Onsdag 3. november 2004
Glemte blod og jern
Forsøket på tysk samling feilet i 1848. På samme måte feiler nå forsøket på å lage en føderasjon av EU. Både massene og makta blir igjen oversett.

«Man kan stole på at historien vil gjenta seg», hevder Downing Streets grå eminense, Alistair McAlpine. EUs grunnlovsforsamling har gjort sitt beste for å gi ham rett.

1840-tallet stod i nasjonalismens og liberalismens tegn i Europa. Borgerklassen opponerte mot autoritære herskere. Massenes fantasi ble fanget av ideen om at statsgrensene skulle tilsvare nasjonene. Lovfestede borgerretter. Et land per folk. I Norden tok skandinavistene opp fanen og i sør ville risorgimento-bevegelsen samle den italienske halvøy til ett rike. Enhetsbevegelsen i Tyskland slo også ut i full blomst på denne tida. Det ble et folkekrav at de om lag 30 tyske statene skulle samles under ett felles flagg.

På foråret 1848 kokte det over. Revolusjoner gikk som løpeild gjennom alle større land unntatt Russland og Storbritannia. Gamle fyrst Metternich som i en menneskealder hadde forvaltet Europa fra Wien, ble drevet i eksil av rasende folkemasser. I Berlin måtte den prøyssiske kongen blotte hodet foran likene av demonstranter drept i gatekamper. Gata var i ferd med å ta makta.

Borgerne følte nå at de ikke lenger trengte å spørre de gamle herskerhusene om sin egen framtid. I 1848 kom en grunnlovsforsamling sammen i Frankfurt am Main. Deres oppgave var klar - å samle riket og gi det en konstitusjon. De liberale som var i overtall arbeidet også for et mer radikalt program - at landet skulle bli et liberalt demokrati. Den respekterte Heinrich von Gagern fra Hessen, ble valgt til parlamentets leder. Overalt i byen hang de tyske nasjonalistenes trikolor fra vinduene - rødt svart og gull. Alt syntes å ligge til rette for Tysklands samling.

Men da Frankfurt-parlamentet presenterte sitt grunnlovsutkast i mars 1849 var deres tid allerede forbi. De hadde undervurdert de gamle maktstrukturenes motstandsdyktighet. Forsøket på å sette en ny sentralmakt overskrevs på de tyske statene endte i knall og fall. Prosjektet fikk dødsstøtet da delegatene med knapt flertall valgte å tilby den tyske tronen til kongen av Prøyssen. Kong Fredrik IV avslo tilbudet. Parlamentet oppløste seg selv kort tid etter.

På 1990-tallet vokste Den europeiske union raskt i oppgaver og medlemsstater. EU var innenfor de fleste felt blitt det viktigste samarbeidsforumet i Europa. Marsjen mot «en stadig tettere union» syntes ustoppelig. Uten større debatt har unionen ikledd seg stadig flere av nasjonalstatens symboler: Valuta, flagg, nasjonalsang og i 2002 et nytt motto: «United in Diversity».

Oppmuntret av de mange suksessene vendte den europeiske eliten seg mot det siste store prosjektet - å gjøre EU til en føderalstat. Denne drømmen kan knappest sies å ha vært noe folkekrav. Unionen ble av mange borgere oppfattet som fjern, byråkratisk og udemokratisk. EU-lederne hadde dessuten gjort lite for å forberede organisasjonen på de stadige utvidelsene. Beslutningsprosessene hadde blitt for trege, for kompliserte, for uforståelige. Det var på tide med reform.

«Konventet om Europas framtid», under ledelse av franskmannen Giscard d'Estaing, ble kalt sammen i Brussel i februar 2002. Representantene skulle sette i gang reformer som skulle gi et forbedret, mer effektivt, mer samstemt EU. Endelig skulle elitekonstruksjonen EU forankres i borgerne. Dette ble framstilt som synonymt med å gi EU en grunnlov. Arbeidet skulle munne ut i et dokument som konsoliderte integrasjonen så langt og samtidig rydde vei for en europeisk sentralmakt.

