Det er vinter og trøtte dager, det er kaldt, grått og mørkt. Og Bush vant valget, Anders Langes parti har kommet for å bli, kvinner har lavere lønn, mindre makt, mindre reell påvirkningskraft. Vi har bare en dame på tjuepåtopp-lista over mest mediedekte personer, og det er dyrt med bind og vondt å føde. I Sudan er det varmt og tørt. Lyset fra sola kaster et skarpt og nådeløst lys over hundretusenvis av kvinner i flyktningleire, fordrevet fra sine hjem, uten mat, uten medisiner, med slappe døende barn i armene. De gråter ikke når barna dør, de rister på hodet og løfter opp sitt neste syke barn som de vugger i armene sine. De leser ikke aviser, har ikke stemmerett, bruker ikke bind og føder hjemme uten et eneste medisinsk hjelpemiddel for hånden.Vi har mer silikon, mer sexistisk reklame, flere monomødre, flere prostituerte og mye misnøye. Kvinner og menn er ikke likestilte, og når noen feminister forsiktig prøver å peke på dette, svarer mennene med å lage rabalder om at mannsrollen er i fare. De vet ikke hvem de er, hvor de vil i verden eller hvordan man legger på mascara uten at den klumper seg. Mannen er i krise, my ass-bullcrap! Det er bare et forsøk på å kuppe en vakker og modig liten feministblomst som vokser gjennom asfalten langs fortau og gangstier i det ganske land. Forhåpentligvis er det en staude.I Liberia har det vært krig i en altfor lang evighet. Silikon til kroppslig bruk er et irrelevant fenomen, helsetjenester i seg selv er en luftspeiling i en fattig ørken av minimumseksistens. Det er flere monomødre der enn det er mødre i Norge, men de fleste er mono fordi barnas fedre er i krigen eller har dødd i krigen, mange lever i usikkerhet. Mennene er i krise, men det er ikke den eksistensielle «hvem er jeg, mannen?»- krisa. Det er liv eller død, umoderne håndvåpen på billigsalg fra vestlige stormakter, miner og familier de ikke kjenner lenger, barn de antagelig aldri skal se igjen, en krig de ikke husker hvordan startet, men inni seg vet altfor godt hvordan vil ende. Kriger ender der alt ender; i døden.I Sverige foreslår radikale feminister at menn skal betale voldsskatt- felles avstraffelse for forkvaklede utskudds synder, en nedverdigende og kontekstuavhengig stigmatisering av alle menn, for en lys ide! Denne forhåndsdømmingen vil nok gjøre verden til et bedre sted å leve. Tenk på våre sønner som, når de får sin første sommerjobb, skal betale et ekstra avdrag av lønna si fordi; Y= vold. Fra Afghanistan, Sierra Leone, Tchad og andre konfliktrammede områder, tikker meldingene om stadig økende kjønnsbasert vold inn. Voldtekt er et våpen som øker i popularitet. Det gis ikke økonomisk kompensasjon til kvinner som massevoldtas av flirende soldater. 90 prosent av krigens ofre er i dag sivile.«For lenge har vi sett på kvinner bare som ofre», sa den daværende norske FN-ambassadøren Arne Hønningstad på en FN-konferanse i 2000. Kvinner må integreres i fredsprosesser, kvinner vet råd. De kjenner krigen bedre enn sin egen skjørtelomme, fordi det eneste de virkelig er sikre på er at de alltid skal forfølges av krigens usikkerhet. Disse kvinnene krever, som oss, å ikke stemples som ofre. Stemmene deres, som var svake fra før, er redusert til hviskende pust som den tørre ørkenvinden altfor lett stjeler med seg og blåser ut i ingenting. De krever sin rett til å bli hørt, og de fleste er skjønt enige i at de har rett i sine krav. Kvinner har en offensiv rolle å spille i fred og sikkerhetsarbeid, sier de. Alle sier det; FN, Den afrikanske union (AU), internasjonale konferanser i øst og vest spyr ut fraser om at kvinner skal integreres i fredsprosesser. Men når?Feminismen er et politisk og teoretisk svar på kvinneundertrykking i samfunnet ? intet kjønn skal være overordnet det andre. Og fra denne tankegangen må vi trekke paralleller som krysser våre snevre landegrenser. Et kjønn skal ikke være overordnet et annet i