Brit Bildøen:«Alt som er»SamlagetRoman, 279 sRomanen «Alt som er» er svært vakkert skrudd sammen. Når man klapper igjen boka etter endt lesning, har man vært med på en ferd som både subber nedi melankoliens dyp og strekker seg mot lykken. Det er en roman hvor de fleste enten har noe å skjule eller lengter etter noe livet ? erfaringer i fortiden ? hindrer dem i å oppnå. «Alt som er» byr altså på en sterk historie og til dels store sprang i tid og sted, vekslinger mellom hvem det handler om. Det gjør at man kan forledes til å tro at romanen ikke har bestemt seg for hvor den vil. Så feil kan man ta. Utvilsomt har disse store sprangene å gjøre med romanens motto, som er hentet fra Marguerite Duras' «Det materielle liv», og som utgjør kjernen i Bildøens motivasjon for denne boka: «Å skrive er ikkje å fortelje historier. Det er det motsette av å fortelje historier. Det er å fortelje det heile på same tid». Å fortelle alt samtidig, snarere enn i tur og orden, høres ikke lett ut. Kunststykket i Bildøens roman består i at hun klarer å vise hvordan «alt som er» også rommer «det som var», som ikke lenger finnes; tapet. Hvordan fortiden er lagret og virker og skaper retninger i menneskers liv som de ikke er klar over. Det er noe hjemsøkt eller snarere spøkelsesaktig ved dette; selv huset som familien Storm-Eriksen bor i, har et rom hvor fortidens stemmer taler til den som kan lytte. Også de ufødte (spontanaborterte) har stemmer i denne romanen. Romanen tegner opp et skjebnedrama med mange involverte og umulige valgsituasjoner.I sentrum for Bildøens roman befinner Mariann seg. På en reise i Australia møter hun Endre. De forelsker seg, men lykken er kort, for han er forlovet hjemme i Norge. Han klarer ikke å bestemme seg for hvem han vil ha. Når hun drar hjem til Norge, er det med vage løfter fra ham i bagasjen. Men når hans forlovede sier at hun er med hans barn, er det sjølsagt hun som har de beste kortene på hånden. Likevel gir ikke Mariann opp. Faktisk kan hun ikke glemme ham selv om det går flere år, men det går som det må gå når løftene fra den man elsker blir vagere og vagere: Selvtilliten blir mindre og mindre. I mellomtiden får vi også hele historien om hvordan foreldrene til Mariann møttes. Romanen glemmer i lange partier Mariann for å fortelle om hennes foreldre. Som nyutdannet arkitekt var faren på ferie i Barcelona, der møtte han en arkitektforeleser som forbarmer seg over ham og inviterer ham på middag. Dermed: Forelskelse mellom nyutdannet arkitekt og foreleserens datter. De gifter seg. Hun har talent for synging, men faren har hindret henne i å realisere det. Når de bosetter seg i Oslo, begynner hun å vansmekte. Hun savner lys. Det mangler sol. Ironisk nok er arkitekten, ektemannens yrkescredo at sola ikke vet hvor vakker den er før den får skinne på en husvegg. Moren forsvinner stadig lenger inn i sine lengsler og melankoli, og dør etter hvert. Det er noen kostelige beskrivelser av denne faren og hvordan han vil gi henne det fineste han vet om. En gave som langt ifra er etter hennes smak: «Leif ville gi Maria den norske naturen, den norske naturopplevinga. Og først og fremst ville han gi henne snøen.» Det lar seg ikke gjøre å integrere Maria. Hun holder seg hjemme, på sjeselongen hvor hun lytter til opera. Ekteskapet er i ferd med «å bli eit mysterium, og med dette mysteriet følgde ei uoverskodeleg sorg». Maria vanskjøtter barna (Mariann). Om dagen, mens han arbeider med å tegne hus, låser hun dem inne på rommene sine mens hun ligger på sjeselongen og hører på opera. En av fortjenestene i Bildøens roman, er at den i sjelden grad makter å tegne fram rom i språket. Dette har selvsagt å gjøre med at arkitektur spiller en viktig rolle i familien. Det dukker opp referanser til kjente arkitekter og hus, katedraler og operabygg beskrives, men først og fremst blir Marianns barndomshjem beskrevet. Et kråkeslått med et mystisk rom som ingen benytter annet enn som