelp av litt ekstra oppmerksomhet fra et par frivillige organisasjoner. Det er på grunn av dette at menneskerettseksperter blir sett på med mistenksomhet i konfliktområder, som for eksempel Kashmir og Irak. Mange motstandsbevegelser som kjemper mot stor urett og stiller spørsmål ved de underliggende prinsippene i det som kalles «frigjøring» og «utvikling» i fattige land, ser på frivillige menneskerettsorganisasjoner som vår tids misjonærer, som har kommet for å forskjønne Imperialismens ansikt. For å avlede det politiske raseriet og opprettholde tingenes tilstand.

Det er bare noen få uker siden et flertall av australierne gjenvalgte John Howard, mannen som blant annet hadde sørget for at Australia deltok i den ulovlige invasjonen av Irak, som statsminister. Invasjonen av Irak vil utvilsomt bli stående i historien som en av de feigeste krigene som noensinne er utkjempet. En krig hvor at utvalg rike nasjoner, i besittelse av tilstrekkelige mengder atomvåpen til å utslette verden flere ganger, slo seg sammen om ei klappjakt på et fattig land, beskyldte det urettmessig for å være i besittelse av atomvåpen, brukte FN for å tvinge det til å avvæpne seg sjøl, invaderte det, okkuperte det, og er nå i gang med å selge det.

Jeg taler om Irak, ikke fordi alle snakker om det (uheldigvis, på bekostning av andre redsler som dermed forblir i mørket), men fordi det er et jærtegn, et varsel om ting som vil komme. Irak innvarsler starten på et nytt kretsløp. Det gir oss en mulighet til å betrakte det renkespillet mellom forretningsinteresser og militærinteresser som har blitt kjent som «Imperiet», i virksomhet. I det nye Irak er silkehanskene tatt av.

Etter hvert som slaget om å kontrollere verdens ressurser intensiveres, gjør den økonomiske kolonialismen ved hjelp av militær aggresjon, seg klar til sitt comeback. Irak utgjør det logiske høydepunktet i globaliseringsprosessen der nyliberalismen og nykolonialismen har forent krefter. Hvis vi kan klare å få oss sjøl til å ta en titt bak teppet av blod, ville vi kunne få øye på de nådeløse transaksjonene som finner sted på den scenen. Men la oss først, kort, se på sjølve scenen.

I 1991 satte den amerikanske presidenten, George Bush senior, i gang Operasjon Ørkenstorm (Operation Desert Storm). Titusenvis av irakere ble drept i den krigen. Markene i Irak ble bombardert med mer enn 300 tonn utarmet uran, noe som førte til en firedobling av antallet krefttilfeller blant barn. I mer enn 13 år har 24 millioner irakere levd i ei krigssone, og har blitt nektet tilgang på mat, medisiner og reint vann. La oss ikke glemme i alt oppstyret omkring det amerikanske valget, at grusomhetene har vært konstante, uavhengig av om det har vært en demokrat eller en republikaner i det Hvite Hus. En halv million irakiske barn døde på grunn av de økonomiske sanksjonene i forberedelsene til Operasjon Sjokk og Ærefrykt (Operation Shock and Awe). Inntil nylig hadde vi ingen tall på hvor mange irakere som har blitt drept, men svært nøye oversikt over hvor mange amerikanske soldater som hadde mistet livet.

Den amerikanske generalen Tommy Franks sa: «Vi bryr oss ikke med å telle lik», (altså irakiske lik). Han kunne ha tilføyd «Vi bryr oss ikke med Genève-konvensjonen heller». En ny, detaljert undersøkelse gjennomført av det medisinske tidsskriftet Lancet, nøye kontrollert og gjennomgått av andre, anslår at 100.000 irakere har mista livet etter invasjonen i 2003. Det tilsvarer hundre haller fulle av folk. Det er hundre haller fulle av venner, foreldre, søsken, kollegaer, elskende ... akkurat som dere. Forskjellen er at det er ikke så mange barn til stede her i dag ... ikke la oss glemme Iraks barn. I teknisk tale kalles dette blodbadet for presisjonsbombing. I vanlig språk kalles det nedslakting.

Det meste av dette er allment kjent nå. De som støtter invasjonen og stemmer på angriperne, kan ikke skjule seg bak uvitenhet. De må virkelig tro på at denne storslåtte brutaliteten er riktig og rettferdig, eller i hvert fall akseptabel, siden den skjer er i deres interesse.

Den såkalte «siviliserte», «moderne» verden - omhyggelig bygd opp på en arv av folkemord, slaveri og kolonialisme - kontrollerer nå mesteparten av verdens olje. Og flesteparten av våpnene, flesteparten av pengene, og det meste av verdens medier. De «innlemmede» mediekonsernene, hvor doktrinen om «Ytringsfrihet» har blitt erstattet av doktrinen om «Ytring(s) Hvis Du Er Enig-frihet».

Lederen for FNs våpeninspektører, Hans Blix, uttalte at han ikke fant noen beviser for at det fantes atomvåpen i Irak. Hver eneste lille flik av bevis som var brakt til veie av USA eller Storbritannia, viste seg å være falske - enten det nå dreide seg om rapporter som sa at Saddam Hussein kjøpte uran fra Nigeria, eller det var den britiske etterretningsrapporten som seinere viste seg å være et plagiat fra en gammel studentavhandling. Likevel kjørte alle de mest «respekterte» avisene og tv-kanalene i USA, daglige hovedoppslag om 'bevisene' på de irakiske atomvåpenarsenalene, under hele oppkjøringa til krigen. Det viser seg nå at kilden til disse fabrikkerte «bevisene» om Iraks atomvåpen, var Ahmed Chalabi, som (i likhet med general Suharto i Indonesia, general Pinochet i Chile, Sjahen i Iran, Taliban, og sjølsagt Saddam Hussein sjøl) - mottok millioner av dollar fra gode, gamle CIA.

Og så ble landet bombet inn i glemselen. Det har riktig nok blitt mumlet noen unnskyldninger. Lei for det folkens, men vi må virkelig komme oss videre. Det kommer nettopp inn ferske rykter om atomvåpen i Iran (Eye-ran) og Syria. Og gjett hvem som melder om disse ferske ryktene? De samme reporterne som også hadde de falske «scoopene» om Irak. Det skikkelig «innlemmede» a-laget.

Sjefen for BBC måtte trekke seg, og en mann begikk sjølmord, fordi en BBC reporter beskyldte Blair-administrasjonen for å ha 'spritet opp' etterretningsrapporter angående Iraks program for masseødeleggelsesvåpen. Men sjefen for Storbritannia beholder jobben, sjøl om regjeringa hans har gjort mye mer enn å 'sprite opp' etterretningsrapporter. Den er ansvarlig for den ulovlige invasjonen av et land og massemordet på folket der.

Besøkende til Australia, slike som meg, må besvare følgende spørsmål i skjemaet for å få visum: Har du noen gang begått, eller vært involvert i krigsforbrytelser, eller i forbrytelser mot menneskeheten? Ville George Bush og Tony Blair få innvilget visum til Australia? Etter grunnprinsippene i folkeretten må de kunne betegnes som krigsforbrytere.

