Med fare for å ødelegge nattesøvnen, hender det at man en mørk kveld zapper over til svensk tv. Kritiske reportasjer og dokumentarjournalistikk på høyt nivå ruller over skjermen. Søvnen blir forsinket, og forstyrret, av rystende avsløringer. Første gang var det vilkårene for kinesiske arbeidere på leketøysfabrikken, de lever som slaver på fabrikkområdet - uten minstelønn, anstendige boforhold, kort sagt uten noen rettigheter. Leketøyet blir produsert for det svenske markedet. Programmet, som av og til sendes i reprise seint på kveldstid, kalles «Uppdrag granskning». Norske seere klyper seg i armen over gjensynet med ordentlig journalistikk: Finnes dette fortsatt, i realityserienes tid?

Noen uker senere fikk vi se hvordan «reality'n» er blitt i det nye Europa. En gjeng polske arbeidere fikk ikke lønn etter flere måneders arbeid. De bodde på en campingplass inne i de svenske skoger, og hadde ikke penger til mat. En tillitsvalgt, en overvektig kortvokst kar i slutten av femtiårene, tok saken deres. Han kom fra Metall, det utskjelte forbundet som forbindes med fyll og korrupsjon, men fra lokalkontoret. Dokumentaren fulgte strevet for å skaffe polakkene lønn. Det løste seg på et vis. Beskjedent tok tillitsmannen imot varme omfavnelser på jernbaneperrongen da polakkene endelig kunne reise hjem. Myndighetene toet sine hender, i landet som er kjent for «ordning och reda». Ingen andre enn facket stilte opp for sine kamerater fra det gamle øst.

Den kvelden tenkte jeg i mitt svartsinn at nå har vi rykket tilbake til start. Nå må vi starte på nytt med Marx' gamle slagord: «Arbeidere i alle land, foren eder!» Den natta drømte jeg at tidsmaskinen i det stille har ført samfunnet tilbake til slutten av 1800-tallet. Noen er fattige, de får greie seg sjøl eller gå til kristne varmestuer, andre er fattigfolk fra øst og de får ta til takke med smulene de får fra kjeltringene som hyrer dem inn. Og myndighetene? De gir blaffen, så lenge det er fred og harmoni på beste vest. Jeg våknet, og innså at årstallet er 2004.

Fortsatt mener folk flest at verden går framover. Så når heismontørene streiker, tenker man at nå er dem i gang igjen, de høytlønte fagfolkene som skummer fløten av sin monopolsituasjon. Tenk om andre kunne holdt på slik som dem. Det skulle tatt seg ut. Hvilken feit lønn er det de skal streike seg til nå, da?

Mange veit ikke at heismontørene går i front for et krav som gjelder oss alle, uansett hvor vi kommer fra og hvilken jobb vi har: Norsk lønn i Norge. Et minimum i et land hvor salige Einar Gerhardsen troner i bronse ved inngangen til statsministerens kontor. De fleste veit ikke hvorfor heismontørene er i streik, for media informerer dårlig. Klassekampen skrev heldigvis om oppropet Thorvald Steen tok initiativ til denne uka, men ellers er det nesten ingen dokumentasjon av hva som skjer der ute i virkeligheten, på byggeplassene for eksempel, der noen få tillitsvalgte i femtiårsalderen prøver å forsvare avtaleverket. Kanskje vi må få over et reportasjeteam fra «Uppdrag granskning»?

Hvis vi må rykke tilbake til start og skape en levende arbeiderbevegelse på nytt, er det nok noen av oss som må svelge vår hang til å kritisere hverandre. Jeg husker at Einar Gerhardsen utløste yrkesforbud og klappjakt på kommunister. Men kanskje skal jeg late som jeg har glemt det, hvis det medfører at vi kan bli mange flere som slutter opp om det gamle fyndordet fra Marx?

Særlig hvis det kan føre til at ungdommen blir med. Behovet for ettervekst er stort, derfor må fagbevegelsen slippe ungdommen til. Det er et tidsspørsmål hvor lenge de lokale tillitsvalgte i femtiårsalderen kan holde ut alene, er det ikke?