et rom hvor man kan søke trøst og dele sine tanker ? med værelset. Også Mariann blir etter hvert arkitekt. Værelsers lukter, farger og funksjoner for de som bor der, er med på å skape denne fornemmelsen i leserens indre. Det er også en roman med store spenn i tid. Det føres samtaler om det skjebnesvangre i valgene, om troen på at man gjør sitt beste, men tar feil. Og om hvordan kjærligheten umerkelig kan svekkes ved at noe eller noen utenfor ekteskapet trekker i den ene: «Mistankens frø sår seg. Rart at verken den som sår mistanken, eller den som frør inne med han, er merksame på at det skjer, når det skjer.» Mariann innretter livet sitt etter at kjærligheten er tapt. Hun lever som en peppermø i samme hus som sin far og hans bror, i «eit rotnande mausoleum. Ei kvinne som var i ferd med å gå i stå, slik mor hennar hadde gjort.» Men vendepunktet kommer. «Alt som er» er en usedvanlig rik roman. Den fornyer ikke sjangeren, men i mange partier kommer Brit Bildøens fortid som lyriker tydelig fram. Hun har også et satrisk talent og en evne til å komprimere som får fram skjebner og tragedier på en effektiv måte. Som når Bildøen beskriver gleden i de spanske besteforeldrenes ansikt når de, underernært på kontakt med barnebarna, endelig møter dem: «Dei viste ei nesten aggressiv glede over å få barnebarna og dottera heim. Eit smil åt seg utover i dei slappe rynkene til Lluis. Det tørre og stramme ansiktet til Teresa sprakk opp på ein nifs måte. For Leif, som var vand med dei milde og koordinerte smila til sine foreldre, såg det ut som dei flekte tenner. Det var som om noko kom til syne som dei hadde halde skjult altfor lenge, og som ikkje riktig tålte dagens lys». Og i Bildøens roman, kunne man kanskje si, finnes et lys som tåler nattens mørke? @sitat:«En ferd som både subber nedi melankoliens dyp og strekker seg mot lykken»@@sitat:«Kunststykket i Bildøens roman består i at hun klarer å vise hvordan 'alt som er' også rommer 'det som var'»@

Brit Bildøen:«Alt som er»SamlagetRoman, 279 sRomanen «Alt som er» er svært vakkert skrudd sammen. Når man klapper igjen boka etter endt lesning, har man vært med på en ferd som både subber nedi melankoliens dyp og strekker seg mot lykken. Det er en roman hvor de fleste enten har noe å skjule eller lengter etter noe livet ? erfaringer i fortiden ? hindrer dem i å oppnå. «Alt som er» byr altså på en sterk historie og til dels store sprang i tid og sted, vekslinger mellom hvem det handler om. Det gjør at man kan forledes til å tro at romanen ikke har bestemt seg for hvor den vil. Så feil kan man ta. Utvilsomt har disse store sprangene å gjøre med romanens motto, som er hentet fra Marguerite Duras' «Det materielle liv», og som utgjør kjernen i Bildøens motivasjon for denne boka: «Å skrive er ikkje å fortelje historier. Det er det motsette av å fortelje historier. Det er å fortelje det heile på same tid». Å fortelle alt samtidig, snarere enn i tur og orden, høres ikke lett ut. Kunststykket i Bildøens roman består i at hun klarer å vise hvordan «alt som er» også rommer «det som var», som ikke lenger finnes; tapet. Hvordan fortiden er lagret og virker og skaper retninger i menneskers liv som de ikke er klar over. Det er noe hjemsøkt eller snarere spøkelsesaktig ved dette; selv huset som familien Storm-Eriksen bor i, har et rom hvor fortidens stemmer taler til den som kan lytte. Også de ufødte (spontanaborterte) har stemmer i denne romanen. Romanen tegner opp et skjebnedrama med mange involverte og umulige valgsituasjoner.I sentrum for Bildøens roman befinner Mariann seg. På en reise i Australia møter hun Endre. De forelsker seg, men lykken er kort, for han er forlovet hjemme i Norge. Han klarer ikke å bestemme seg for hvem han vil ha. Når hun drar hjem til Norge, er det med vage løfter fra ham i bagasjen. Men når hans forlovede sier at hun er med hans barn, er det sjølsagt hun som har de beste kortene på hånden. Likevel gir ikke Mariann