Det vil imidlertid være naivt å tro at verden ville forandre seg om de ble fjernet fra stillingene sine. Det tragiske er at politikken til de politiske motstanderne deres, skiller seg lite fra deres egen politikk. Den store striden i den amerikanske valgkampen var om hvem som var den beste militære øverstkommanderende (Commander-in-Chief), og den mest effektive direktøren i det Amerikanske Imperiet. Demokratiet tilbyr ikke lenger reelle valgmuligheter for velgerne. Bare falske.

Sjøl om ingen masseødeleggelsesvåpen har blitt funnet i Irak - har nye, slående bevis på at Saddam Hussein hadde planer om et våpenprogram, blitt avdekket. (Akkurat som jeg haddeplaner om å vinne olympisk gull i synkronsvømming). Takk og lov for doktrinen om forkjøpsangrep. Gudene må vite hvilke andre onde tanker han huste - planer om å sende tamponger i posten til amerikanske senatorer, eller om å slippe burkakledde hunnkaniner løs i Londons undergrunnsbane. Alt vil helt uten tvil komme for dag under den frie og rettferdige rettssaken som snart kommer opp mot Saddam Hussein, i Det Nye Irak.

Alt unntatt det kapittelet hvor vi hører om hvordan USA og Storbritannia forsynte ham rikelig med våpen og materiell assistanse på den tida han drev og myrdet irakiske kurdere og sjiamuslimer. Alt unntatt det kapittelet hvor vi hører om at en 12.000 siders rapport fra Saddam Husseins regjering til FN, ble sensurert av USA, fordi den listet opp navnene på 24 amerikanske selskaper som hadde deltatt i Iraks (atom)våpenprogram i tida før Golfkrigen. (Inkludert Bechtel, DuPont, Eastman Kodak, Hewlett Packard, International Computer Systems and Unisys.)

Så nå er Irak «frigjort». Folket er tvunget i kne, og markedene i landet har blitt «frie». Det er nyliberalismens hymne. Frie markeder! Til helvete med folket.

Den amerikanske regjeringa har privatisert og solgt hele økonomiske sektorer i Irak. Den økonomiske politikken og skattelovene har blitt skrevet om. Utenlandske selskaper kan nå kjøpe 100 prosent eierskap i irakiske selskaper, og føre overskuddet ut av landet. Det er et direkte brudd på internasjonale konvensjoner om hvordan en okkupasjonsstyrke skal opptre, og er en hovedårsak til den fordekte, forhasta farsen hvor makta har blitt «overført» til et «irakisk interimstyre». Når de multinasjonale selskapenes maktovertakelse i Irak først er sluttført, vil det ikke skade med en mild dose ekte demokrati. Det kan til og med være god reklame for denne spesielle varianten av Frigjøringsteologi, også kjent som Nydemokrati.

Ikke overraskende har salget av Irak ført til trengsel ved mattroa. Konsern som Bechtel og Halliburton, selskapet som den amerikanske visepresidenten Dick Cheney engang ledet, fikk store kontrakter i «gjenoppbyggingsarbeidet». En kortfattet CV over et hvilket som helst av disse konsernene gir et mannen-i-gata-innblikk i hvordan det hele henger sammen. Ikke bare i Irak, men i hele verden. La oss velge Bechtel - helt enkelt fordi stakkars lille Halliburton er under etterforskning for anklager om overprising av drivstoffleveranser til Irak, og for forhold omkring kontraktene de har fått for å «gjenoppbygge» Iraks oljeindustri til en ganske stiv pris - 2,5 milliarder dollar.

Bechtel-gruppen og Saddam Hussein er gamle kjente fra tidligere forretninger. Mange av avtalene dem imellom, ble forhandlet fram av ingen ringere enn Donald Rumsfeld. I 1988, etter at Saddam Hussein gasset i hjel tusenvis av kurdere, inngikk Bechtel en avtale med regjeringa hans om å bygge et kjemisk prosessanlegg som også kunne produsere kjemiske våpen, i Bagdad.

Historisk sett har Bechtel-gruppen vært, og er fortsatt, uløselig knyttet til det Republikanske «establishment». Det går nesten an å kalle Bechtel og Reagan/Bush administrasjonen for et team. Tidligere forsvarsminister, Caspar Weinberger, var rådgiver for Bechtel. Tidligere viseenergiminister, W. Kenneth Davis, var visepresident i Bechtel. Riley Bechtel, styreformann i selskapet, sitter i presidentens eksportråd. Jack Sheenan, en pensjonert general fra marinekorpset, sitter som senior visepresident i Bechtel og er medlem av det amerikanske forsvarsrådet. Tidligere utenriksminister George Shultz, som sitter i styret for Bechtel-gruppen, var formann i rådgivergruppa til Komiteen for frigjøring av Irak.

Da han (George Shultz) ble spurt av New York Times om han var betenkt over en mulig interessekonflikt mellom de to «jobbene» sine, svarte han: «Så vidt jeg vet vil ikke Bechtel komme til å dra spesielle fordeler av det (invasjonen av Irak). Men om det er en jobb som må gjøres der, er Bechtel den typen selskap som kan gjøre den». Bechtel har blitt tildelt gjenoppbyggingskontrakter verd over en milliard dollar i Irak, inkludert kontrakter på gjenoppbygging av kraftstasjoner, elektriske distribusjonsnett, vannforsyning, kloakknett og flyplassanlegg. Sett bort fra svingdørene, om det ikke hadde vært for at saken var så gjennomtrukket av blod, ville den ha vært den reneste soveromsfarsen.

I 2001 og 2002 hadde ni av i alt tretti medlemmer i USAs Defence Policy Group (rådgivergruppe for Forsvarsdepartementet), forbindelser til selskaper som ble tildelt forsvarskontrakter verdt til sammen 76 milliarder dollar. Før i tida produserte en våpen for å utkjempe kriger. Nå for tida produserer en kriger for å selge våpen.

Fra 1990 til 2002 har Bechtel-gruppen bidratt med 3,3 millioner dollar i støtte til valgkampen, både til Demokratene og Republikanerne. Siden 1990 har de også blitt tildelt flere enn 2000 regjeringskontrakter som til sammen er verdt over 11 milliarder dollar. Sannelig litt av en avkastning på investeringa, synes dere ikke?

Og Bechtel har satt spor etter seg over hele verden. Det er det det betyr å være et multinasjonalt selskap.

Bechtel-gruppen pådro seg internasjonal oppmerksomhet første gang da de undertegnet en kontrakt om privatisering av vannforsyninga i byen Cochabamba, med den tidligere bolivianske diktatoren Hugo Banzer. Det første Bechtel gjorde etterpå, var å sette opp prisen på vannet. Hundretusener av mennesker uten økonomisk mulighet til å betale regninga de fikk fra Bechtel, tok til gatene. En storstreik lammet byen. Unntakstilstand ble innført. Bechtel ble etter hvert tvunget til å rømme kontorene, og i øyeblikket forhandler de med den bolivianske regjeringa om en «fallskjerm» på flere millioner dollar, som kompensasjon for tap av framtidig, potensiell fortjeneste. Noe som etter hvert ser ut til å vokse til en folkesport blant storkonsernene.