Sudan, Afghanistan, Tchad eller resten av verden! Den viktigste formen for feminisme erkjenner at vi, kvinner i verden, må stå samla skal vi klare å holde oss i stående positur på våre vaklende bein. Global solidaritetsfeminisme ser utover, den lar ikke blikket henge igjen i sin egen piercete navle, den omhandler og omfavner alle kvinner overalt. Den nigerianske kvinneorganisasjonen BAOAB, som kjemper for kvinners menneskerettigheter, tufter sin feministiske kamp på prinsippet om at «en kvinnes problem hvor som helst i verden er enhver kvinnes problem». Det burde vi også! Vi skal kritisere skjevheter i samfunnet, sette søkelys med tusen watt på alt som er urettferdig, men vi kan ikke stoppe her. Det er mange liv der ute som utspiller seg i en skyggeverden, hvor rettighetene vi krever er utopier. Kvinner i fattige land, kvinner i krig, kvinner som tråkker langs støvete veier i grenselandet mellom livet og ingenting. Vi må se dem og dra dem med oss. Kvinneverd er og skal være universelt, det må gjennomsyre politikk overalt og på alle nivåer. Innbitte skal vi klatre opp likestillingens bratte fjellvegg, om vi så skal brekke alle løsneglene våre på veien. Men det er vår plikt å dra med oss dem som fikk revet av alle neglene sine for lenge siden, de som ikke har fingre til å klamre seg fast med, som stadig glir nedover, fordi utmattelsens ubarmhjertige hånd skyver dem mot bunnen. Til livets bunn, hvor menneskeverdet og livsmulighetene sjelden har satt sine selektive føtter. Og dette er solidaritetens grunnmur; hver kvinne som er sterk nok skal bære en som ikke er det på ryggen. Banalt, men basalt. @sitat:«Alle sier det: Kvinner har en offensiv rolle å spille i fred og sikkerhetsarbeid. Men når?» @@sitat:«Kvinneverd er og skal være universelt, det må gjennomsyre politikk overalt og på alle nivåer»De fem unge feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing bytter på å skrive i Klassekampen hver mandag.@

Det er vinter og trøtte dager, det er kaldt, grått og mørkt. Og Bush vant valget, Anders Langes parti har kommet for å bli, kvinner har lavere lønn, mindre makt, mindre reell påvirkningskraft. Vi har bare en dame på tjuepåtopp-lista over mest mediedekte personer, og det er dyrt med bind og vondt å føde. I Sudan er det varmt og tørt. Lyset fra sola kaster et skarpt og nådeløst lys over hundretusenvis av kvinner i flyktningleire, fordrevet fra sine hjem, uten mat, uten medisiner, med slappe døende barn i armene. De gråter ikke når barna dør, de rister på hodet og løfter opp sitt neste syke barn som de vugger i armene sine. De leser ikke aviser, har ikke stemmerett, bruker ikke bind og føder hjemme uten et eneste medisinsk hjelpemiddel for hånden.Vi har mer silikon, mer sexistisk reklame, flere monomødre, flere prostituerte og mye misnøye. Kvinner og menn er ikke likestilte, og når noen feminister forsiktig prøver å peke på dette, svarer mennene med å lage rabalder om at mannsrollen er i fare. De vet ikke hvem de er, hvor de vil i verden eller hvordan man legger på mascara uten at den klumper seg. Mannen er i krise, my ass-bullcrap! Det er bare et forsøk på å kuppe en vakker og modig liten feministblomst som vokser gjennom asfalten langs fortau og gangstier i det ganske land. Forhåpentligvis er det en staude.I Liberia har det vært krig i en altfor lang evighet. Silikon til kroppslig bruk er et irrelevant fenomen, helsetjenester i seg selv er en luftspeiling i en fattig ørken av minimumseksistens. Det er flere monomødre der enn det er mødre i Norge, men de fleste er mono fordi barnas fedre er i krigen eller har dødd i krigen, mange lever i usikkerhet. Mennene er i krise, men det er ikke den eksistensielle «hvem er jeg, mannen?»