Det begynte håpefullt. De ville markere en ny start. Bort fra de lukkede regjeringskonferansene hvor de store beslutningene så langt hadde blitt tatt. Brussel bugnet av EU-flagg og EU-ballonger. Riktignok ikke spontant hengt opp av entusiastiske borgere, men dog. De tolv stjernene på blå bakgrunn var overalt å se.

EU-konventet skulle få hard medfart. Da de europeiske statslederne møttes i Roma i desember 2003 for å godkjenne sluttdokumentet, havarerte møtet i en storm av nasjonale særinteresser, stormaktsarroganse og ukyndig italiensk lederskap. Ved det neste forsøket i Dublin i juni 2004 lyktes statslederne i å nå et kompromiss. Men ikke før de hadde gått løs på konventets utkast med blanko og tusj. Det som sto igjen var en komplett uleselig samlet versjon av de gamle traktatene dandert på toppen av en borgerettighetserklæring - krydret med noen vagt definerte nye lederposter. Men føderasjonen syntes å ha fordampet. Alt som var tilbake var klærne den skulle blitt kledd opp i.

Da de 105 representantene trådte sammen i 2002 ble de tiljublet av den intellektuelle elite som grunnlovsfedrene til en europeisk stat. To år senere ble de avfeid med et skuldertrekk. Statslederne som tidligere hadde lovet å arrangere folkeavstemninger om grunnloven, skjøv nå traktaten lengst inn i skuffen. Resultatet syntes ganske enkelt ikke verdt bryet å gå på barrikadene for.

Mennesker er - som Margaret Thatchers rådgiver Alistair McAlpine påpekte innledningsvis - forutsigbare. Derfor er historien et viktig middel til å forstå vår samtid. Delegatene i EU-konventet sammenlignet seg med USAs grunnlovsfedre. Det mislykkede Frankfurt-parlamentet av 1848 er en mer sannsynlig parallell. Ingen av forsamlingene hadde egne midler, noe klart mandat eller makt til å fatte bindene vedtak. Man kan spørre seg om delegatene i det hele tatt fattet hvilken umulig oppgave de hadde gitt seg i kast med. For det tok ikke lang tid før det ble åpenbart at forsamlingene var dypt splittet over nær sagt hvert eneste kjernespørsmål.

Striden stod i 2003 som i 1848 om føderasjonens utstrekning, maktfordelingen mellom dens sentrale organer og delstatenes suverenitet. Skulle man satse på en «lilletysk» løsning med Prøysen i sentrum eller skulle Østerrike tas med i et Stor-Tyskland? Og hvor ender egentlig Europa? Skal Tyrkia tilbys medlemskap i EU? Skulle det samlede Tyskland være monarki eller republikk? Skal den overstatlige kommisjonen eller det mellomstatlige ministerrådet bestemme over EUs framtid? Og i hvor stor grad skal medlemsstatene kunne føre selvstendig politikk?

Begge forsamlingene oppsto i troen på at der hemmelige forhandlinger og hestehandel mellom regjeringssjefer hadde feilet, ville entusiasme og idealisme vinne fram i velvillig diskurs mellom likemenn. Begeistring ble avløst av desillusjon da representantene ikke klarte å komme til enighet og stadig flere representanter tok til å snakke med sine hjemlige regjeringers stemme. Konfrontert med uoverstigelige hindre bestemte begge forsamlinger seg for å omgå de spesifikke problemene og i stedet konsentrere seg om det konseptuelle. Grunnloven og samlingsverket.