I India er Bechtel, sammen med General Electric, de nye eierne av det beryktede og for tiden avdøde kraftprosjektet til Enron. Enron-kontrakten, som juridisk binder delstatsregjeringa i Maharashtra til å betale Enron 30 milliarder dollar, var den største kontrakten noensinne inngått i India. Enron la ikke skjul på de millioner av dollar de hadde brukt på å «utdanne» indiske politikere og byråkrater. Enron-kontrakten i Maharashtra, som var det første kraftprosjektet i India som fikk en 'forenklet søknadsbehandling', har siden blitt kjent som det største bedrageriet i landets historie. (Enron var en av de andre, store bidragsyterne til Republikanernes valgkamp). Strømmen som Enron produserte hadde en så ublu pris at regjeringa bestemte seg for at det var billigere ikke å kjøpe den, og heller betale Enron den fastsatte minsteprisen i kontrakten. I praksis betydde dette at regjeringa i et av verdens fattigste land, betalte Enron 220 millioner US dollar i året, for å la være å produsere strøm!

Nå som Enron ikke lenger finnes, saksøker Bechtel og GE (General Electric) den indiske regjeringa for 5,6 milliarder US dollar. Dette er bare en bitte liten brøkdel av den summen de (eller Enron) investerte i prosjektet. Men igjen, det er den antatte profitten de ville ha fått om prosjektet hadde blitt gjennomført. For å gi et bilde av hvor mye penger 5,6 milliarder dollar egentlig er, så er det litt mindre enn den summen den indiske regjeringa hadde behøvd per år for å finansiere en sysselsettingsgaranti som ville ha skaffet folk på landsbygda, millioner av mennesker som nå lever i den ytterste fattigdom, knust av gjeld, tvangsflytting og Verdens Handelsorganisasjon, et eksistensgrunnlag.

Dette er et land hvor bønder neddynget i gjeld blir drevet til sjølmord, ikke i hundrevis, men i tusenvis. Forslaget om å innføre en sysselsettingsgaranti for folk på landsbygda, blir av forretningsstanden latterliggjort som et utopisk prosjekt framsatt av ei fanatisk venstreside med nyvunnet makt. «Hvor skal pengene komme fra?», spør de hånlig. Og likevel får de samme kynikerne pustebesvær og begynner umiddelbart å bable om kapitalflukt og den fryktelige risikoen for å skape et «usunt investeringsklima», så snart det snakkes om å gå tilbake på ei kontrakt som i utgangspunktet er gal. Voldgiftssaken mellom Bechtel, GE og den indiske regjeringa er i gang i London akkurat nå. Bechtel og GE har grunn til å håpe. Den indiske finansministeren, som var medvirkende til godkjenninga av den katastrofale Enronavtalen, er nettopp hjemvendt etter noen år i det internasjonale pengefondet. Ikke bare hjemvendt forresten, men hjemvendt med forfremmelse. Han er nå viseformann i Planleggingskomiteen.

Tenk over det: Den nominelle profitten fra ett enkelt prosjekt ville ha vært nok til å holde 25 millioner mennesker med 100 dagers lønnet arbeid til en gjennomsnittlig minstelønnssats (kalkulert som et veid gjennomsnitt for flere delstater). Det tilsvarer fem millioner flere mennesker enn hele befolkningen i Australia. Det er omfanget av nyliberalismens gru.

Men historien om Bechtel er enda verre. Den kanadiske globaliseringskritikeren Naomi Klein skriver at Bechtel har lykkes i å vinne en sak om «krigserstatning» og «tapt profitt» mot det krigsherja Irak. De har blitt tilkjent 7 millioner dollar.

Så alle dere med nye eksamenspapirer i bedriftsledelse, ikke bry dere med Harvard og Wharton - her får dere 'Den late bedriftslederens håndbok på suksess': Først, sørg for å plassere et antall høytstående offentlige tjenestemenn i styret i selskapet ditt. Dernest, sørg for å plassere en del av styremedlemmene dine i regjeringa. Tilsett olje, og rør rundt. Når ingen lenger kan avgjøre hvor regjeringa slutter og selskapet ditt begynner, inngår du et fordekt samarbeid med regjeringa om å utruste og væpne en kaldblodig diktator i et oljerikt land. Se en annen vei mens han tar livet av sitt eget folk. La det småkoke ei stund. I mellomtida samler du sammen noen milliarder dollar i regjeringskontrakter. Igjen samarbeider du fordekt med regjeringa mens denne tar seg av å velte diktatoren og bombe undersåttene, med spesiell vekt på viktig infrastruktur. Det går gjerne med en hundretusen mennesker «på si». Innkasser nye «gjenoppbyggingskontrakter» for en milliard dollar eller så, for å gjenreise den bomba infrastrukturen.

For å dekke inn reiseutgifter og tilfeldige utlegg saksøker du det ødelagte landet for krigsskade og tap av framtidige inntekter. Til slutt spres selskapet til flere typer virksomhet. Kjøp en tv-stasjon slik at du kan drive reklame for utrustningen og våpnene du har levert, utkledd som krigsreportasjer, når den neste krigen kommer. Og så, helt til slutt, opprett en menneskerettspris i selskapets navn. Du kan tildele Mor Teresa den første prisen. Hun er ikke lenger i stand til å avslå eller protestere.

Invadert og okkupert har Irak blitt tvunget til å betale 200 millioner dollar i «erstatninger» for tapt fortjeneste, til selskaper som Halliburton, Shell, Mobil, Nestlé, Pepsi, Kentucky Fried Chicken og Toys R Us. I tillegg til statsgjelda på 125 milliarder dollar som tvinger landet til å vende seg til det Internasjonale Pengefondet (IMF), som venter som en Dødsengel i kulissene med sine strukturomstillingsprogrammer. (Bare det at i Irak synes det ikke å være særlig mange strukturer igjen å omstille. Med unntak av det skyggeaktige al- Qa'ida.)

I Det Nye Irak har privatiseringa trengt inn på nye enemerker. Den amerikanske hæren rekrutterer stadig flere private leiesoldater til å hjelpe til i okkupasjonen. Fordelen med leiesoldater er at når de blir drept, så teller de ikke på tapslistene over amerikanske soldater. Det hjelper til med å holde styr på opinionen, noe som er spesielt viktig i et valgår. Fengsler har blitt privatisert. Torturen har blitt privatisert. Vi har sett hva det fører til. Andre forlystelser som lokker i Det Nye Irak, er aviser som stanses. Bomba fjernsynsstasjoner. Drepte reportere. Amerikanske soldater har åpnet ild mot ubevæpna protestdemonstrasjoner, og tatt livet av snesvis av mennesker. Den eneste formen for motstand som har overlevd, er like gal og brutal som okkupasjonen sjøl er det. Finnes det rom for en verdslig, demokratisk, feministisk, ikke-voldelig motstand i Irak? Egentlig ikke.

Derfor faller det på oss som bor utenfor Irak, å skape den breie, verdslige og ikke-voldelige motstanden mot den amerikanske okkupasjonen. Hvis vi svikter her, risikerer vi å tillate at ideen om motstand blir kapret og slått i hartkorn med terrorisme. Det ville være synd, for de to er ikke det samme.

