For venstresiden i norsk politikk har utdanningssystemet lenge vært et hovedvirkemiddel for sosial utjevning. Det demokratiske argumentet at ingen skal forhindres fra å få høyere utdanning på grunn av økonomiske forhold eller sosiale barrierer sto sentralt i begrunnelsen for opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning i 1947. Denne målsetning har jevnlig blitt stadfestet i offentlige utredninger og partipolitiske programmer, og i så stor grad at dette kan sies å være en del av velferdsstatens grunnlag.

I hvilken grad bidrar dagens skole til å utjevne ulikheter og sikre like muligheter uansett sosial bakgrunn? Spørsmålet kan blant annet besvares i de følgende punkter.

  Rekrutteringen til høyere utdanning er svært skjev sosialt sett. Det er større ulikheter i rekruttering til universitetene enn høyskolene, og ulikhetene er størst når det gjelder elitepregede profesjonsutdanninger. Sannsynligheten for å velge slike utdanninger er cirka 35 ganger så høy blant barn av høyt lønnede akademikere enn blant barn av ufaglærte arbeidere. Sannsynligheten for å studere medisin er cirka 80 ganger høyere blant legebarn enn blant barn av foreldre med lav utdanning og inntekt.

  De sosiale skjevhetene er svært stabile over tid. Dette gjelder både for rekrutteringen til allmennfag i videregående utdanning, og når det gjelder rekrutteringen til høyere utdanning.

  Ulikheter i rekruttering forklares ofte med prestasjonsforskjeller som har sitt grunnlag i hjemmet. Dette er i beste fall bare halve historien. Rekrutteringsforskjeller skyldes også at elever med like prestasjoner, men fra ulike sosiale klasser, velger ulikt. I de seneste årene i Oslo er det for eksempel slik at i underkant av 40 prosent av elevene fra Oslo øst med foreldre med grunnskoleutdanning og gjennomsnittlig karakternivå velger allmennfaglig linje som gir studiekompetanse i det høyere utdanningssystemet.

Blant vestkantelever med akademikerbakgrunn gjør cirka 90 prosent av elevene på samme karakternivå et tilsvarende valg. Dette gjelder vel å merke blant elevene med etnisk majoritetsbakgrunn. Før man på 1970-tallet forlot kursplansystemet i ungdomsskolen viste det seg at det nesten ikke forekom at elever i velstilte bomiljøer valgte kursplaner som begrenset deres muligheter til å få høyere utdanning. Dette var derimot helt normalt på østkantskolene.

  Forskjellene i utdanningsvalg betyr at store deler av elevmassen med lavere sosial bakgrunn trekker seg fra konkurransen om studieplasser i høyere utdanning. Dette forbedrer sjansene til elever med høy sosial bakgrunn, som skal ha svært dårlige karakterer for å unnlate å ta høyere utdanning.

  Side om side med den offentlige fellesskolen finnes det et privatskolesystem. Før den nye privatskoleloven het det at skolene måtte representere et livssynsmessig eller pedagogisk alternativ. I Oslo befinner skolene som representerer slike alternativer seg stort sett på vestkanten, og de har gjennomgående tiltrukket seg elever fra privilegerte miljøer. Når man rangerer avgangselevene ved grunnskolene i Oslo de siste par tiårene etter foreldrenes ressurser, skårer privatskolene svært høyt når det gjelder foreldrenes inntekt og utdanningsnivå.

Disse skolene har fungert som en sikkerhetsventil for privilegerte miljøer, på den måten at prestasjonssvake barn fra slike miljøer ikke har måttet lide en skjebne som «skoletapere» i den offentlige skolen, men i stedet oppnår kompetanse som kan åpne for karrierer innenfor kunst og kultur. Samtidig forhindrer ikke en privatskoleutdanning uten karakterer overgang til populære offentlige videregående skoler, selv når man har praktisert et opptakssystem basert på karakterer. På videregående nivå har privatskolen Bjørknes over lengre tid fungert som den normale kanalen til elitepregede profesjonsutdanninger som medisin.

