Du ser henne overalt. På gata, i butikken, kanskje prøver hun å trenge en barnevogn inn på bussen der du står og følger alle andres eksempel ved å se en annen vei og helst ikke gi henne plass. Hun er en kjent figur i ditt halvslitne, halvgråe hverdagsbilde, men dere ser hverandre sjelden. Du møter ikke blikket hennes, vil ikke egentlig. Hver gang du aner konturen av henne der hun kommer vandrende i sine flagrende gevanter, slår du blikket beinhardt ned i asfalten, eller inn i en plutselig overveldende interessant murvegg på andre sida av gata. Vil ikke se, tør ikke se, må ikke se. Ser ikke.Noen ganger er hun helt tildekket. Hvis man et lite øyeblikk ser opp, er det eneste som synes øynene, de er mørke og sminka med svarte, sterke streker. Hvis du ser etter er de øynene vakre. Mellomvarianten, med tøy som dekker hele kvinnen, uten det runde, myke ansiktet er litt lettere. Det er noe trygt ved å se hele fjeset, noe vant. Kunne du sett håret også ville du ikke stusset. Men siden du ikke ser håret, og kanskje ikke ser kinnene heller, så stusser du. Hvorfor kler du deg sånn? Hva tror du på? Har du valgt dette selv, eller er det noen som tvinger deg? Har du et reelt valgalternativ?Og hvis hun ikke har et valg: Da burde vi hjelpe henne, da burde hun dras ut av de formløse klærne hun er hyllet inn i. Hun burde få være med i venninneklubben vår, hun kunne kanskje lære oss å lage spennende mat. Vi kunne fortelle henne at vi egentlig ikke er særlig glad i lutefisk og sauehjerne og hun kunne si at hun fantaserer om en deilig, svinesyndig pølse med sennep. Hun kunne si at hun blir kvalm av at muslimske menn undertrykker kvinnene sine. At sharias rettslige umyndiggjøring av kvinner suger. At islams bakstreverske oppfatning av kvinnen som irrasjonell og lidenskapelig følsom av natur, er teit. Og ikke minst, ideen om at kvinnen har så lemfeldig forhold til løgn at det trengs to kvinnelige vitnesbyrd for å få fram sannheten og intet annet enn sannheten, er helt søkt. Så kunne vi ledd alle sammen. Takket oss til sekulariserte moderne samfunn, hvor alle er frie og bestemmer over sin egen kropp og livet de lever i den kroppen.Så, ville du tilføyd noe? At denne friheten ikke alltid kjennes så lett og god å ta på. At du syns det er litt rart at vi fritt velger lavere lønn, mer deltidsarbeid, mer husarbeid og mindre makt. Ville du innrømmet at du syns det er fælt å gå inn i et rom og merke dømmende øyne klistra til kroppen? Til klærne som kanskje er for trange eller ikke trange nok, til magen som kanskje er for stor. Ville du sagt at vi stirrer på hverandre, at vi vurderer andre mennesker i et bankende kjør ut fra hvordan de ser ut utenpå, ikke inni, kroppene sine. Ville du fortalt henne i all fortrolighet at jentene er verst, i hvert fall føles det sånn. De ser på deg idet du passerer, og med et underlig uttrykk av misunnelse eller hovmod i øynene forteller de deg om du ser bra ut eller er ubetydelig. Fordi de fine i mange rare sammenhenger betyr mer av en eller annen skakkjørt, og sikkert kulturelt betinga grunn. Ville du innrømmet at vi fritt velger å leve i et patriarkat. For stiller ikke det oss bak henne, egentlig? Hvis hun blir tvunget og vi velger det, er ikke vi da de virkelig undertrykte fordi vi er sperret inne, ikke i de fysiske barrierene, men i tankenes. Men tenk om hun har et valg! Da blir du virkelig provosert! Får en intens lyst å slite av henne det teite sløret og si at hun veit faen ikke sitt eget beste. Har hun ikke hørt om menneskerettigheter, har hun ikke hørt om kvinneverd? Islam er døden for kvinneverdet, kniven i ryggen på likestillinga og vrir tre ganger rundt for all respektabel feministisk tenkning. Tror hun at mannen er henne overlegen? Tror hun at hun hører hjemme i en trang leilighet på Grønland uten annet enn hvitløksluktende, persiske tepper og kulturelt