@

Med fare for å ødelegge nattesøvnen, hender det at man en mørk kveld zapper over til svensk tv. Kritiske reportasjer og dokumentarjournalistikk på høyt nivå ruller over skjermen. Søvnen blir forsinket, og forstyrret, av rystende avsløringer. Første gang var det vilkårene for kinesiske arbeidere på leketøysfabrikken, de lever som slaver på fabrikkområdet - uten minstelønn, anstendige boforhold, kort sagt uten noen rettigheter. Leketøyet blir produsert for det svenske markedet. Programmet, som av og til sendes i reprise seint på kveldstid, kalles «Uppdrag granskning». Norske seere klyper seg i armen over gjensynet med ordentlig journalistikk: Finnes dette fortsatt, i realityserienes tid?

Noen uker senere fikk vi se hvordan «reality'n» er blitt i det nye Europa. En gjeng polske arbeidere fikk ikke lønn etter flere måneders arbeid. De bodde på en campingplass inne i de svenske skoger, og hadde ikke penger til mat. En tillitsvalgt, en overvektig kortvokst kar i slutten av femtiårene, tok saken deres. Han kom fra Metall, det utskjelte forbundet som forbindes med fyll og korrupsjon, men fra lokalkontoret. Dokumentaren fulgte strevet for å skaffe polakkene lønn. Det løste seg på et vis. Beskjedent tok tillitsmannen imot varme omfavnelser på jernbaneperrongen da polakkene endelig kunne reise hjem. Myndighetene toet sine hender, i landet som er kjent for «ordning och reda». Ingen andre enn facket stilte opp for sine kamerater fra det gamle øst.

Den kvelden tenkte jeg i mitt svartsinn at nå har vi rykket tilbake til start. Nå må vi starte på nytt med Marx' gamle slagord: «Arbeidere i alle land, foren eder!» Den natta drømte jeg at tidsmaskinen i det stille har ført samfunnet tilbake til slutten av 1800-tallet. Noen er fattige, de får greie seg sjøl eller gå til kristne varmestuer, andre er fattigfolk fra øst og de får ta til takke med smulene de får fra kjeltringene som hyrer dem inn. Og myndighetene? De gir blaffen, så lenge det er fred og harmoni på beste vest. Jeg våknet, og innså at årstallet er 2004.

Fortsatt mener folk flest at verden går framover. Så når heismontørene streiker, tenker man at nå er dem i gang igjen, de høytlønte fagfolkene som skummer fløten av sin monopolsituasjon. Tenk om andre kunne holdt på slik som dem. Det skulle tatt seg ut. Hvilken feit lønn er det de skal streike seg til nå, da?

Mange veit ikke at heismontørene går i front for et krav som gjelder oss alle, uansett hvor vi kommer fra og hvilken jobb vi har: Norsk lønn i Norge. Et minimum i et land hvor salige Einar Gerhardsen troner i bronse ved inngangen til statsministerens kontor. De fleste veit ikke hvorfor heismontørene er i streik, for media informerer dårlig. Klassekampen skrev heldigvis om oppropet Thorvald Steen tok initiativ til denne uka, men ellers er det nesten ingen dokumentasjon av hva som skjer der ute i virkeligheten, på byggeplassene for eksempel, der noen få tillitsvalgte i femtiårsalderen prøver å forsvare avtaleverket. Kanskje vi må få over et reportasjeteam fra «Uppdrag granskning»?

Hvis vi må rykke tilbake til start og skape en levende arbeiderbevegelse på nytt, er det nok noen av oss som må svelge vår hang til å kritisere hverandre. Jeg husker at Einar Gerhardsen utløste yrkesforbud og klappjakt på kommunister. Men kanskje skal jeg late som jeg har glemt det, hvis det medfører at vi kan bli mange flere som slutter opp om det gamle fyndordet fra Marx?

Særlig hvis det kan føre til at ungdommen blir med. Behovet for ettervekst er stort, derfor må fagbevegelsen slippe ungdommen til. Det er et tidsspørsmål hvor lenge de lokale tillitsvalgte i femtiårsalderen kan holde ut alene, er det ikke?
@sitat:«De fleste veit ikke hvorfor heismontørene er i streik, for media informerer dårlig»

@