Det var to kampgenerasjoner som ledet forsamlingene. Historikeren A. J. P. Taylor hevder i sin skarpsindige lærebok i tysk historie at Frankfurt-parlamentet ble dominert av 1813-kullet som hadde kjempet mot Napoleons imperialisme. Men med årene hadde entusiasmen tørket inn. Ungdomsradikalerne var blitt middelaldrende, forsiktige og moderate. De trodde på overtalelse og kompromiss. De så seg selv som bedrevitende og var i beste fall uinteresserte i populisme og massepolitikk. Mye av det samme kan sies om 68-erne i EU-konventet. Dette ble en viktig faktor da begge forsamlinger forsøkte å unnslippe sitt uklare mandat ved å forsøke å knytte sin legitimitet til gata - uten å følge gatas agenda.

Frankfurt-parlamentet var et direkte resultat av et folkekrav gitt styrke av voldelige opprør. Dette fundamentet styrtet sammen da parlamentarikerne gav etter for Danmark i Schleswig-Holstein-spørsmålet. De vettskremte parlamentarikerne måtte reddes fra rasende demonstranter av prøyssiske soldater. EU-konventet ble på sin side effektivt underminert av den patetiske rollen EU spilte da USA mot et overveldende flertall av europeernes vilje gikk til krig i Irak i 2003. Etter alle de store ord - hvor var EU da man trengte det? Her gikk EU glipp av en historisk sjanse til å stå på borgernes side - mot statsministrene.

En av Frankfurt-lederne, Friedrich Dahlmann skrev i sin dagbok: «Hva er det vi er ute etter? Vi vil ikke kvitte oss med våre regjeringer. De må gjerne bli sittende. Men over dem skal det i framtida stå en felles regjering som har makt til å gjøre Tyskland til et mektig land.» Det vil overraske om framtidas historikere ikke finner lignende opptegnelser i konventledernes dagbøker. Delegatene i Frankfurt og Brussel delte den naive troen på at makt ikke er et knapt gode; at det går an å være «litt gravid»; at den nye sentralmakta ikke ville underminere medlemsstatene. United in Diversity.

Fundamentalt sett sto de to forsamlingene overfor samme kjerneproblem. De gamle maktstrukturene de forsøkte å bygge den nye føderasjonen oppå, godtok ikke å bli sendt ned en divisjon uten kamp. Taktikken som ble brukt fra forsamlingenes side var å blande et nødvendig og populært prosjekt med en visjonær og kontroversiell ide, og deretter hevde at de to er uatskillelige. Det var ikke gitt at et samlet Tyskland skulle være et liberalt demokrati eller at EU må bli en føderasjon for å bli en mer effektiv organisasjon.

Mottrekkene fra stormaktene var en klassisk blanding av veto og sabotasje. Storbritannias rolle anno 2003 var ikke ulik den spilt av Østerrike i 1848. Da det ble klart at det østerrikske ikke-tyske imperium ikke ville bli tatt med i Tyskland, støttet Wien radikale forslag som de visste prøysserne ikke ville godta - som at kongen kun skulle ha et utsettende veto. Storbritannias veto mot en rekke forslag innenfor skatte- og sosialpolitikk gikk parallelt med arbeid for å hindre alle forslag som kunne begrense framtidige utvidelser. Tyrkisk medlemskap er for London en garanti for at unionen vil bli for heterogen til å bli en beslutningsdyktig føderasjon.

Forsamlingen som forsøkte å forhandle fram Tysklands samling i 1848 havarerte i kaskader av veltalenhet. Da delegatene til slutt tilbød kongen av Prøyssen Tysklands trone, svarte Fredrik IV at han ikke ville ta imot en krone «fra rennesteinen». Han anerkjente ikke forsamlingens autoritet. Fredrik anså ikke folket, men Gud som giver av et slikt embete. Siden «Gegen Demokraten helfen nur Soldaten» var ei populær folkevise i Prøyssen på den tida, spørs det om ikke Frankfurt-mennene burde ha sett det komme ...