Hva er venstresidens politikk for å endre disse forholdene? Det partiet på venstresiden som i størst grad har markert seg gjennom utdanningspolitikk er SV. Når man studerer SVs politiske program er det kanskje mest overraskende at de i så liten grad retter oppmerksomhet mot sosial ulikhet i utdanningssystemet, og mangelen på tiltak for å bøte på slike ulikheter er slående.

Dette kom blant annet frem i debatten om fritt skolevalg i Oslo. Et opptakssystem basert på bosted innebærer at adgangen til de mest populære skolene skal begrenses til de som har økonomiske midler til å bosette seg der de mest attraktive skolene ligger. Dette er et hovedmønster, selv om det finnes enkelte populære skoler på østkanten av Oslo. Skolenes popularitet kom blant annet frem etter at systemet med fritt skolevalg ble innført, da en høy andel av østkantelevene med et karakternivå som gir dem gode valgmuligheter søkte seg til vestkantskolene.

Avvikling av systemet med fritt skolevalg fører dermed til at et attraktivt offentlig gode i større grad begrenses til privilegerte miljøer. De som først og fremst får en bedret situasjon, er vestkantelever som ikke har de beste karakterene. Det kan fremstå som et paradoks at det er representanter for partiet Høyre som har uttrykt den største bekymringen for at bosettingsmønsteret fører til skoler preget av ensartet sosial rekruttering. Dette problemet var fraværende i venstresidens argumentasjon, som ikke var basert på en analyse av klassemessig ulikhet i Oslo-skolen, men heller på hensynet til enkelte skoler, til svake elever og/eller elever med minoritetsbakgrunn.

Utdanningspolitikk for SV ser ut til å dreie seg om individuelle tiltak heller enn tiltak rettet mot å forhindre gruppebaserte ulikheter. Slående er derfor også likheten mellom SVs utdanningspolitiske program og Høyres. Begge partiene begrunner sin interesse for utdanningspolitikk med at satsning på utdanning er viktig for å sikre verdiskapning og fremtidig velstand.

Tiltakene de foreslår i skolen har også viktige fellestrekk. Ifølge begge partier skal undervisningen være individuelt tilpasset, og skolene skal ha frihet til å utprøve nye læringsformer. I Høyres formulering heter det at: «Skolen skal gi hver enkelt elev størst mulig faglig og personlig utvikling ut fra individuelle evner og interesser», mens «SVs skole bygger på samarbeid og undervisning tilpasset hver enkelt elev».

Partiene skiller seg imidlertid fra hverandre når det gjelder synet på læringsformer. Mens Høyre vil ha mer kunnskapstesting og standardiserte prøver, er SV i mot konkurranse og disiplin. Partiets mål er at skolen skal utvikle elevenes selvstendighet, trygghet og kreativitet. SV er også mot fritt skolevalg og privatskoler, og vil forsvare fellesskolen.

Å fremme samarbeid i stedet for konkurranse og disiplin i skolen, og kreativitet fremfor pugg klinger bra. Kreativitet, selvstendighet og trygghet er vel nettopp det alle foreldre ønsker for sine barn. Like fullt er det slik at tiltakene som skisseres paradoksalt nok kan forventes å føre til økende sosiale ulikheter.

En grunn til dette er at de læringsmål som settes opp er uklare og evalueringene blir deretter, i den grad elevene i det hele tatt skal evalueres. Det er grunn til å forvente at jo mer diffuse og uklare evalueringskriter som brukes, jo mer vil elever fra privilegerte miljøer dra fordeler i skolen. Dette fordi disse i størst grad vil beherske sosiale omgangsformer og kunne fremstille seg selv på måter som belønnes i skolen, fordi de vil ha lært dette gjennom samhandling hjemme.

Sosial bakgrunn kan derfor forventes å ha størst betydning i evaluering av muntlige prestasjoner og større arbeider, som prosjektarbeider og større skriftlige arbeider. Sosial bakgrunn kan forventes å ha mindre betydning på anonyme prøver og kunnskapstester. Dette støttes blant annet av data av de mye omtalte Pisa-undersøkelsene. Disse viser at det er en sammenheng mellom sosial bakgrunn og karakterer selv når man sammenligner elever med like resultater på den standardiserte og anonyme testen. Hvis for eksempel to elever med ulik sosial bakgrunn har like gode ferdigheter og evner i norsk ifølge Pisa-testen, så er det sannsynlig at eleven med høyest sosial bakgrunn oppnår høyest karakter. Analyser av karakterer på faget jus viser at karakterforskjellene etter sosial bakgrunn er minst på de mest anonyme og standardiserte eksamenene på de laveste nivåene i studiet.