underernærte kontantstøtta barn å forholde seg til? Men det er ikke islam som er mitt problem, svarer hun kanskje. Det er noen fundamentalistiske, patriarkalske fortolkere av religionen min. Og religionen er faktisk også min. Jeg tror på Muhammed, jeg leser Koranen som min hellige skrift. Og av 6666 koranvers er det bare seks som er kvinnediskriminerende. Men hva hjelper det, spør du, slukøret over hennes velartikulerte argumenter, når de seks versene bestemmer at du skal stå her pakka inn og utilgjengelig for en vanlig nordkvinne.Da hever hun kanskje stemmen. Du nekter å se meg, sier hun, du tar fra meg min rett til offentlig eksistens. Jeg bruker sløret mitt fordi jeg ønsker å vise at jeg er og vil være muslim. Du blir nervøs av at jeg viser religionen min, du vil ikke at jeg skal jobbe med sløret eller gå med det på gata ved siden av deg. Du vil ikke forstå, fordi du ikke vil tenke at vi to begge kan være feminister selv om fundamentet for våre tanker er vidt forskjellig. Du balanserer mellom ubehag og trygghet ved medlidende å kategorisere meg som undertrykt. Jeg vil ikke at du skal bruke mine klær like lite som jeg ønsker å bruke dine, men jeg vil du skal akseptere at jeg gjør det. Jeg vil heller krangle med deg om islam så fillene fyker, enn at du bare ser en annen vei. Hvorfor tør du ikke se på sjalet mitt? Hvorfor kan jeg ikke være både kvinne med selvrespekt og muslim?Og det spørsmålet er så vanvittig vanskelig å svare på. Så derfor ser du vekk. Du aner i en skyggelagt kant av synsfeltet at hun går forbi. Kanskje er ryggen hennes rak, kanskje ikke, det er ikke så lett å vite når en ikke ser etter.(Fakta om Islam er henta fra Brochmann, Borchrevink og Rogstad (2002) Sand i Maskineriet- makt og demokrati i det flerkulturelle Norge)De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Du balanserer mellom ubehag og trygghet ved medlidende å kategorisere meg som undertrykt»@

Du ser henne overalt. På gata, i butikken, kanskje prøver hun å trenge en barnevogn inn på bussen der du står og følger alle andres eksempel ved å se en annen vei og helst ikke gi henne plass. Hun er en kjent figur i ditt halvslitne, halvgråe hverdagsbilde, men dere ser hverandre sjelden. Du møter ikke blikket hennes, vil ikke egentlig. Hver gang du aner konturen av henne der hun kommer vandrende i sine flagrende gevanter, slår du blikket beinhardt ned i asfalten, eller inn i en plutselig overveldende interessant murvegg på andre sida av gata. Vil ikke se, tør ikke se, må ikke se. Ser ikke.Noen ganger er hun helt tildekket. Hvis man et lite øyeblikk ser opp, er det eneste som synes øynene, de er mørke og sminka med svarte, sterke streker. Hvis du ser etter er de øynene vakre. Mellomvarianten, med tøy som dekker hele kvinnen, uten det runde, myke ansiktet er litt lettere. Det er noe trygt ved å se hele fjeset, noe vant. Kunne du sett håret også ville du ikke stusset. Men siden du ikke ser håret, og kanskje ikke ser kinnene heller, så stusser du. Hvorfor kler du deg sånn? Hva tror du på? Har du valgt dette selv, eller er det noen som tvinger deg? Har du et reelt valgalternativ?Og hvis hun ikke har et valg: Da burde vi hjelpe henne, da burde hun dras ut av de formløse klærne hun er hyllet inn i. Hun burde få være med i venninneklubben vår, hun kunne kanskje lære oss å lage spennende mat. Vi kunne fortelle henne at vi egentlig ikke er særlig glad i lutefisk og sauehjerne og hun kunne si at hun fantaserer om en deilig, svinesyndig pølse med sennep. Hun kunne si at hun blir kvalm av at muslimske menn undertrykker kvinnene sine. At sharias rettslige umyndiggjøring av kvinner suger. At islams bakstreverske oppfatning av kvinnen som irrasjonell og lidenskapelig følsom av natur, er teit. Og ikke minst, ideen om at kvinnen har så lemfeldig forhold til løgn at det trengs to kvinnelige vitnesbyrd