EU-konventet vil få et lignende problem når de henvender seg til borgerne med en grunnlov og borgerretter som mange mener ikke er deres til å gi. Man kan like godt se i øynene at det vil bli vanskelig å vinne borgernes lojalitet ved å gi dem rettigheter de allerede nyter. Rettigheter som er mye eldre enn unionen. EU-konventet klarte aldri å definere hva en føderasjon ville gi som «added value». Teksten regjeringslederne godkjente skal nå ratifiseres av medlemsstatenes parlamenter og vil trolig legges ut til folkeavstemninger i om lag ti land, blant annet i Storbritannia og Danmark. Det er ikke spørsmål om hvis, men hvor mange av avstemningene som vil ende med nei. Det spørs om ikke konventdelegatene burde ha sett det komme ...

Friedrich Engels tekst «Revolusjon og motrevolusjon» er til dags dato den beste analysen av hendelsene i 1848. Engels beskriver hvorledes uvilje mot å følge massene, mangel på sosialt program og manglende forståelse av maktas natur beseglet Frankfurt-parlamentets skjebne. Ikke så å forstå at arbeidet hadde vært helt bortkastet. Historikerne J. Marriot og C. G. Robertson skrev i 1915 at til tross for at de ikke nådde målet, gav Frankfurt-parlamentet en reell impuls til ideen om Tysklands samling. Selv om Tyskland ikke oppsto før 23 år senere - og da som et resultat av at prøyssisk våpenmakt. Otto von Bismarck gjorde viktige erfaringer som prøyssisk utsending i Frankfurt. Og hans mest kjente sitat refererer til nettopp Frankfurt-mennene: «Vår tids store spørsmål vil ikke avgjøres gjennom taler og flertallsvedtak - det var den store feilen i 1848 og 1849 - men med blod og jern.»

Hva som vil komme av EU-konventet er ennå uklart. Traktaten vil trolig finne veien inn i EU-samarbeidet. Det samme vil de nye stillingene og rettighetene. Men ikke føderasjonen de skulle kle opp. Den sjansen ble skuslet bort av politikere som verken ville drive maktpolitikk mot eliten eller massepolitikk for gata. Nå gjenstår det å se om EU-konventet gjennom sitt moteksempel vil bane vei for en ny generasjon europeiske realpolitikere som makter å mobilisere massene, eller - mer sannsynlig - bruker utenriks- og sikkerhetspolitikk som midler til å samle unionen.

Asle Toje er Trygve Lie Fulbright-stipendiat ved Columbia University, New York.

@sitat:«Unionen ble av mange borgere oppfattet som fjern, byråkratisk og udemokratisk»

@@sitat:«Man kan spørre seg om delegatene i det hele tatt fattet hvilken umulig oppgave de hadde gitt seg i kast med»

@@sitat:«Hva som vil komme av EU-konventet er ennå uklart»

@

«Man kan stole på at historien vil gjenta seg», hevder Downing Streets grå eminense, Alistair McAlpine. EUs grunnlovsforsamling har gjort sitt beste for å gi ham rett.

1840-tallet stod i nasjonalismens og liberalismens tegn i Europa. Borgerklassen opponerte mot autoritære herskere. Massenes fantasi ble fanget av ideen om at statsgrensene skulle tilsvare nasjonene. Lovfestede borgerretter. Et land per folk. I Norden tok skandinavistene opp fanen og i sør ville risorgimento-bevegelsen samle den italienske halvøy til ett rike. Enhetsbevegelsen i Tyskland slo også ut i full blomst på denne tida. Det ble et folkekrav at de om lag 30 tyske statene skulle samles under ett felles flagg.

På foråret 1848 kokte det over. Revolusjoner gikk som løpeild gjennom alle større land unntatt Russland og Storbritannia. Gamle fyrst Metternich som i en menneskealder hadde forvaltet Europa fra Wien, ble drevet i eksil av rasende folkemasser. I Berlin måtte den prøyssiske kongen blotte hodet foran likene av demonstranter drept i gatekamper. Gata var i ferd med å ta makta.