Så hva betyr fred i denne grusomme, brutale, kommersialiserte, militariserte verden? Hva betyr det i en verden hvor tvangstilvenning har skapt en situasjon der fattige land som har blitt plyndret av kolonimakter gjennom århundrer, står i bunnløs gjeld til de samme landa som har plyndret dem, og må betale på gjelda med 382 milliarder dollar hvert år? Hva betyr fred i en verden hvor den samla formuen til verdens 587 (dollar-)milliardærer, overstiger det samla brutto nasjonalproduktet til verdens 135 fattigste land? Eller når rike land som betaler en milliard dollar om dagen i landbrukssubsidier, forsøker å tvinge de fattige landa til å oppgi sine subsidier?

Hva betyr fred for mennesker i et okkupert Irak, Palestina, Kashmir, Tibet eller Tsjetsjenia? Eller for urfolk i Australia? Eller ogoni-folket i Nigeria? Eller kurderne i Tyrkia? Eller dalit- og adivasi-folk i India? Hva betyr fred for ikke-muslimer i et islamsk samfunn, eller for kvinner i Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan? Hva betyr det for de millioner av mennesker som har blitt fordrevet fra markene sine av dammer og utviklingsprosjekter? Hva betyr fred for de fattige som blir fraranet alle muligheter, og for hvem livet består av en uskjønn kamp om vann, husly, overlevelse, og ikke minst, et snev av verdighet? For dem er fred krig. Vi vet godt hvem som profitterer på krig i Imperiets tidsalder. Men vi må også spørre oss sjøl om hvem som tjener på fred i Imperiets tidsalder? Det er en forbrytelse å hisse til krig. Men å snakke om fred, uten å snakke om rettferdighet, kan lette komme til å bli en oppfordring til en slags kapitulasjon. Og å snakke om rettferdighet uten å avsløre de institusjoner og systemer som forøver urettferdighet, er mer enn hyklersk.

Det er lett å klandre de fattige for at de er fattige. Det er lett å tro på at verden er fanget i en stigende spiral av terrorisme og krig. Det er det som gjør at den amerikanske presidenten kan si «enten er du med oss, eller med terroristene». Men vi vet at det er en feil inndeling. Vi vet at terrorisme bare er privatisering av krig. At terrorister er krigens frihandelsmenn. De tror på at legitim voldsbruk ikke er noe som er forbeholdt staten.

Det er feil å sette opp moralske skiller mellom den utålelige brutaliteten i terrorisme og det tilfeldige blodbadet en krig eller en okkupasjon utgjør. Begge typer voldsutøvelse er uakseptable. Vi kan ikke støtte den ene og fordømme den andre.

Den virkelige tragedien er at de fleste i verden finner seg sjøl fanget mellom redslene i en formentlig fred, og krigens gru. Det er mellom disse to steile klippeveggene vi er innelåst. Spørsmålet er: Hvordan kan vi komme oss ut av denne trange kløfta?

For dem som har det materielt bra, men som moralsk sett sliter med situasjonen, blir spørsmålet de må stille seg sjøl om de egentlig ønske å klatre ut? Hvor langt er du villig til å gå? Har kløfta blitt for komfortabel?

Hvis du virkelig ønsker å klatre ut, har jeg både gode og dårlige nyheter å komme med.

Den gode nyheten er at ei framskutt gruppe begynte på klatreturen for ei stund siden. De er allerede halvveis ute. Tusenvis av aktivister over hele verden har jobbet og slitt med å lage fotfester og sikre tauene, slik at turen skal bli lettere for resten av oss. Det finnes ikke bare ei rute opp. Det er hundrevis av måter å gjøre det på. Det er hundrevis av slag som utkjempes over hele verden, hvor dine ferdigheter, din tankeevne, dine ressurser, behøves. Ingen kamp er irrelevant. Ingen seier er for liten.

Den dårlige nyheten er at fargerike demonstrasjoner, helgemarsjer, og årlige turer til Verdens Sosiale Forum, ikke er nok. Det må målretta, sivil ulydighet, med reelle konsekvenser til. Vi kan kanskje ikke bare slå over en bryter og vips, så har vi en revolusjon på gang. Men det mange ting vi kan gjøre. For eksempel går det an å sette opp ei liste over de selskapene som har kontorer her i Australia, og som har profittert på invasjonen av Irak. Det går an å navngi dem, boikotte dem, okkupere kontorene deres og tvinge dem til å stenge. Hvis det går an i Bolivia, går det an i India. Og det går an i Australia. Hvorfor ikke?

Dette er bare et enkelt, lite forslag. Men husk at hvis kampen blir voldelig, vil den miste sin visjon, sin skjønnhet og fantasi. Og verst av alt, den vil komme til å stenge kvinnene ute og etter hvert også ramme dem. Og den politiske kampen som ikke har kvinner i sitt hjerte, over seg, under seg og i seg, er ingen kamp i det hele tatt.

Poenget er å bli med i kampen. Som den praktfulle, amerikanske historikeren Howard Zinn sa det: Det går ikke an å være nøytral på et tog i fart.

Arundhati Roy er indisk forfatter og aktivist. Hun har blant annet gitt ut romanen «Guden for de små

Da vinneren av årets Sidney Peace Prize ble kunngjort, ble jeg gjenstand for en del skjelmske bemerkninger fra dem som kjenner meg godt: Hvorfor har de gitt en fredspris til den største bråkmakeren vi kjenner? Har ingen fortalt dem at det ikke finnes et eneste fredelig bein i kroppen din? Og, ikke minst: Arundhati, du som vet så mye, hva er Sidney Peace Prize? Har det vært en krig i Sidney som du hjalp til med å stanse?

Sjøl er jeg fullstendig henrykt over å få Sidney Peace Prize. Men jeg må ta imot den som en litteraturpris tildelt en forfatter for hennes forfatterskap, siden jeg i motsetning til alle de verdige egenskaper jeg har blitt tillagt, ikke er en aktivist, ei heller leder for en massebevegelse, og i hvert fall ikke «de stemmeløses stemme». (Som vi vet så finnes det ikke noen «stemmeløse». Bare de som med overlegg har blitt forstummet, eller de som foretrekkes ikke å bli hørt). Jeg er en forfatter som ikke gjør krav på å representere andre enn meg sjøl. Så sjøl om jeg gjerne ville, så ville det være i overkant dristig av meg å si at jeg tar imot prisen på vegne av dem som kjemper de maktesløses og stemmerettløses kamp mot de mektige. Men kan jeg likevel få si at jeg tar imot prisen som et uttrykk for solidaritet fra The Sidney Peace Foundation, med de millioner av oss rundt om i verden som sverger til en bestemt verdensanskuelse, en politisk oppfatning?

Det kan synes ironisk at et menneske som tilbringer det meste av sin tid med å pønske ut motstandsstrategier og inngå sammensvergelser for å forstyrre den antatte freden, blir tildelt en fredspris. Dere må huske at jeg kommer fra et i hovedsak føydalt samfunn - og det er få ting som er så foruroligende som en føydal fred. Enkelte ganger finnes det en sannhet i gamle klisjeer: Det finnes ingen virkelig fred uten rettferdighet. Og uten motstand blir det ingen rettferdighet.