opp. Faktisk kan hun ikke glemme ham selv om det går flere år, men det går som det må gå når løftene fra den man elsker blir vagere og vagere: Selvtilliten blir mindre og mindre. I mellomtiden får vi også hele historien om hvordan foreldrene til Mariann møttes. Romanen glemmer i lange partier Mariann for å fortelle om hennes foreldre. Som nyutdannet arkitekt var faren på ferie i Barcelona, der møtte han en arkitektforeleser som forbarmer seg over ham og inviterer ham på middag. Dermed: Forelskelse mellom nyutdannet arkitekt og foreleserens datter. De gifter seg. Hun har talent for synging, men faren har hindret henne i å realisere det. Når de bosetter seg i Oslo, begynner hun å vansmekte. Hun savner lys. Det mangler sol. Ironisk nok er arkitekten, ektemannens yrkescredo at sola ikke vet hvor vakker den er før den får skinne på en husvegg. Moren forsvinner stadig lenger inn i sine lengsler og melankoli, og dør etter hvert. Det er noen kostelige beskrivelser av denne faren og hvordan han vil gi henne det fineste han vet om. En gave som langt ifra er etter hennes smak: «Leif ville gi Maria den norske naturen, den norske naturopplevinga. Og først og fremst ville han gi henne snøen.» Det lar seg ikke gjøre å integrere Maria. Hun holder seg hjemme, på sjeselongen hvor hun lytter til opera. Ekteskapet er i ferd med «å bli eit mysterium, og med dette mysteriet følgde ei uoverskodeleg sorg». Maria vanskjøtter barna (Mariann). Om dagen, mens han arbeider med å tegne hus, låser hun dem inne på rommene sine mens hun ligger på sjeselongen og hører på opera. En av fortjenestene i Bildøens roman, er at den i sjelden grad makter å tegne fram rom i språket. Dette har selvsagt å gjøre med at arkitektur spiller en viktig rolle i familien. Det dukker opp referanser til kjente arkitekter og hus, katedraler og operabygg beskrives, men først og fremst blir Marianns barndomshjem beskrevet. Et kråkeslått med et mystisk rom som ingen benytter annet enn som et rom hvor man kan søke trøst og dele sine tanker ? med værelset. Også Mariann blir etter hvert arkitekt. Værelsers lukter, farger og funksjoner for de som bor der, er med på å skape denne fornemmelsen i leserens indre. Det er også en roman med store spenn i tid. Det føres samtaler om det skjebnesvangre i valgene, om troen på at man gjør sitt beste, men tar feil. Og om hvordan kjærligheten umerkelig kan svekkes ved at noe eller noen utenfor ekteskapet trekker i den ene: «Mistankens frø sår seg. Rart at verken den som sår mistanken, eller den som frør inne med han, er merksame på at det skjer, når det skjer.» Mariann innretter livet sitt etter at kjærligheten er tapt. Hun lever som en peppermø i samme hus som sin far og hans bror, i «eit rotnande mausoleum. Ei kvinne som var i ferd med å gå i stå, slik mor hennar hadde gjort.» Men vendepunktet kommer. «Alt som er» er en usedvanlig rik roman. Den fornyer ikke sjangeren, men i mange partier kommer Brit Bildøens fortid som lyriker tydelig fram. Hun har også et satrisk talent og en evne til å komprimere som får fram skjebner og tragedier på en effektiv måte. Som når Bildøen beskriver gleden i de spanske besteforeldrenes ansikt når de, underernært på kontakt med barnebarna, endelig møter dem: «Dei viste ei nesten aggressiv glede over å få barnebarna og dottera heim. Eit smil åt seg utover i dei slappe rynkene til Lluis. Det tørre og stramme ansiktet til Teresa sprakk opp på ein nifs måte. For Leif, som var vand med dei milde og koordinerte smila til sine foreldre, såg det ut som dei flekte tenner. Det var som om noko kom til syne som dei hadde halde skjult altfor lenge, og som ikkje riktig tålte dagens lys». Og i Bildøens roman, kunne man kanskje si, finnes et lys som tåler nattens mørke? @sitat:«En ferd som både subber nedi melankoliens dyp og strekker seg mot lykken»@@sitat:«Kunststykket i Bildøens roman består i at hun klarer å vise hvordan 'alt som er' også rommer 'det som var'»@