Borgerne følte nå at de ikke lenger trengte å spørre de gamle herskerhusene om sin egen framtid. I 1848 kom en grunnlovsforsamling sammen i Frankfurt am Main. Deres oppgave var klar - å samle riket og gi det en konstitusjon. De liberale som var i overtall arbeidet også for et mer radikalt program - at landet skulle bli et liberalt demokrati. Den respekterte Heinrich von Gagern fra Hessen, ble valgt til parlamentets leder. Overalt i byen hang de tyske nasjonalistenes trikolor fra vinduene - rødt svart og gull. Alt syntes å ligge til rette for Tysklands samling.

Men da Frankfurt-parlamentet presenterte sitt grunnlovsutkast i mars 1849 var deres tid allerede forbi. De hadde undervurdert de gamle maktstrukturenes motstandsdyktighet. Forsøket på å sette en ny sentralmakt overskrevs på de tyske statene endte i knall og fall. Prosjektet fikk dødsstøtet da delegatene med knapt flertall valgte å tilby den tyske tronen til kongen av Prøyssen. Kong Fredrik IV avslo tilbudet. Parlamentet oppløste seg selv kort tid etter.

På 1990-tallet vokste Den europeiske union raskt i oppgaver og medlemsstater. EU var innenfor de fleste felt blitt det viktigste samarbeidsforumet i Europa. Marsjen mot «en stadig tettere union» syntes ustoppelig. Uten større debatt har unionen ikledd seg stadig flere av nasjonalstatens symboler: Valuta, flagg, nasjonalsang og i 2002 et nytt motto: «United in Diversity».

Oppmuntret av de mange suksessene vendte den europeiske eliten seg mot det siste store prosjektet - å gjøre EU til en føderalstat. Denne drømmen kan knappest sies å ha vært noe folkekrav. Unionen ble av mange borgere oppfattet som fjern, byråkratisk og udemokratisk. EU-lederne hadde dessuten gjort lite for å forberede organisasjonen på de stadige utvidelsene. Beslutningsprosessene hadde blitt for trege, for kompliserte, for uforståelige. Det var på tide med reform.

«Konventet om Europas framtid», under ledelse av franskmannen Giscard d'Estaing, ble kalt sammen i Brussel i februar 2002. Representantene skulle sette i gang reformer som skulle gi et forbedret, mer effektivt, mer samstemt EU. Endelig skulle elitekonstruksjonen EU forankres i borgerne. Dette ble framstilt som synonymt med å gi EU en grunnlov. Arbeidet skulle munne ut i et dokument som konsoliderte integrasjonen så langt og samtidig rydde vei for en europeisk sentralmakt.

Det begynte håpefullt. De ville markere en ny start. Bort fra de lukkede regjeringskonferansene hvor de store beslutningene så langt hadde blitt tatt. Brussel bugnet av EU-flagg og EU-ballonger. Riktignok ikke spontant hengt opp av entusiastiske borgere, men dog. De tolv stjernene på blå bakgrunn var overalt å se.

EU-konventet skulle få hard medfart. Da de europeiske statslederne møttes i Roma i desember 2003 for å godkjenne sluttdokumentet, havarerte møtet i en storm av nasjonale særinteresser, stormaktsarroganse og ukyndig italiensk lederskap. Ved det neste forsøket i Dublin i juni 2004 lyktes statslederne i å nå et kompromiss. Men ikke før de hadde gått løs på konventets utkast med blanko og tusj. Det som sto igjen var en komplett uleselig samlet versjon av de gamle traktatene dandert på toppen av en borgerettighetserklæring - krydret med noen vagt definerte nye lederposter. Men føderasjonen syntes å ha fordampet. Alt som var tilbake var klærne den skulle blitt kledd opp i.

Da de 105 representantene trådte sammen i 2002 ble de tiljublet av den intellektuelle elite som grunnlovsfedrene til en europeisk stat. To år senere ble de avfeid med et skuldertrekk. Statslederne som tidligere hadde lovet å arrangere folkeavstemninger om grunnloven, skjøv nå traktaten lengst inn i skuffen. Resultatet syntes ganske enkelt ikke verdt bryet å gå på barrikadene for.