I dag er det ikke bare rettferdigheten i seg sjøl som er under angrep, men selve ideen om rettferdighet. Angrepet på sårbare, skjøre deler av samfunnet er samtidig så fullstendig, så ondskapsfullt og så dyktig utført - altomfattende, og likevel retta mot utvalgte mål, åpenlyst brutalt, og likevel utrolig snikende - at den reine dristigheten i det har uthult definisjonen vår av rettferdighet. Det har tvunget oss til å senke målsettinga og innskrenke forventningene. Sjøl blant de velmenende blir det vidtfavnende, praktfulle prinsippet om rettferdighet gradvis byttet ut med den innsnevra, langt skjørere utbredelsen av «menneskerettigheter».

Hvis en tenker etter, er dette et alarmerende paradigmeskifte. Forskjellen er at forestillingen om likhet, om like verd har blitt brukket løs og er lirket ut av ligninga. Det er en nedslitingsprosess. Nesten ubevisst begynner vi å tenke i retning av rettferdighet for de rike og menneskeretter for de fattige. Rettferdighet for forretningsverdenen, menneskeretter for dens ofre. Rettferdighet for amerikanere, menneskeretter for afghanere og irakere. Rettferdighet for de høyere indiske kastene, menneskeretter (hvis såpass) for daliter og adivasier [Dalit er en pariakaste, de urørbare. Adivasi er et indisk urfolk. Begge hører til Indias aller fattigste. Overs. anm.] Rettferdighet for hvite australiere, menneskeretter for urfolk og innvandrere - i de fleste tilfeller, ikke det engang.

Det blir stadig tydeligere at brudd på menneskerettigheter er en iboende og nødvendig del av prosessen med å gjennomføre en politisk og økonomisk urettferdig verdensstruktur. Uten menneskerettighetsbrudd i et enormt omfang ville hele det nyliberalistiske prosjektet forbli i en politisk drømmeverden. Men i økende omfang blir brudd på menneskerettighetene framstilt som den uheldige, nesten tilfeldige bivirkningen, av et ellers akseptabelt politisk og økonomisk system. Som om det var noe småtteri som det lett kan ryddes opp i, ved hjelp av litt ekstra oppmerksomhet fra et par frivillige organisasjoner. Det er på grunn av dette at menneskerettseksperter blir sett på med mistenksomhet i konfliktområder, som for eksempel Kashmir og Irak. Mange motstandsbevegelser som kjemper mot stor urett og stiller spørsmål ved de underliggende prinsippene i det som kalles «frigjøring» og «utvikling» i fattige land, ser på frivillige menneskerettsorganisasjoner som vår tids misjonærer, som har kommet for å forskjønne Imperialismens ansikt. For å avlede det politiske raseriet og opprettholde tingenes tilstand.

Det er bare noen få uker siden et flertall av australierne gjenvalgte John Howard, mannen som blant annet hadde sørget for at Australia deltok i den ulovlige invasjonen av Irak, som statsminister. Invasjonen av Irak vil utvilsomt bli stående i historien som en av de feigeste krigene som noensinne er utkjempet. En krig hvor at utvalg rike nasjoner, i besittelse av tilstrekkelige mengder atomvåpen til å utslette verden flere ganger, slo seg sammen om ei klappjakt på et fattig land, beskyldte det urettmessig for å være i besittelse av atomvåpen, brukte FN for å tvinge det til å avvæpne seg sjøl, invaderte det, okkuperte det, og er nå i gang med å selge det.

Jeg taler om Irak, ikke fordi alle snakker om det (uheldigvis, på bekostning av andre redsler som dermed forblir i mørket), men fordi det er et jærtegn, et varsel om ting som vil komme. Irak innvarsler starten på et nytt kretsløp. Det gir oss en mulighet til å betrakte det renkespillet mellom forretningsinteresser og militærinteresser som har blitt kjent som «Imperiet», i virksomhet. I det nye Irak er silkehanskene tatt av.

Etter hvert som slaget om å kontrollere verdens ressurser intensiveres, gjør den økonomiske kolonialismen ved hjelp av militær aggresjon, seg klar til sitt comeback. Irak utgjør det logiske høydepunktet i globaliseringsprosessen der nyliberalismen og nykolonialismen har forent krefter. Hvis vi kan klare å få oss sjøl til å ta en titt bak teppet av blod, ville vi kunne få øye på de nådeløse transaksjonene som finner sted på den scenen. Men la oss først, kort, se på sjølve scenen.

I 1991 satte den amerikanske presidenten, George Bush senior, i gang Operasjon Ørkenstorm (Operation Desert Storm). Titusenvis av irakere ble drept i den krigen. Markene i Irak ble bombardert med mer enn 300 tonn utarmet uran, noe som førte til en firedobling av antallet krefttilfeller blant barn. I mer enn 13 år har 24 millioner irakere levd i ei krigssone, og har blitt nektet tilgang på mat, medisiner og reint vann. La oss ikke glemme i alt oppstyret omkring det amerikanske valget, at grusomhetene har vært konstante, uavhengig av om det har vært en demokrat eller en republikaner i det Hvite Hus. En halv million irakiske barn døde på grunn av de økonomiske sanksjonene i forberedelsene til Operasjon Sjokk og Ærefrykt (Operation Shock and Awe). Inntil nylig hadde vi ingen tall på hvor mange irakere som har blitt drept, men svært nøye oversikt over hvor mange amerikanske soldater som hadde mistet livet.

Den amerikanske generalen Tommy Franks sa: «Vi bryr oss ikke med å telle lik», (altså irakiske lik). Han kunne ha tilføyd «Vi bryr oss ikke med Genève-konvensjonen heller». En ny, detaljert undersøkelse gjennomført av det medisinske tidsskriftet Lancet, nøye kontrollert og gjennomgått av andre, anslår at 100.000 irakere har mista livet etter invasjonen i 2003. Det tilsvarer hundre haller fulle av folk. Det er hundre haller fulle av venner, foreldre, søsken, kollegaer, elskende ... akkurat som dere. Forskjellen er at det er ikke så mange barn til stede her i dag ... ikke la oss glemme Iraks barn. I teknisk tale kalles dette blodbadet for presisjonsbombing. I vanlig språk kalles det nedslakting.

Det meste av dette er allment kjent nå. De som støtter invasjonen og stemmer på angriperne, kan ikke skjule seg bak uvitenhet. De må virkelig tro på at denne storslåtte brutaliteten er riktig og rettferdig, eller i hvert fall akseptabel, siden den skjer er i deres interesse.

Den såkalte «siviliserte», «moderne» verden - omhyggelig bygd opp på en arv av folkemord, slaveri og kolonialisme - kontrollerer nå mesteparten av verdens olje. Og flesteparten av våpnene, flesteparten av pengene, og det meste av verdens medier. De «innlemmede» mediekonsernene, hvor doktrinen om «Ytringsfrihet» har blitt erstattet av doktrinen om «Ytring(s) Hvis Du Er Enig-frihet».

