Hvor legitimt er det å «forstå» at folk knerter ned noen? Eller: hva vil det si «å forstå» folks lyst til å knerte noen? Et eksempel til belysning: Tidligere denne uka spilte fotballaget Valencia hjemme mot Werder Bremen. Det ble utdelt ni gule kort og et rødt og det skal ha vært en vanskelig kamp å holde styr på for dommeren. Dommer var Anders Frisk. Manageren for Valencia var forbanna på dommeren, slik managere gjerne er når de ikke har noen unnskyldninger for sitt eget lags begredelige innsats. Etter kampen uttalte han at han kunne «forstå hvordan det gikk til da de traff ham i hodet i Roma». Han sikter til at fotballpøbel kastet gjenstander i hodet på dommeren og skadet ham. Hva sier man når man sier at man forstår voldshandlingen, hvis man ikke i tillegg sier noe mer?

Zihad Mukthar har forsøkt å nyansere, han forstår «mekanismene som ligger bak en slik reaksjon». Etter debattinnlegg å dømme er det få som føler seg overbevist av denne «nyanseringen». Forstår Mukhtar hva han har sagt?

Ord har mange betydninger, det å forstå kan bety mye. Mukthars ordvalg balanserer på flere betydningslag. Mange ord er som kjent slik at gjennom bruk blir de brukt på måter som avviker litt fra ordbokas definisjon, språket er en materie i konstant forandring. Et uttrykk som i løpet av de siste ti årene har fått en annen betydning, er det å «ta noe til etterretning». Det benyttes av for eksempel av finansmenn som har blitt tatt i snusk. De får straff, korreks etc., og blir bedt om å uttale seg. Det er da de sier at de vil ta straffen etc. til etterretning. Altså: De vil aldri innrømme at de har gjort noe galt, ikke imøtekomme diskusjonen overhodet. De vil ikke si unnskyld, men de går med på å gjøre opp for seg. Det er ren økonomisk formalisme. Slik unngår de enhver debatt om moral og etikk, om hva som er galt og rett. De beveger seg innefor et felt som lever av å tøye lovverket.

Lovverket representerer uønskete begrensninger. Og når de innimellom blir tatt, i tråd med kalkulert risiko, tar de det «til etterretning».

La oss tenke høyt rundt det å «forstå». Følgende eksempler er tenkte og satt helt på spissen. Gitt at noen sier: «Jeg forstår at Milosevic ønsket å få et eget land til sitt folk». Eller: «Jeg forstår at noen kunne få lyst til å drepe Palme». «Jeg forstår at Eichmann tok imot ordrene og utførte dem». «Jeg forstår at guttegjengen var litt kåte og hadde drukket.» «Jeg forstår at Stalin følte seg truet av noen som kunne utføre statskupp». Gitt at man blir opprørt av utsagnene og forsøker å få vedkommende i tale: «Hva er det egentlig du sier? Hva mener du? Forklar deg!» Og at vedkommende begrenser seg til å informere om at: «Det jeg mente, var at jeg forsto det om man ser det fra hans synspunkt.» Jeg tror det vil være stor enighet - selv om denne enigheten ikke skal dikteres! - om at handlingene til mennene i de gitte eksemplene er for uhyrlige til at en slik talemåte er akseptabel. Man kan ikke «forstå» dem, ikke i den forstand. For det å forstå ville i disse tilfellene innebære at man stilte seg likegyldig. Den som tier samtykker? Det er noe i det.