Mennesker er - som Margaret Thatchers rådgiver Alistair McAlpine påpekte innledningsvis - forutsigbare. Derfor er historien et viktig middel til å forstå vår samtid. Delegatene i EU-konventet sammenlignet seg med USAs grunnlovsfedre. Det mislykkede Frankfurt-parlamentet av 1848 er en mer sannsynlig parallell. Ingen av forsamlingene hadde egne midler, noe klart mandat eller makt til å fatte bindene vedtak. Man kan spørre seg om delegatene i det hele tatt fattet hvilken umulig oppgave de hadde gitt seg i kast med. For det tok ikke lang tid før det ble åpenbart at forsamlingene var dypt splittet over nær sagt hvert eneste kjernespørsmål.

Striden stod i 2003 som i 1848 om føderasjonens utstrekning, maktfordelingen mellom dens sentrale organer og delstatenes suverenitet. Skulle man satse på en «lilletysk» løsning med Prøysen i sentrum eller skulle Østerrike tas med i et Stor-Tyskland? Og hvor ender egentlig Europa? Skal Tyrkia tilbys medlemskap i EU? Skulle det samlede Tyskland være monarki eller republikk? Skal den overstatlige kommisjonen eller det mellomstatlige ministerrådet bestemme over EUs framtid? Og i hvor stor grad skal medlemsstatene kunne føre selvstendig politikk?

Begge forsamlingene oppsto i troen på at der hemmelige forhandlinger og hestehandel mellom regjeringssjefer hadde feilet, ville entusiasme og idealisme vinne fram i velvillig diskurs mellom likemenn. Begeistring ble avløst av desillusjon da representantene ikke klarte å komme til enighet og stadig flere representanter tok til å snakke med sine hjemlige regjeringers stemme. Konfrontert med uoverstigelige hindre bestemte begge forsamlinger seg for å omgå de spesifikke problemene og i stedet konsentrere seg om det konseptuelle. Grunnloven og samlingsverket.

Det var to kampgenerasjoner som ledet forsamlingene. Historikeren A. J. P. Taylor hevder i sin skarpsindige lærebok i tysk historie at Frankfurt-parlamentet ble dominert av 1813-kullet som hadde kjempet mot Napoleons imperialisme. Men med årene hadde entusiasmen tørket inn. Ungdomsradikalerne var blitt middelaldrende, forsiktige og moderate. De trodde på overtalelse og kompromiss. De så seg selv som bedrevitende og var i beste fall uinteresserte i populisme og massepolitikk. Mye av det samme kan sies om 68-erne i EU-konventet. Dette ble en viktig faktor da begge forsamlinger forsøkte å unnslippe sitt uklare mandat ved å forsøke å knytte sin legitimitet til gata - uten å følge gatas agenda.

Frankfurt-parlamentet var et direkte resultat av et folkekrav gitt styrke av voldelige opprør. Dette fundamentet styrtet sammen da parlamentarikerne gav etter for Danmark i Schleswig-Holstein-spørsmålet. De vettskremte parlamentarikerne måtte reddes fra rasende demonstranter av prøyssiske soldater. EU-konventet ble på sin side effektivt underminert av den patetiske rollen EU spilte da USA mot et overveldende flertall av europeernes vilje gikk til krig i Irak i 2003. Etter alle de store ord - hvor var EU da man trengte det? Her gikk EU glipp av en historisk sjanse til å stå på borgernes side - mot statsministrene.

En av Frankfurt-lederne, Friedrich Dahlmann skrev i sin dagbok: «Hva er det vi er ute etter? Vi vil ikke kvitte oss med våre regjeringer. De må gjerne bli sittende. Men over dem skal det i framtida stå en felles regjering som har makt til å gjøre Tyskland til et mektig land.» Det vil overraske om framtidas historikere ikke finner lignende opptegnelser i konventledernes dagbøker. Delegatene i Frankfurt og Brussel delte den naive troen på at makt ikke er et knapt gode; at det går an å være «litt gravid»; at den nye sentralmakta ikke ville underminere medlemsstatene. United in Diversity.