Lederen for FNs våpeninspektører, Hans Blix, uttalte at han ikke fant noen beviser for at det fantes atomvåpen i Irak. Hver eneste lille flik av bevis som var brakt til veie av USA eller Storbritannia, viste seg å være falske - enten det nå dreide seg om rapporter som sa at Saddam Hussein kjøpte uran fra Nigeria, eller det var den britiske etterretningsrapporten som seinere viste seg å være et plagiat fra en gammel studentavhandling. Likevel kjørte alle de mest «respekterte» avisene og tv-kanalene i USA, daglige hovedoppslag om 'bevisene' på de irakiske atomvåpenarsenalene, under hele oppkjøringa til krigen. Det viser seg nå at kilden til disse fabrikkerte «bevisene» om Iraks atomvåpen, var Ahmed Chalabi, som (i likhet med general Suharto i Indonesia, general Pinochet i Chile, Sjahen i Iran, Taliban, og sjølsagt Saddam Hussein sjøl) - mottok millioner av dollar fra gode, gamle CIA.

Og så ble landet bombet inn i glemselen. Det har riktig nok blitt mumlet noen unnskyldninger. Lei for det folkens, men vi må virkelig komme oss videre. Det kommer nettopp inn ferske rykter om atomvåpen i Iran (Eye-ran) og Syria. Og gjett hvem som melder om disse ferske ryktene? De samme reporterne som også hadde de falske «scoopene» om Irak. Det skikkelig «innlemmede» a-laget.

Sjefen for BBC måtte trekke seg, og en mann begikk sjølmord, fordi en BBC reporter beskyldte Blair-administrasjonen for å ha 'spritet opp' etterretningsrapporter angående Iraks program for masseødeleggelsesvåpen. Men sjefen for Storbritannia beholder jobben, sjøl om regjeringa hans har gjort mye mer enn å 'sprite opp' etterretningsrapporter. Den er ansvarlig for den ulovlige invasjonen av et land og massemordet på folket der.

Besøkende til Australia, slike som meg, må besvare følgende spørsmål i skjemaet for å få visum: Har du noen gang begått, eller vært involvert i krigsforbrytelser, eller i forbrytelser mot menneskeheten? Ville George Bush og Tony Blair få innvilget visum til Australia? Etter grunnprinsippene i folkeretten må de kunne betegnes som krigsforbrytere.

Det vil imidlertid være naivt å tro at verden ville forandre seg om de ble fjernet fra stillingene sine. Det tragiske er at politikken til de politiske motstanderne deres, skiller seg lite fra deres egen politikk. Den store striden i den amerikanske valgkampen var om hvem som var den beste militære øverstkommanderende (Commander-in-Chief), og den mest effektive direktøren i det Amerikanske Imperiet. Demokratiet tilbyr ikke lenger reelle valgmuligheter for velgerne. Bare falske.

Sjøl om ingen masseødeleggelsesvåpen har blitt funnet i Irak - har nye, slående bevis på at Saddam Hussein hadde planer om et våpenprogram, blitt avdekket. (Akkurat som jeg hadde planer om å vinne olympisk gull i synkronsvømming). Takk og lov for doktrinen om forkjøpsangrep. Gudene må vite hvilke andre onde tanker han huste - planer om å sende tamponger i posten til amerikanske senatorer, eller om å slippe burkakledde hunnkaniner løs i Londons undergrunnsbane. Alt vil helt uten tvil komme for dag under den frie og rettferdige rettssaken som snart kommer opp mot Saddam Hussein, i Det Nye Irak.

Alt unntatt det kapittelet hvor vi hører om hvordan USA og Storbritannia forsynte ham rikelig med våpen og materiell assistanse på den tida han drev og myrdet irakiske kurdere og sjiamuslimer. Alt unntatt det kapittelet hvor vi hører om at en 12.000 siders rapport fra Saddam Husseins regjering til FN, ble sensurert av USA, fordi den listet opp navnene på 24 amerikanske selskaper som hadde deltatt i Iraks (atom)våpenprogram i tida før Golfkrigen. (Inkludert Bechtel, DuPont, Eastman Kodak, Hewlett Packard, International Computer Systems and Unisys.)

Så nå er Irak «frigjort». Folket er tvunget i kne, og markedene i landet har blitt «frie». Det er nyliberalismens hymne. Frie markeder! Til helvete med folket.

Den amerikanske regjeringa har privatisert og solgt hele økonomiske sektorer i Irak. Den økonomiske politikken og skattelovene har blitt skrevet om. Utenlandske selskaper kan nå kjøpe 100 prosent eierskap i irakiske selskaper, og føre overskuddet ut av landet. Det er et direkte brudd på internasjonale konvensjoner om hvordan en okkupasjonsstyrke skal opptre, og er en hovedårsak til den fordekte, forhasta farsen hvor makta har blitt «overført» til et «irakisk interimstyre». Når de multinasjonale selskapenes maktovertakelse i Irak først er sluttført, vil det ikke skade med en mild dose ekte demokrati. Det kan til og med være god reklame for denne spesielle varianten av Frigjøringsteologi, også kjent som Nydemokrati.

Ikke overraskende har salget av Irak ført til trengsel ved mattroa. Konsern som Bechtel og Halliburton, selskapet som den amerikanske visepresidenten Dick Cheney engang ledet, fikk store kontrakter i «gjenoppbyggingsarbeidet». En kortfattet CV over et hvilket som helst av disse konsernene gir et mannen-i-gata-innblikk i hvordan det hele henger sammen. Ikke bare i Irak, men i hele verden. La oss velge Bechtel - helt enkelt fordi stakkars lille Halliburton er under etterforskning for anklager om overprising av drivstoffleveranser til Irak, og for forhold omkring kontraktene de har fått for å «gjenoppbygge» Iraks oljeindustri til en ganske stiv pris - 2,5 milliarder dollar.

Bechtel-gruppen og Saddam Hussein er gamle kjente fra tidligere forretninger. Mange av avtalene dem imellom, ble forhandlet fram av ingen ringere enn Donald Rumsfeld. I 1988, etter at Saddam Hussein gasset i hjel tusenvis av kurdere, inngikk Bechtel en avtale med regjeringa hans om å bygge et kjemisk prosessanlegg som også kunne produsere kjemiske våpen, i Bagdad.

Historisk sett har Bechtel-gruppen vært, og er fortsatt, uløselig knyttet til det Republikanske «establishment». Det går nesten an å kalle Bechtel og Reagan/Bush administrasjonen for et team. Tidligere forsvarsminister, Caspar Weinberger, var rådgiver for Bechtel. Tidligere viseenergiminister, W. Kenneth Davis, var visepresident i Bechtel. Riley Bechtel, styreformann i selskapet, sitter i presidentens eksportråd. Jack Sheenan, en pensjonert general fra marinekorpset, sitter som senior visepresident i Bechtel og er medlem av det amerikanske forsvarsrådet. Tidligere utenriksminister George Shultz, som sitter i styret for Bechtel-gruppen, var formann i rådgivergruppa til Komiteen for frigjøring av Irak.

Da han (George Shultz) ble spurt av New York Times om han var betenkt over en mulig interessekonflikt mellom de to «jobbene» sine, svarte han: «Så vidt jeg vet vil ikke Bechtel komme til å dra spesielle fordeler av det (invasjonen av Irak). Men om det er en jobb som må gjøres der, er Bechtel den typen selskap som kan gjøre den». Bechtel har blitt tildelt gjenoppbyggingskontrakter verd over en milliard dollar i Irak, inkludert kontrakter på gjenoppbygging av kraftstasjoner, elektriske distribusjonsnett, vannforsyning, kloakknett og flyplassanlegg. Sett bort fra svingdørene, om det ikke hadde vært for at saken var så gjennomtrukket av blod, ville den ha vært den reneste soveromsfarsen.