En annen grunn til å forvente økende ulikheter er at veien til attraktive jobber og posisjoner med makt og innflytelse går gjennom høyere utdanning. Suksess i utdanningssystemet er som regel en forutsetning for å få adgang til ettertraktede stillinger, selv om det ikke er den eneste forutsetningen. Det vil alltid være en konkurranse om slike posisjoner i samfunnet, selv om man søker å dempe konkurransen i skolen. Foreldre fra privilegerte miljøer vil i størst grad ha kunnskap om hvordan man oppnår attraktive posisjoner, og arbeide for at deres barn skal bli «vinnere» i konkurransen. De store forskjellene i utdanningsvalg blant elever ulik sosial bakgrunn, men samme karakternivå, vitner blant annet om dette.

Hvis ikke skolen bidrar i avgjørelser om hvem som skal komme først i køen, for eksempel når det gjelder rekruttering til attraktive profesjonsstudier, vil andre kriterier, som nepotisme og sosiale forbindelser, lett spille inn. Når vanskelig målbare kriterier som kreativitet og selvstendighet skal dyrkes frem, kan utvelgelsen til attraktive posisjoner bli et spørsmål om «personlig egnethet», som ofte er en kamuflasje for utvelgelse basert på hvem som «passer inn blant oss».

Sosial ulikhet i skolen er ikke lenger et tema for politiske handling, heller ikke for venstresiden. Resultatet av velmente politiske tiltak kan ha uante og ikke-intenderte konsekvenser. I dette tilfellet at politiske veivalg fører til økt sosial ulikhet.

Marianne Nordli Hansen er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

@sitat:«Sosial ulikhet i skolen er ikke lenger et tema for politiske handling, heller ikke for venstresiden»

For venstresiden i norsk politikk har utdanningssystemet lenge vært et hovedvirkemiddel for sosial utjevning. Det demokratiske argumentet at ingen skal forhindres fra å få høyere utdanning på grunn av økonomiske forhold eller sosiale barrierer sto sentralt i begrunnelsen for opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning i 1947. Denne målsetning har jevnlig blitt stadfestet i offentlige utredninger og partipolitiske programmer, og i så stor grad at dette kan sies å være en del av velferdsstatens grunnlag.

I hvilken grad bidrar dagens skole til å utjevne ulikheter og sikre like muligheter uansett sosial bakgrunn? Spørsmålet kan blant annet besvares i de følgende punkter.

  Rekrutteringen til høyere utdanning er svært skjev sosialt sett. Det er større ulikheter i rekruttering til universitetene enn høyskolene, og ulikhetene er størst når det gjelder elitepregede profesjonsutdanninger. Sannsynligheten for å velge slike utdanninger er cirka 35 ganger så høy blant barn av høyt lønnede akademikere enn blant barn av ufaglærte arbeidere. Sannsynligheten for å studere medisin er cirka 80 ganger høyere blant legebarn enn blant barn av foreldre med lav utdanning og inntekt.

  De sosiale skjevhetene er svært stabile over tid. Dette gjelder både for rekrutteringen til allmennfag i videregående utdanning, og når det gjelder rekrutteringen til høyere utdanning.

  Ulikheter i rekruttering forklares ofte med prestasjonsforskjeller som har sitt grunnlag i hjemmet. Dette er i beste fall bare halve historien. Rekrutteringsforskjeller skyldes også at elever med like prestasjoner, men fra ulike sosiale klasser, velger ulikt. I de seneste årene i Oslo er det for eksempel slik at i underkant av 40 prosent av elevene fra Oslo øst med foreldre med grunnskoleutdanning og gjennomsnittlig karakternivå velger allmennfaglig linje som gir studiekompetanse i det høyere utdanningssystemet.