I sin nye og viktige bok «Smerten» skriver filosofen Arne Johan Vetlesen blant annet om vold og oppfatninger av voldsbruk. Han nevner i den forbindelse en undersøkelse av C. Fred Alford («What Evil Means to Us», New Haven, 1997), hvor noe av det som ble undersøkt var kapasiteten til empati hos ungdom. Et av spørsmålene som ble stilt, var hvordan tenåringene så på forbrytelsene til Eichmann. Alford ble ifølge Vetlesen overrasket over svaret han fikk, fordi han først ikke fikk noe svar i det hele tatt. Tenåringene hadde innvendinger mot å skulle kritisere Eichmanns handlinger. Vetlesen skriver at de ikke ønsket «å fordømme dem i moralske ordelag. Kanskje en selv ville gjort akkurat som Eichmann? Hvem vet hva Eichmann tenkte, hva hans egentlige motivasjon var,» skriver Vetlesen. Ifølge ham brukte tenåringene mye av sin oppmerksomhet på å leve seg inn Eichmanns situasjon, og «dermed i en stor bue utenom hans ofre, altså den part i situasjonen som skaper de moralske spørsmålene». Dette blir oppfattet som en sterk motvilje mot å leve seg inn i offerets posisjon, det er en posisjon man for enhver pris vil unngå. Offeret representerer en utålelig posisjon.

Når Mukhtar nekter å fordømme Khomeinis fatwa over Salman Rushdie, må det sannsynligvis forstås som en godkjenning: skjebnen får innhente ham, Rushdie ba om det. «Jeg tolker fatwaen slik at det ikke går ut på å knerte ham» (Morgenbladet 26.november). Hvorfor lever da Rushdie i skjul? Det er selvsagt fatwaen som tvinger fram en slik levemåte for å overleve. Er en så til de grader avvikende og individuell forståelse av fatwaen gyldig? Vil den ikke bare bli oppfattet som ordkløyveri?

Med Slavoj Zizek kan man si at man skal være forsiktig med å «forstå» ondskapen. Hvorfor? Ikke fordi man skal lukke øynene for den, vite grunnene til at den oppsto, men fordi det å forstå den i gitte situasjoner kan være synonymt med å la den diktere spillereglene. Ved å «forstå» bruker man ressursene galt. Man risikerer å glemme offeret, å vise offeret den respekten han eller hun fortjener.

Hvor legitimt er det å «forstå» at folk knerter ned noen? Eller: hva vil det si «å forstå» folks lyst til å knerte noen? Et eksempel til belysning: Tidligere denne uka spilte fotballaget Valencia hjemme mot Werder Bremen. Det ble utdelt ni gule kort og et rødt og det skal ha vært en vanskelig kamp å holde styr på for dommeren. Dommer var Anders Frisk. Manageren for Valencia var forbanna på dommeren, slik managere gjerne er når de ikke har noen unnskyldninger for sitt eget lags begredelige innsats. Etter kampen uttalte han at han kunne «forstå hvordan det gikk til da de traff ham i hodet i Roma». Han sikter til at fotballpøbel kastet gjenstander i hodet på dommeren og skadet ham. Hva sier man når man sier at man forstår voldshandlingen, hvis man ikke i tillegg sier noe mer?

Zihad Mukthar har forsøkt å nyansere, han forstår «mekanismene som ligger bak en slik reaksjon». Etter debattinnlegg å dømme er det få som føler seg overbevist av denne «nyanseringen». Forstår Mukhtar hva han har sagt?

Ord har mange betydninger, det å forstå kan bety mye. Mukthars ordvalg balanserer på flere betydningslag. Mange ord er som kjent slik at gjennom bruk blir de brukt på måter som avviker litt fra ordbokas definisjon, språket er en materie i konstant forandring. Et uttrykk som i løpet av de siste ti årene har fått en annen betydning, er det å «ta noe til etterretning». Det benyttes av for eksempel av finansmenn som har blitt tatt i snusk. De får straff, korreks etc., og blir bedt om å uttale seg. Det er da de sier at de vil ta straffen etc. til etterretning. Altså: De vil aldri innrømme at de har gjort noe galt, ikke imøtekomme diskusjonen overhodet. De vil ikke si unnskyld, men de går med på å gjøre opp for seg. Det er ren økonomisk formalisme. Slik unngår de enhver debatt om moral og etikk, om hva som er galt og rett. De beveger seg innefor et felt som lever av å tøye lovverket.

