Det er sjelden vi er enig med VGs lederskribenter, og med en åpenbar fare for å gjøre noen en bjørnetjeneste, vil vi likevel gi regjeringen det velmente rådet å utpeke Trond Bakkevig til Gunnar Stålsetts etterfølger som biskop i Oslo. Stålsett har på avgjørende vis bidratt til å fornye oppfatningen av Kirkas rolle i samfunnet, ikke minst gjennom sitt sterke engasjement i aktuelle politiske og sosiale spørsmål. Det er ganske avgjørende at dette kirkelige engasjementet blir videreført.

  Ole Christian Kvarme er sterk i spørsmål om bistand, fattigdomsbekjempelse og kritikk av forbrukssamfunnet, men som høyrefløyens kandidat vil hans sterke pro-Israel-engasjement og motstand mot ansettelse av homofile prester kunne føre til et høyt konfliktnivå. Slik situasjonen er i Oslo er det ikke sikkert Kirka vil tjene på dette. Når det gjelder de to andre kandidatene, generalsekretær Helen Bjørnøy i Kirkens Bymisjon og prost Trond Bakkevik, representerer de begge et mer liberalt og radikalt kirkesyn enn Kvarme. Det er likevel forskjeller mellom dem. Mens Trond Bakkevig kanskje står mer i Stålsetts tradisjon, kan Helen Bjørnøy minne mer om Hamar-bispen Rosemarie Køhn. Der Bjørnøy vil kunne spille en viktig rolle som reformator internt i Kirken, kan Bakkevig i større grad bidra til å få Kirken til å spille en radikal og positiv rolle i samfunnet. Trond Bakkevig er sannsynligvis også en mer samlende kandidat, ettersom det er lettere for Venstre å overbevise Høyre om å velge ham framfor den profilerte SV-eren Helen Bjørnøy. I tillegg nyter Bakkevig bred respekt internasjonalt, ikke minst fra arbeidet i Kirkenes Verdensråd, der han nesten ble generalsekretær. Bakkevig har også vært leder av Kirkerådets kirke/stat-utvalg, og vil kunne bidra konstruktivt til prosessen fram mot et skille mellom kirke og stat.

  Akkurat som på venstresida i politikken er det i kristne miljøer en konkurranse om å være mest mulig prinsippfast. Vi kan godt forstå at enkelte derfor gjerne ser at en kandidat som Ole Christian Kvarme vinner fram. Men det er lite sannsynlig at Kirkas stilling i samfunnet vil tjene på det. Og det var vel poenget?

  Det er sjelden vi er enig med VGs lederskribenter, og med en åpenbar fare for å gjøre noen en bjørnetjeneste, vil vi likevel gi regjeringen det velmente rådet å utpeke Trond Bakkevig til Gunnar Stålsetts etterfølger som biskop i Oslo. Stålsett har på avgjørende vis bidratt til å fornye oppfatningen av Kirkas rolle i samfunnet, ikke minst gjennom sitt sterke engasjement i aktuelle politiske og sosiale spørsmål. Det er ganske avgjørende at dette kirkelige engasjementet blir videreført.

  Ole Christian Kvarme er sterk i spørsmål om bistand, fattigdomsbekjempelse og kritikk av forbrukssamfunnet, men som høyrefløyens kandidat vil hans sterke pro-Israel-engasjement og motstand mot ansettelse av homofile prester kunne føre til et høyt konfliktnivå. Slik situasjonen er i Oslo er det ikke sikkert Kirka vil tjene på dette. Når det gjelder de to andre kandidatene, generalsekretær Helen Bjørnøy i Kirkens Bymisjon og prost Trond Bakkevik, representerer de begge et mer liberalt og radikalt kirkesyn enn Kvarme. Det er likevel forskjeller mellom dem. Mens Trond Bakkevig kanskje står mer i Stålsetts tradisjon, kan Helen Bjørnøy minne mer om Hamar-bispen Rosemarie Køhn. Der Bjørnøy vil kunne spille en viktig rolle som reformator internt i Kirken, kan Bakkevig i større grad bidra til å få Kirken til å spille en radikal og positiv rolle i samfunnet. Trond Bakkevig er sannsynligvis også en mer samlende kandidat, ettersom det er lettere for Venstre å overbevise Høyre om å velge ham framfor den profilerte SV-eren Helen Bjørnøy. I tillegg nyter Bakkevig bred respekt internasjonalt, ikke minst fra arbeidet i Kirkenes Verdensråd, der han nesten ble generalsekretær. Bakkevig har også vært leder av Kirkerådets kirke/stat-utvalg, og vil kunne bidra konstruktivt til prosessen fram mot et skille mellom kirke og stat.

  Akkurat som på venstresida i politikken er det i kristne miljøer en konkurranse om å være mest mulig prinsippfast. Vi kan godt forstå at enkelte derfor gjerne ser at en kandidat som Ole Christian Kvarme vinner fram. Men det er lite sannsynlig at Kirkas stilling i samfunnet vil tjene på det. Og det var vel poenget?