Blant vestkantelever med akademikerbakgrunn gjør cirka 90 prosent av elevene på samme karakternivå et tilsvarende valg. Dette gjelder vel å merke blant elevene med etnisk majoritetsbakgrunn. Før man på 1970-tallet forlot kursplansystemet i ungdomsskolen viste det seg at det nesten ikke forekom at elever i velstilte bomiljøer valgte kursplaner som begrenset deres muligheter til å få høyere utdanning. Dette var derimot helt normalt på østkantskolene.

  Forskjellene i utdanningsvalg betyr at store deler av elevmassen med lavere sosial bakgrunn trekker seg fra konkurransen om studieplasser i høyere utdanning. Dette forbedrer sjansene til elever med høy sosial bakgrunn, som skal ha svært dårlige karakterer for å unnlate å ta høyere utdanning.

  Side om side med den offentlige fellesskolen finnes det et privatskolesystem. Før den nye privatskoleloven het det at skolene måtte representere et livssynsmessig eller pedagogisk alternativ. I Oslo befinner skolene som representerer slike alternativer seg stort sett på vestkanten, og de har gjennomgående tiltrukket seg elever fra privilegerte miljøer. Når man rangerer avgangselevene ved grunnskolene i Oslo de siste par tiårene etter foreldrenes ressurser, skårer privatskolene svært høyt når det gjelder foreldrenes inntekt og utdanningsnivå.

Disse skolene har fungert som en sikkerhetsventil for privilegerte miljøer, på den måten at prestasjonssvake barn fra slike miljøer ikke har måttet lide en skjebne som «skoletapere» i den offentlige skolen, men i stedet oppnår kompetanse som kan åpne for karrierer innenfor kunst og kultur. Samtidig forhindrer ikke en privatskoleutdanning uten karakterer overgang til populære offentlige videregående skoler, selv når man har praktisert et opptakssystem basert på karakterer. På videregående nivå har privatskolen Bjørknes over lengre tid fungert som den normale kanalen til elitepregede profesjonsutdanninger som medisin.

Hva er venstresidens politikk for å endre disse forholdene? Det partiet på venstresiden som i størst grad har markert seg gjennom utdanningspolitikk er SV. Når man studerer SVs politiske program er det kanskje mest overraskende at de i så liten grad retter oppmerksomhet mot sosial ulikhet i utdanningssystemet, og mangelen på tiltak for å bøte på slike ulikheter er slående.

Dette kom blant annet frem i debatten om fritt skolevalg i Oslo. Et opptakssystem basert på bosted innebærer at adgangen til de mest populære skolene skal begrenses til de som har økonomiske midler til å bosette seg der de mest attraktive skolene ligger. Dette er et hovedmønster, selv om det finnes enkelte populære skoler på østkanten av Oslo. Skolenes popularitet kom blant annet frem etter at systemet med fritt skolevalg ble innført, da en høy andel av østkantelevene med et karakternivå som gir dem gode valgmuligheter søkte seg til vestkantskolene.

Avvikling av systemet med fritt skolevalg fører dermed til at et attraktivt offentlig gode i større grad begrenses til privilegerte miljøer. De som først og fremst får en bedret situasjon, er vestkantelever som ikke har de beste karakterene. Det kan fremstå som et paradoks at det er representanter for partiet Høyre som har uttrykt den største bekymringen for at bosettingsmønsteret fører til skoler preget av ensartet sosial rekruttering. Dette problemet var fraværende i venstresidens argumentasjon, som ikke var basert på en analyse av klassemessig ulikhet i Oslo-skolen, men heller på hensynet til enkelte skoler, til svake elever og/eller elever med minoritetsbakgrunn.

Utdanningspolitikk for SV ser ut til å dreie seg om individuelle tiltak heller enn tiltak rettet mot å forhindre gruppebaserte ulikheter. Slående er derfor også likheten mellom SVs utdanningspolitiske program og Høyres. Begge partiene begrunner sin interesse for utdanningspolitikk med at satsning på utdanning er viktig for å sikre verdiskapning og fremtidig velstand.