Lovverket representerer uønskete begrensninger. Og når de innimellom blir tatt, i tråd med kalkulert risiko, tar de det «til etterretning».

La oss tenke høyt rundt det å «forstå». Følgende eksempler er tenkte og satt helt på spissen. Gitt at noen sier: «Jeg forstår at Milosevic ønsket å få et eget land til sitt folk». Eller: «Jeg forstår at noen kunne få lyst til å drepe Palme». «Jeg forstår at Eichmann tok imot ordrene og utførte dem». «Jeg forstår at guttegjengen var litt kåte og hadde drukket.» «Jeg forstår at Stalin følte seg truet av noen som kunne utføre statskupp». Gitt at man blir opprørt av utsagnene og forsøker å få vedkommende i tale: «Hva er det egentlig du sier? Hva mener du? Forklar deg!» Og at vedkommende begrenser seg til å informere om at: «Det jeg mente, var at jeg forsto det om man ser det fra hans synspunkt.» Jeg tror det vil være stor enighet - selv om denne enigheten ikke skal dikteres! - om at handlingene til mennene i de gitte eksemplene er for uhyrlige til at en slik talemåte er akseptabel. Man kan ikke «forstå» dem, ikke i den forstand. For det å forstå ville i disse tilfellene innebære at man stilte seg likegyldig. Den som tier samtykker? Det er noe i det.

I sin nye og viktige bok «Smerten» skriver filosofen Arne Johan Vetlesen blant annet om vold og oppfatninger av voldsbruk. Han nevner i den forbindelse en undersøkelse av C. Fred Alford («What Evil Means to Us», New Haven, 1997), hvor noe av det som ble undersøkt var kapasiteten til empati hos ungdom. Et av spørsmålene som ble stilt, var hvordan tenåringene så på forbrytelsene til Eichmann. Alford ble ifølge Vetlesen overrasket over svaret han fikk, fordi han først ikke fikk noe svar i det hele tatt. Tenåringene hadde innvendinger mot å skulle kritisere Eichmanns handlinger. Vetlesen skriver at de ikke ønsket «å fordømme dem i moralske ordelag. Kanskje en selv ville gjort akkurat som Eichmann? Hvem vet hva Eichmann tenkte, hva hans egentlige motivasjon var,» skriver Vetlesen. Ifølge ham brukte tenåringene mye av sin oppmerksomhet på å leve seg inn Eichmanns situasjon, og «dermed i en stor bue utenom hans ofre, altså den part i situasjonen som skaper de moralske spørsmålene». Dette blir oppfattet som en sterk motvilje mot å leve seg inn i offerets posisjon, det er en posisjon man for enhver pris vil unngå. Offeret representerer en utålelig posisjon.

Når Mukhtar nekter å fordømme Khomeinis fatwa over Salman Rushdie, må det sannsynligvis forstås som en godkjenning: skjebnen får innhente ham, Rushdie ba om det. «Jeg tolker fatwaen slik at det ikke går ut på å knerte ham» (Morgenbladet 26.november). Hvorfor lever da Rushdie i skjul? Det er selvsagt fatwaen som tvinger fram en slik levemåte for å overleve. Er en så til de grader avvikende og individuell forståelse av fatwaen gyldig? Vil den ikke bare bli oppfattet som ordkløyveri?

Med Slavoj Zizek kan man si at man skal være forsiktig med å «forstå» ondskapen. Hvorfor? Ikke fordi man skal lukke øynene for den, vite grunnene til at den oppsto, men fordi det å forstå den i gitte situasjoner kan være synonymt med å la den diktere spillereglene. Ved å «forstå» bruker man ressursene galt. Man risikerer å glemme offeret, å vise offeret den respekten han eller hun fortjener.