I 2001 og 2002 hadde ni av i alt tretti medlemmer i USAs Defence Policy Group (rådgivergruppe for Forsvarsdepartementet), forbindelser til selskaper som ble tildelt forsvarskontrakter verdt til sammen 76 milliarder dollar. Før i tida produserte en våpen for å utkjempe kriger. Nå for tida produserer en kriger for å selge våpen.

Fra 1990 til 2002 har Bechtel-gruppen bidratt med 3,3 millioner dollar i støtte til valgkampen, både til Demokratene og Republikanerne. Siden 1990 har de også blitt tildelt flere enn 2000 regjeringskontrakter som til sammen er verdt over 11 milliarder dollar. Sannelig litt av en avkastning på investeringa, synes dere ikke?

Og Bechtel har satt spor etter seg over hele verden. Det er det det betyr å være et multinasjonalt selskap.

Bechtel-gruppen pådro seg internasjonal oppmerksomhet første gang da de undertegnet en kontrakt om privatisering av vannforsyninga i byen Cochabamba, med den tidligere bolivianske diktatoren Hugo Banzer. Det første Bechtel gjorde etterpå, var å sette opp prisen på vannet. Hundretusener av mennesker uten økonomisk mulighet til å betale regninga de fikk fra Bechtel, tok til gatene. En storstreik lammet byen. Unntakstilstand ble innført. Bechtel ble etter hvert tvunget til å rømme kontorene, og i øyeblikket forhandler de med den bolivianske regjeringa om en «fallskjerm» på flere millioner dollar, som kompensasjon for tap av framtidig, potensiell fortjeneste. Noe som etter hvert ser ut til å vokse til en folkesport blant storkonsernene.

I India er Bechtel, sammen med General Electric, de nye eierne av det beryktede og for tiden avdøde kraftprosjektet til Enron. Enron-kontrakten, som juridisk binder delstatsregjeringa i Maharashtra til å betale Enron 30 milliarder dollar, var den største kontrakten noensinne inngått i India. Enron la ikke skjul på de millioner av dollar de hadde brukt på å «utdanne» indiske politikere og byråkrater. Enron-kontrakten i Maharashtra, som var det første kraftprosjektet i India som fikk en 'forenklet søknadsbehandling', har siden blitt kjent som det største bedrageriet i landets historie. (Enron var en av de andre, store bidragsyterne til Republikanernes valgkamp). Strømmen som Enron produserte hadde en så ublu pris at regjeringa bestemte seg for at det var billigere ikke å kjøpe den, og heller betale Enron den fastsatte minsteprisen i kontrakten. I praksis betydde dette at regjeringa i et av verdens fattigste land, betalte Enron 220 millioner US dollar i året, for å la være å produsere strøm!

Nå som Enron ikke lenger finnes, saksøker Bechtel og GE (General Electric) den indiske regjeringa for 5,6 milliarder US dollar. Dette er bare en bitte liten brøkdel av den summen de (eller Enron) investerte i prosjektet. Men igjen, det er den antatte profitten de ville ha fått om prosjektet hadde blitt gjennomført. For å gi et bilde av hvor mye penger 5,6 milliarder dollar egentlig er, så er det litt mindre enn den summen den indiske regjeringa hadde behøvd per år for å finansiere en sysselsettingsgaranti som ville ha skaffet folk på landsbygda, millioner av mennesker som nå lever i den ytterste fattigdom, knust av gjeld, tvangsflytting og Verdens Handelsorganisasjon, et eksistensgrunnlag.

Dette er et land hvor bønder neddynget i gjeld blir drevet til sjølmord, ikke i hundrevis, men i tusenvis. Forslaget om å innføre en sysselsettingsgaranti for folk på landsbygda, blir av forretningsstanden latterliggjort som et utopisk prosjekt framsatt av ei fanatisk venstreside med nyvunnet makt. «Hvor skal pengene komme fra?», spør de hånlig. Og likevel får de samme kynikerne pustebesvær og begynner umiddelbart å bable om kapitalflukt og den fryktelige risikoen for å skape et «usunt investeringsklima», så snart det snakkes om å gå tilbake på ei kontrakt som i utgangspunktet er gal. Voldgiftssaken mellom Bechtel, GE og den indiske regjeringa er i gang i London akkurat nå. Bechtel og GE har grunn til å håpe. Den indiske finansministeren, som var medvirkende til godkjenninga av den katastrofale Enronavtalen, er nettopp hjemvendt etter noen år i det internasjonale pengefondet. Ikke bare hjemvendt forresten, men hjemvendt med forfremmelse. Han er nå viseformann i Planleggingskomiteen.

Tenk over det: Den nominelle profitten fra ett enkelt prosjekt ville ha vært nok til å holde 25 millioner mennesker med 100 dagers lønnet arbeid til en gjennomsnittlig minstelønnssats (kalkulert som et veid gjennomsnitt for flere delstater). Det tilsvarer fem millioner flere mennesker enn hele befolkningen i Australia. Det er omfanget av nyliberalismens gru.

Men historien om Bechtel er enda verre. Den kanadiske globaliseringskritikeren Naomi Klein skriver at Bechtel har lykkes i å vinne en sak om «krigserstatning» og «tapt profitt» mot det krigsherja Irak. De har blitt tilkjent 7 millioner dollar.

Så alle dere med nye eksamenspapirer i bedriftsledelse, ikke bry dere med Harvard og Wharton - her får dere 'Den late bedriftslederens håndbok på suksess': Først, sørg for å plassere et antall høytstående offentlige tjenestemenn i styret i selskapet ditt. Dernest, sørg for å plassere en del av styremedlemmene dine i regjeringa. Tilsett olje, og rør rundt. Når ingen lenger kan avgjøre hvor regjeringa slutter og selskapet ditt begynner, inngår du et fordekt samarbeid med regjeringa om å utruste og væpne en kaldblodig diktator i et oljerikt land. Se en annen vei mens han tar livet av sitt eget folk. La det småkoke ei stund. I mellomtida samler du sammen noen milliarder dollar i regjeringskontrakter. Igjen samarbeider du fordekt med regjeringa mens denne tar seg av å velte diktatoren og bombe undersåttene, med spesiell vekt på viktig infrastruktur. Det går gjerne med en hundretusen mennesker «på si». Innkasser nye «gjenoppbyggingskontrakter» for en milliard dollar eller så, for å gjenreise den bomba infrastrukturen.

For å dekke inn reiseutgifter og tilfeldige utlegg saksøker du det ødelagte landet for krigsskade og tap av framtidige inntekter. Til slutt spres selskapet til flere typer virksomhet. Kjøp en tv-stasjon slik at du kan drive reklame for utrustningen og våpnene du har levert, utkledd som krigsreportasjer, når den neste krigen kommer. Og så, helt til slutt, opprett en menneskerettspris i selskapets navn. Du kan tildele Mor Teresa den første prisen. Hun er ikke lenger i stand til å avslå eller protestere.