Tiltakene de foreslår i skolen har også viktige fellestrekk. Ifølge begge partier skal undervisningen være individuelt tilpasset, og skolene skal ha frihet til å utprøve nye læringsformer. I Høyres formulering heter det at: «Skolen skal gi hver enkelt elev størst mulig faglig og personlig utvikling ut fra individuelle evner og interesser», mens «SVs skole bygger på samarbeid og undervisning tilpasset hver enkelt elev».

Partiene skiller seg imidlertid fra hverandre når det gjelder synet på læringsformer. Mens Høyre vil ha mer kunnskapstesting og standardiserte prøver, er SV i mot konkurranse og disiplin. Partiets mål er at skolen skal utvikle elevenes selvstendighet, trygghet og kreativitet. SV er også mot fritt skolevalg og privatskoler, og vil forsvare fellesskolen.

Å fremme samarbeid i stedet for konkurranse og disiplin i skolen, og kreativitet fremfor pugg klinger bra. Kreativitet, selvstendighet og trygghet er vel nettopp det alle foreldre ønsker for sine barn. Like fullt er det slik at tiltakene som skisseres paradoksalt nok kan forventes å føre til økende sosiale ulikheter.

En grunn til dette er at de læringsmål som settes opp er uklare og evalueringene blir deretter, i den grad elevene i det hele tatt skal evalueres. Det er grunn til å forvente at jo mer diffuse og uklare evalueringskriter som brukes, jo mer vil elever fra privilegerte miljøer dra fordeler i skolen. Dette fordi disse i størst grad vil beherske sosiale omgangsformer og kunne fremstille seg selv på måter som belønnes i skolen, fordi de vil ha lært dette gjennom samhandling hjemme.

Sosial bakgrunn kan derfor forventes å ha størst betydning i evaluering av muntlige prestasjoner og større arbeider, som prosjektarbeider og større skriftlige arbeider. Sosial bakgrunn kan forventes å ha mindre betydning på anonyme prøver og kunnskapstester. Dette støttes blant annet av data av de mye omtalte Pisa-undersøkelsene. Disse viser at det er en sammenheng mellom sosial bakgrunn og karakterer selv når man sammenligner elever med like resultater på den standardiserte og anonyme testen. Hvis for eksempel to elever med ulik sosial bakgrunn har like gode ferdigheter og evner i norsk ifølge Pisa-testen, så er det sannsynlig at eleven med høyest sosial bakgrunn oppnår høyest karakter. Analyser av karakterer på faget jus viser at karakterforskjellene etter sosial bakgrunn er minst på de mest anonyme og standardiserte eksamenene på de laveste nivåene i studiet.

En annen grunn til å forvente økende ulikheter er at veien til attraktive jobber og posisjoner med makt og innflytelse går gjennom høyere utdanning. Suksess i utdanningssystemet er som regel en forutsetning for å få adgang til ettertraktede stillinger, selv om det ikke er den eneste forutsetningen. Det vil alltid være en konkurranse om slike posisjoner i samfunnet, selv om man søker å dempe konkurransen i skolen. Foreldre fra privilegerte miljøer vil i størst grad ha kunnskap om hvordan man oppnår attraktive posisjoner, og arbeide for at deres barn skal bli «vinnere» i konkurransen. De store forskjellene i utdanningsvalg blant elever ulik sosial bakgrunn, men samme karakternivå, vitner blant annet om dette.

Hvis ikke skolen bidrar i avgjørelser om hvem som skal komme først i køen, for eksempel når det gjelder rekruttering til attraktive profesjonsstudier, vil andre kriterier, som nepotisme og sosiale forbindelser, lett spille inn. Når vanskelig målbare kriterier som kreativitet og selvstendighet skal dyrkes frem, kan utvelgelsen til attraktive posisjoner bli et spørsmål om «personlig egnethet», som ofte er en kamuflasje for utvelgelse basert på hvem som «passer inn blant oss».

Sosial ulikhet i skolen er ikke lenger et tema for politiske handling, heller ikke for venstresiden. Resultatet av velmente politiske tiltak kan ha uante og ikke-intenderte konsekvenser. I dette tilfellet at politiske veivalg fører til økt sosial ulikhet.
Marianne Nordli Hansen er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
@sitat:«Sosial ulikhet i skolen er ikke lenger et tema for politiske handling, heller ikke for venstresiden»