for å få fram sannheten og intet annet enn sannheten, er helt søkt. Så kunne vi ledd alle sammen. Takket oss til sekulariserte moderne samfunn, hvor alle er frie og bestemmer over sin egen kropp og livet de lever i den kroppen.Så, ville du tilføyd noe? At denne friheten ikke alltid kjennes så lett og god å ta på. At du syns det er litt rart at vi fritt velger lavere lønn, mer deltidsarbeid, mer husarbeid og mindre makt. Ville du innrømmet at du syns det er fælt å gå inn i et rom og merke dømmende øyne klistra til kroppen? Til klærne som kanskje er for trange eller ikke trange nok, til magen som kanskje er for stor. Ville du sagt at vi stirrer på hverandre, at vi vurderer andre mennesker i et bankende kjør ut fra hvordan de ser ut utenpå, ikke inni, kroppene sine. Ville du fortalt henne i all fortrolighet at jentene er verst, i hvert fall føles det sånn. De ser på deg idet du passerer, og med et underlig uttrykk av misunnelse eller hovmod i øynene forteller de deg om du ser bra ut eller er ubetydelig. Fordi de fine i mange rare sammenhenger betyr mer av en eller annen skakkjørt, og sikkert kulturelt betinga grunn. Ville du innrømmet at vi fritt velger å leve i et patriarkat. For stiller ikke det oss bak henne, egentlig? Hvis hun blir tvunget og vi velger det, er ikke vi da de virkelig undertrykte fordi vi er sperret inne, ikke i de fysiske barrierene, men i tankenes. Men tenk om hun har et valg! Da blir du virkelig provosert! Får en intens lyst å slite av henne det teite sløret og si at hun veit faen ikke sitt eget beste. Har hun ikke hørt om menneskerettigheter, har hun ikke hørt om kvinneverd? Islam er døden for kvinneverdet, kniven i ryggen på likestillinga og vrir tre ganger rundt for all respektabel feministisk tenkning. Tror hun at mannen er henne overlegen? Tror hun at hun hører hjemme i en trang leilighet på Grønland uten annet enn hvitløksluktende, persiske tepper og kulturelt underernærte kontantstøtta barn å forholde seg til? Men det er ikke islam som er mitt problem, svarer hun kanskje. Det er noen fundamentalistiske, patriarkalske fortolkere av religionen min. Og religionen er faktisk også min. Jeg tror på Muhammed, jeg leser Koranen som min hellige skrift. Og av 6666 koranvers er det bare seks som er kvinnediskriminerende. Men hva hjelper det, spør du, slukøret over hennes velartikulerte argumenter, når de seks versene bestemmer at du skal stå her pakka inn og utilgjengelig for en vanlig nordkvinne.Da hever hun kanskje stemmen. Du nekter å se meg, sier hun, du tar fra meg min rett til offentlig eksistens. Jeg bruker sløret mitt fordi jeg ønsker å vise at jeg er og vil være muslim. Du blir nervøs av at jeg viser religionen min, du vil ikke at jeg skal jobbe med sløret eller gå med det på gata ved siden av deg. Du vil ikke forstå, fordi du ikke vil tenke at vi to begge kan være feminister selv om fundamentet for våre tanker er vidt forskjellig. Du balanserer mellom ubehag og trygghet ved medlidende å kategorisere meg som undertrykt. Jeg vil ikke at du skal bruke mine klær like lite som jeg ønsker å bruke dine, men jeg vil du skal akseptere at jeg gjør det. Jeg vil heller krangle med deg om islam så fillene fyker, enn at du bare ser en annen vei. Hvorfor tør du ikke se på sjalet mitt? Hvorfor kan jeg ikke være både kvinne med selvrespekt og muslim?Og det spørsmålet er så vanvittig vanskelig å svare på. Så derfor ser du vekk. Du aner i en skyggelagt kant av synsfeltet at hun går forbi. Kanskje er ryggen hennes rak, kanskje ikke, det er ikke så lett å vite når en ikke ser etter.(Fakta om Islam er henta fra Brochmann, Borchrevink og Rogstad (2002) Sand i Maskineriet- makt og demokrati i det flerkulturelle Norge)De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Du balanserer mellom ubehag og trygghet ved medlidende å kategorisere meg som undertrykt»@