- krisa. Det er liv eller død, umoderne håndvåpen på billigsalg fra vestlige stormakter, miner og familier de ikke kjenner lenger, barn de antagelig aldri skal se igjen, en krig de ikke husker hvordan startet, men inni seg vet altfor godt hvordan vil ende. Kriger ender der alt ender; i døden.I Sverige foreslår radikale feminister at menn skal betale voldsskatt- felles avstraffelse for forkvaklede utskudds synder, en nedverdigende og kontekstuavhengig stigmatisering av alle menn, for en lys ide! Denne forhåndsdømmingen vil nok gjøre verden til et bedre sted å leve. Tenk på våre sønner som, når de får sin første sommerjobb, skal betale et ekstra avdrag av lønna si fordi; Y= vold. Fra Afghanistan, Sierra Leone, Tchad og andre konfliktrammede områder, tikker meldingene om stadig økende kjønnsbasert vold inn. Voldtekt er et våpen som øker i popularitet. Det gis ikke økonomisk kompensasjon til kvinner som massevoldtas av flirende soldater. 90 prosent av krigens ofre er i dag sivile.«For lenge har vi sett på kvinner bare som ofre», sa den daværende norske FN-ambassadøren Arne Hønningstad på en FN-konferanse i 2000. Kvinner må integreres i fredsprosesser, kvinner vet råd. De kjenner krigen bedre enn sin egen skjørtelomme, fordi det eneste de virkelig er sikre på er at de alltid skal forfølges av krigens usikkerhet. Disse kvinnene krever, som oss, å ikke stemples som ofre. Stemmene deres, som var svake fra før, er redusert til hviskende pust som den tørre ørkenvinden altfor lett stjeler med seg og blåser ut i ingenting. De krever sin rett til å bli hørt, og de fleste er skjønt enige i at de har rett i sine krav. Kvinner har en offensiv rolle å spille i fred og sikkerhetsarbeid, sier de. Alle sier det; FN, Den afrikanske union (AU), internasjonale konferanser i øst og vest spyr ut fraser om at kvinner skal integreres i fredsprosesser. Men når?Feminismen er et politisk og teoretisk svar på kvinneundertrykking i samfunnet ? intet kjønn skal være overordnet det andre. Og fra denne tankegangen må vi trekke paralleller som krysser våre snevre landegrenser. Et kjønn skal ikke være overordnet et annet i Sudan, Afghanistan, Tchad eller resten av verden! Den viktigste formen for feminisme erkjenner at vi, kvinner i verden, må stå samla skal vi klare å holde oss i stående positur på våre vaklende bein. Global solidaritetsfeminisme ser utover, den lar ikke blikket henge igjen i sin egen piercete navle, den omhandler og omfavner alle kvinner overalt. Den nigerianske kvinneorganisasjonen BAOAB, som kjemper for kvinners menneskerettigheter, tufter sin feministiske kamp på prinsippet om at «en kvinnes problem hvor som helst i verden er enhver kvinnes problem». Det burde vi også! Vi skal kritisere skjevheter i samfunnet, sette søkelys med tusen watt på alt som er urettferdig, men vi kan ikke stoppe her. Det er mange liv der ute som utspiller seg i en skyggeverden, hvor rettighetene vi krever er utopier. Kvinner i fattige land, kvinner i krig, kvinner som tråkker langs støvete veier i grenselandet mellom livet og ingenting. Vi må se dem og dra dem med oss. Kvinneverd er og skal være universelt, det må gjennomsyre politikk overalt og på alle nivåer. Innbitte skal vi klatre opp likestillingens bratte fjellvegg, om vi så skal brekke alle løsneglene våre på veien. Men det er vår plikt å dra med oss dem som fikk revet av alle neglene sine for lenge siden, de som ikke har fingre til å klamre seg fast med, som stadig glir nedover, fordi utmattelsens ubarmhjertige hånd skyver dem mot bunnen. Til livets bunn, hvor menneskeverdet og livsmulighetene sjelden har satt sine selektive føtter. Og dette er solidaritetens grunnmur; hver kvinne som er sterk nok skal bære en som ikke er det på ryggen. Banalt, men basalt. @sitat:«Alle sier det: Kvinner har en offensiv rolle å spille i fred og sikkerhetsarbeid. Men når?» @@sitat:«Kvinneverd er og skal være universelt, det må gjennomsyre politikk overalt og på alle nivåer» De fem unge feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing bytter på å skrive i Klassekampen hver mandag.@