Invadert og okkupert har Irak blitt tvunget til å betale 200 millioner dollar i «erstatninger» for tapt fortjeneste, til selskaper som Halliburton, Shell, Mobil, Nestlé, Pepsi, Kentucky Fried Chicken og Toys R Us. I tillegg til statsgjelda på 125 milliarder dollar som tvinger landet til å vende seg til det Internasjonale Pengefondet (IMF), som venter som en Dødsengel i kulissene med sine strukturomstillingsprogrammer. (Bare det at i Irak synes det ikke å være særlig mange strukturer igjen å omstille. Med unntak av det skyggeaktige al- Qa'ida.)

I Det Nye Irak har privatiseringa trengt inn på nye enemerker. Den amerikanske hæren rekrutterer stadig flere private leiesoldater til å hjelpe til i okkupasjonen. Fordelen med leiesoldater er at når de blir drept, så teller de ikke på tapslistene over amerikanske soldater. Det hjelper til med å holde styr på opinionen, noe som er spesielt viktig i et valgår. Fengsler har blitt privatisert. Torturen har blitt privatisert. Vi har sett hva det fører til. Andre forlystelser som lokker i Det Nye Irak, er aviser som stanses. Bomba fjernsynsstasjoner. Drepte reportere. Amerikanske soldater har åpnet ild mot ubevæpna protestdemonstrasjoner, og tatt livet av snesvis av mennesker. Den eneste formen for motstand som har overlevd, er like gal og brutal som okkupasjonen sjøl er det. Finnes det rom for en verdslig, demokratisk, feministisk, ikke-voldelig motstand i Irak? Egentlig ikke.

Derfor faller det på oss som bor utenfor Irak, å skape den breie, verdslige og ikke-voldelige motstanden mot den amerikanske okkupasjonen. Hvis vi svikter her, risikerer vi å tillate at ideen om motstand blir kapret og slått i hartkorn med terrorisme. Det ville være synd, for de to er ikke det samme.

Så hva betyr fred i denne grusomme, brutale, kommersialiserte, militariserte verden? Hva betyr det i en verden hvor tvangstilvenning har skapt en situasjon der fattige land som har blitt plyndret av kolonimakter gjennom århundrer, står i bunnløs gjeld til de samme landa som har plyndret dem, og må betale på gjelda med 382 milliarder dollar hvert år? Hva betyr fred i en verden hvor den samla formuen til verdens 587 (dollar-)milliardærer, overstiger det samla brutto nasjonalproduktet til verdens 135 fattigste land? Eller når rike land som betaler en milliard dollar om dagen i landbrukssubsidier, forsøker å tvinge de fattige landa til å oppgi sine subsidier?

Hva betyr fred for mennesker i et okkupert Irak, Palestina, Kashmir, Tibet eller Tsjetsjenia? Eller for urfolk i Australia? Eller ogoni-folket i Nigeria? Eller kurderne i Tyrkia? Eller dalit- og adivasi-folk i India? Hva betyr fred for ikke-muslimer i et islamsk samfunn, eller for kvinner i Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan? Hva betyr det for de millioner av mennesker som har blitt fordrevet fra markene sine av dammer og utviklingsprosjekter? Hva betyr fred for de fattige som blir fraranet alle muligheter, og for hvem livet består av en uskjønn kamp om vann, husly, overlevelse, og ikke minst, et snev av verdighet? For dem er fred krig. Vi vet godt hvem som profitterer på krig i Imperiets tidsalder. Men vi må også spørre oss sjøl om hvem som tjener på fred i Imperiets tidsalder? Det er en forbrytelse å hisse til krig. Men å snakke om fred, uten å snakke om rettferdighet, kan lette komme til å bli en oppfordring til en slags kapitulasjon. Og å snakke om rettferdighet uten å avsløre de institusjoner og systemer som forøver urettferdighet, er mer enn hyklersk.

Det er lett å klandre de fattige for at de er fattige. Det er lett å tro på at verden er fanget i en stigende spiral av terrorisme og krig. Det er det som gjør at den amerikanske presidenten kan si «enten er du med oss, eller med terroristene». Men vi vet at det er en feil inndeling. Vi vet at terrorisme bare er privatisering av krig. At terrorister er krigens frihandelsmenn. De tror på at legitim voldsbruk ikke er noe som er forbeholdt staten.

Det er feil å sette opp moralske skiller mellom den utålelige brutaliteten i terrorisme og det tilfeldige blodbadet en krig eller en okkupasjon utgjør. Begge typer voldsutøvelse er uakseptable. Vi kan ikke støtte den ene og fordømme den andre.

Den virkelige tragedien er at de fleste i verden finner seg sjøl fanget mellom redslene i en formentlig fred, og krigens gru. Det er mellom disse to steile klippeveggene vi er innelåst. Spørsmålet er: Hvordan kan vi komme oss ut av denne trange kløfta?

For dem som har det materielt bra, men som moralsk sett sliter med situasjonen, blir spørsmålet de må stille seg sjøl om de egentlig ønske å klatre ut? Hvor langt er du villig til å gå? Har kløfta blitt for komfortabel?

Hvis du virkelig ønsker å klatre ut, har jeg både gode og dårlige nyheter å komme med.

Den gode nyheten er at ei framskutt gruppe begynte på klatreturen for ei stund siden. De er allerede halvveis ute. Tusenvis av aktivister over hele verden har jobbet og slitt med å lage fotfester og sikre tauene, slik at turen skal bli lettere for resten av oss. Det finnes ikke bare ei rute opp. Det er hundrevis av måter å gjøre det på. Det er hundrevis av slag som utkjempes over hele verden, hvor dine ferdigheter, din tankeevne, dine ressurser, behøves. Ingen kamp er irrelevant. Ingen seier er for liten.

Den dårlige nyheten er at fargerike demonstrasjoner, helgemarsjer, og årlige turer til Verdens Sosiale Forum, ikke er nok. Det må målretta, sivil ulydighet, med reelle konsekvenser til. Vi kan kanskje ikke bare slå over en bryter og vips, så har vi en revolusjon på gang. Men det mange ting vi kan gjøre. For eksempel går det an å sette opp ei liste over de selskapene som har kontorer her i Australia, og som har profittert på invasjonen av Irak. Det går an å navngi dem, boikotte dem, okkupere kontorene deres og tvinge dem til å stenge. Hvis det går an i Bolivia, går det an i India. Og det går an i Australia. Hvorfor ikke?

Dette er bare et enkelt, lite forslag. Men husk at hvis kampen blir voldelig, vil den miste sin visjon, sin skjønnhet og fantasi. Og verst av alt, den vil komme til å stenge kvinnene ute og etter hvert også ramme dem. Og den politiske kampen som ikke har kvinner i sitt hjerte, over seg, under seg og i seg, er ingen kamp i det hele tatt.

Poenget er å bli med i kampen. Som den praktfulle, amerikanske historikeren Howard Zinn sa det: Det går ikke an å være nøytral på et tog i fart.
Teksten er oversatt av Petter Chr. Bonde. Copyright © Arundhati Roy 2004.

Arundhati Roy er indisk forfatter og aktivist. Hun har blant annet gitt ut romanen «Guden for de små
ting». Artikkelen ble først holdt som tale ved mottakelsen av Sidney Peace Prize tidligere i år.