Fundamentalt sett sto de to forsamlingene overfor samme kjerneproblem. De gamle maktstrukturene de forsøkte å bygge den nye føderasjonen oppå, godtok ikke å bli sendt ned en divisjon uten kamp. Taktikken som ble brukt fra forsamlingenes side var å blande et nødvendig og populært prosjekt med en visjonær og kontroversiell ide, og deretter hevde at de to er uatskillelige. Det var ikke gitt at et samlet Tyskland skulle være et liberalt demokrati eller at EU må bli en føderasjon for å bli en mer effektiv organisasjon.

Mottrekkene fra stormaktene var en klassisk blanding av veto og sabotasje. Storbritannias rolle anno 2003 var ikke ulik den spilt av Østerrike i 1848. Da det ble klart at det østerrikske ikke-tyske imperium ikke ville bli tatt med i Tyskland, støttet Wien radikale forslag som de visste prøysserne ikke ville godta - som at kongen kun skulle ha et utsettende veto. Storbritannias veto mot en rekke forslag innenfor skatte- og sosialpolitikk gikk parallelt med arbeid for å hindre alle forslag som kunne begrense framtidige utvidelser. Tyrkisk medlemskap er for London en garanti for at unionen vil bli for heterogen til å bli en beslutningsdyktig føderasjon.

Forsamlingen som forsøkte å forhandle fram Tysklands samling i 1848 havarerte i kaskader av veltalenhet. Da delegatene til slutt tilbød kongen av Prøyssen Tysklands trone, svarte Fredrik IV at han ikke ville ta imot en krone «fra rennesteinen». Han anerkjente ikke forsamlingens autoritet. Fredrik anså ikke folket, men Gud som giver av et slikt embete. Siden «Gegen Demokraten helfen nur Soldaten» var ei populær folkevise i Prøyssen på den tida, spørs det om ikke Frankfurt-mennene burde ha sett det komme ...

EU-konventet vil få et lignende problem når de henvender seg til borgerne med en grunnlov og borgerretter som mange mener ikke er deres til å gi. Man kan like godt se i øynene at det vil bli vanskelig å vinne borgernes lojalitet ved å gi dem rettigheter de allerede nyter. Rettigheter som er mye eldre enn unionen. EU-konventet klarte aldri å definere hva en føderasjon ville gi som «added value». Teksten regjeringslederne godkjente skal nå ratifiseres av medlemsstatenes parlamenter og vil trolig legges ut til folkeavstemninger i om lag ti land, blant annet i Storbritannia og Danmark. Det er ikke spørsmål om hvis, men hvor mange av avstemningene som vil ende med nei. Det spørs om ikke konventdelegatene burde ha sett det komme ...

Friedrich Engels tekst «Revolusjon og motrevolusjon» er til dags dato den beste analysen av hendelsene i 1848. Engels beskriver hvorledes uvilje mot å følge massene, mangel på sosialt program og manglende forståelse av maktas natur beseglet Frankfurt-parlamentets skjebne. Ikke så å forstå at arbeidet hadde vært helt bortkastet. Historikerne J. Marriot og C. G. Robertson skrev i 1915 at til tross for at de ikke nådde målet, gav Frankfurt-parlamentet en reell impuls til ideen om Tysklands samling. Selv om Tyskland ikke oppsto før 23 år senere - og da som et resultat av at prøyssisk våpenmakt. Otto von Bismarck gjorde viktige erfaringer som prøyssisk utsending i Frankfurt. Og hans mest kjente sitat refererer til nettopp Frankfurt-mennene: «Vår tids store spørsmål vil ikke avgjøres gjennom taler og flertallsvedtak - det var den store feilen i 1848 og 1849 - men med blod og jern.»

Hva som vil komme av EU-konventet er ennå uklart. Traktaten vil trolig finne veien inn i EU-samarbeidet. Det samme vil de nye stillingene og rettighetene. Men ikke føderasjonen de skulle kle opp. Den sjansen ble skuslet bort av politikere som verken ville drive maktpolitikk mot eliten eller massepolitikk for gata. Nå gjenstår det å se om EU-konventet gjennom sitt moteksempel vil bane vei for en ny generasjon europeiske realpolitikere som makter å mobilisere massene, eller - mer sannsynlig - bruker utenriks- og sikkerhetspolitikk som midler til å samle unionen.

Asle Toje er Trygve Lie Fulbright-stipendiat ved Columbia University, New York.

@sitat:«Unionen ble av mange borgere oppfattet som fjern, byråkratisk og udemokratisk»
@@sitat:«Man kan spørre seg om delegatene i det hele tatt fattet hvilken umulig oppgave de hadde gitt seg i kast med»
@@sitat:«Hva som vil komme av EU-konventet er ennå uklart»
@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.28
Torsdag 18. oktober 2018
• Det er underlige tider i norsk politikk. De siste dagene har flere politikere på borgerlig side skrudd opp retorikken i et forsøk på å beholde Kristelig Folkeparti som støtteparti for regjeringen. Tirsdag advarte statsminister Erna Solberg...
Onsdag 17. oktober 2018
• VGs sak «Tre brødre på Tolga» avdekket grove overtramp fra kommune og helsevesen mot de tre brødrene Lars Peder, Arvid og Magnus Holøyen. De tre fikk alle diagnosen psykisk utviklingshemmet, uten at de fikk vite om det og uten utredning.
Tirsdag 16. oktober 2018
• Noen av Norges mest toneangivende politiske kommentatorer har de siste dagene satt i gang et regelrett hardkjør mot Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide. De karakteriserer hans forsøk på å få partiet med seg over blokkgrensa som...
Mandag 15. oktober 2018
• «Skjebnedagen», kalte de den. Onsdag i forrige uke hadde de ansatte i Danmarks Radio (DR) fått beskjed om å være tilgjengelige fra klokka åtte om morgenen. Da telefonene sluttet å kime to timer seinere, hadde 205 medarbeidere fått sparken.
Lørdag 13. oktober 2018
• En av Norges fremste kunstnere tilbød for fem år siden Nasjonal­museet å kjøpe sitt kanskje mest kjente kunstverk. Det dreier seg om Marianne Heske og hennes «Gjerdeløa», et av våre mest ikoniske verk fra nyere tid. «Gjerdeløa» er nettopp...
Fredag 12. oktober 2018
• Det britiske sosialdemokratiske partiet Labour publiserte i forbindelse med sitt landsmøte i Liverpool forrige måned en video som oppsummerer partiets program framover. Videoen ligger som hovedsak på hjemmesida og har som hovedbudskap at...
Torsdag 11. oktober 2018
• De siste ukene har Klassekampen skrevet flere saker om regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Reformen ble innført i 2015 og innebærer årlige kutt på 0,5 prosent for alle statlige virksomheter. I årets nasjonalbudsjett...
Onsdag 10. oktober 2018
• I morgen er det 25 år siden drapsforsøket på forlegger William Nygaard i Dagaliveien i Oslo. De færreste hadde forventet at saken ville ta en ny vending like før den strafferettslige foreldelsesfristen gikk ut, men i går tok politiet ut...
Tirsdag 9. oktober 2018
• «De kommende få år er sannsynligvis de viktigste i vår historie», sa forsker Debra Roberts under lanseringen av FNs nye klimarapport i går. Roberts har bidratt til å sammenstille arbeidet, som er basert på 6000 forskningsartikler.
Mandag 8. oktober 2018
• Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) skriver i Klassekampen 2. oktober at vi ikke trenger å frykte konkurranseutsetting av persontogdrift i Norge. Derfor bør vi ta inn EUs fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen. Det er vel kjent at Dale og...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk