Michel HouellebecqUtvidelse av kampsonenOversatt av Tomas LundboCappelen 143 s.Franske Michel Houellebecq (f. 1958) har et ganske negativt rykte i Norge. Han oppfattes som provokatør og en illsint romanforfatter. Han støter fra seg slike lesergrupper som vanligvis trykker illsinte forfattere til sitt bryst. I markedsføringen av ham blir det nevnt at han har ertet på seg muslimer, feminister og 68-ere. Og det er ikke det spor merkelig at han har fått dem på nakken. Det ble trykket et bilde av ham på forsiden av den marokkanske avisa Liberatión med tittelen: Denne mannen hater dere. Houellebecq selv er nådeløs i kritikken av det franske samfunnet, fra øverst til nederst. Kritikken er ikke så enkel å plassere som høyre- eller venstreradikal som hos en forfatter som Tomas Bernhard. Hans romanfigurer er ikke høyt hevet over det de kritiserer, snarere innsauset i det. Houellebecq har ingen illusjoner om at forandringer kan bli til det bedre. Det finnes en kynisk og desillusjonert holdning i bøkene. Den første romanen på norsk, «De grunnleggende bestanddeler» (2000) var grei nok, «Plattform» som kom for to år siden var god, og «Utvidelse av kampsonen» som er den tredje romanen på norsk (utmerket oversatt av Tomas Lundbo), er i mine øyne rystende. Det har rett og slett vært en vond opplevelse å lese den. Den er en skildring av en mann i knestående som er på vei alle andre steder enn opp.Romanen er lagt i munnen på en ung, kuldslått mann som jobber i et datafirma, oppgaven hans er å kurse ansatte i Landbruksdepartement i ny IT-kompetanse. Han har fortsatt kjærlighetssorg etter tapet av Véronique for to år siden, og mener at han aldri har vært noe annet enn en nødløsning for de kvinnene han har vært involvert med. Som for riktig å sette stemningen og blokkere enhver mulighet for sympati fra leseren allerede i utgangspunktet, starter romanen midt i en dødskjedelig firmafest hvor han sovner bak sofaen i sitt eget spy, mens han lytter til en samtale mellom to kvinner i sofaen, om at kvinner må få kle seg så utfordrende de vil uten at det skal oppfattes på den ene eller andre måten. Neste dag, når han leter etter bilen, husker han ikke hvor han parkerte. Han våger ikke å fortelle det til kolleger, av frykt for å bli sett ned på. Han forteller isteden at den er stjålet, og får nøyaktig den reaksjonen han forventet ? dyp medfølelse. Medfølelsen er falsk.Beskrivelsene av den sosiale omgangen med folk er en odyssé i sosialt fall. Men han har også en evne til å karakterisere omgivelsene på de mest rammende og vittige måter. Han er beregnende, han vet hva folk vil ha, hva som er ønsket, og han gir det, men deltar ikke. Romanens tema er oppløsningen av menneskelige relasjoner. Han har en teori om at romaner med «heftige lidenskaper som strekker seg over flere år og har innvirkninger på flere generasjoner» er umulig, fordi ingen sosiale bånd varer lenge nok. Vi er, heter det, «langt unna 'Stormfulle høyder'». De kontaktløse møtene med kolleger og venner er pinefulle. Den første halvdelen av romanen er morsom, i den stivner gliset. Det blir stadig tydeligere at fallet ikke kommer til å nå et vendepunkt. På diskoteker sammen med en kollega, på jakt etter kjøtt, foretrekker han å ta seg en runk, slik at begjæret, som likevel ikke kommer til å tilfredsstilles av andre, kan stilnes. Hovedpersonen tar han avstand fra alle slags forførelsesstrategier som romaner benytter, «psykologiske spissfindigheter», «subtile og humoristiske poenger», «kresne beskrivelser av ulike sjelstilstander, karaktertrekk». Han er et menneske i den grad brakt ut av fatning, så eksistensielt ute å kjøre, at han knapt har mulighet til å tillate seg finslig føleri. Og desperasjonen tiltar. Han forsøker å manipulere en like forvirret og seksuelt frustrert kollega til å begå mord. Det lykkes nesten. Vår mann blir stadig mer suicidal. Han påfører seg selv skade, oppsøker en forstadsghetto om kvelden, går fryktløst blant de kriminelle og tar ut et stort pengebeløp mens gjengen («skitne og ondskapsfulle skapninger, komplette idioter som lever i blod, hat og sine egne ekskrementer») ser på ham. Han håper å bli ranet og drept. Det eneste som avviker fra hans stormkjør mot avgrunnen, er noen dyrefortellinger han skriver på. Filosofiske allegorier hvor dyr fører ordet, og iblant oppsøker han naturen for trøst. Etter et sammenbrudd på jobben blir psykiater koblet inn. Det fører til medisinering, men ikke bedring. Han er ferdig på jobben etter utbruddet, det finnes ikke tilgivelse for sånt. Ingen historisk epoke har frambrakt så mye bitterhet, heter det i hans samfunnsdiagnose. Romanen er ikke løsrevet fra denne bitterheten, men den er heldigvis ikke humørløs. Den er like spennende som noen krim. I løpet av lesningen når jeg aldri et punkt hvor innstillingen min kulminerer og jeg blir mer sympatisk innstilt til romanens hovedperson. Likevel er jeg dypt berørt. Å karakterisere romanen som sterk, blir fattig målt opp mot dystre undergangssuget den skildrer. Noen vil sikkert avfeie samfunns- og it-kritikken som konvensjonell. Men jeg tror ikke Houellebecq kunne blitt særlig mer «ukonvensjonell» uten å løpe ut i ytterligheter og ekstremisme. Denne gangen styrer han unna det. @sitat:«Å karakterisere romanen som sterk, blir fattig målt opp mot dystre undergangssuget den skildrer»@

Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonenOversatt av Tomas LundboCappelen 143 s.Franske Michel Houellebecq (f. 1958) har et ganske negativt rykte i Norge. Han oppfattes som provokatør og en illsint romanforfatter. Han støter fra seg slike lesergrupper som vanligvis trykker illsinte forfattere til sitt bryst. I markedsføringen av ham blir det nevnt at han har ertet på seg muslimer, feminister og 68-ere. Og det er ikke det spor merkelig at han har fått dem på nakken. Det ble trykket et bilde av ham på forsiden av den marokkanske avisa Liberatión med tittelen: Denne mannen hater dere. Houellebecq selv er nådeløs i kritikken av det franske samfunnet, fra øverst til nederst. Kritikken er ikke så enkel å plassere som høyre- eller venstreradikal som hos en forfatter som Tomas Bernhard. Hans romanfigurer er ikke høyt hevet over det de kritiserer, snarere innsauset i det. Houellebecq har ingen illusjoner om at forandringer kan bli til det bedre. Det finnes en kynisk og desillusjonert holdning i bøkene. Den første romanen på norsk, «De grunnleggende bestanddeler» (2000) var grei nok, «Plattform» som kom for to år siden var god, og «Utvidelse av kampsonen» som er den tredje romanen på norsk (utmerket oversatt av Tomas Lundbo), er i mine øyne rystende. Det har rett og slett vært en vond opplevelse å lese den. Den er en skildring av en mann i knestående som er på vei alle andre steder enn opp.Romanen er lagt i munnen på en ung, kuldslått mann som jobber i et datafirma, oppgaven hans er å kurse ansatte i Landbruksdepartement i ny IT-kompetanse. Han har fortsatt kjærlighetssorg etter tapet av Véronique for to år siden, og mener at han aldri har vært noe annet enn en nødløsning for de kvinnene han har vært involvert med. Som for riktig å sette stemningen og blokkere enhver mulighet for sympati fra leseren allerede i utgangspunktet, starter romanen midt i en dødskjedelig firmafest hvor han sovner bak sofaen i sitt eget spy, mens han lytter til en samtale mellom to kvinner i sofaen, om at kvinner må få kle seg så utfordrende de vil uten at det skal oppfattes på den ene eller andre måten. Neste dag, når han leter etter bilen, husker han ikke hvor han parkerte. Han våger ikke å fortelle det til kolleger, av frykt for å bli sett ned på. Han forteller isteden at den er stjålet, og får nøyaktig den reaksjonen han forventet ? dyp medfølelse. Medfølelsen er falsk.Beskrivelsene av den sosiale omgangen med folk er en odyssé i sosialt fall. Men han har også en evne til å karakterisere omgivelsene på de mest rammende og vittige måter. Han er beregnende, han vet hva folk vil ha, hva som er ønsket, og han gir det, men deltar ikke. Romanens tema er oppløsningen av menneskelige relasjoner. Han har en teori om at romaner med «heftige lidenskaper som strekker seg over flere år og har innvirkninger på flere generasjoner» er umulig, fordi ingen sosiale bånd varer lenge nok. Vi er, heter det, «langt unna 'Stormfulle høyder'». De kontaktløse møtene med kolleger og venner er pinefulle. Den første halvdelen av romanen er morsom, i den stivner gliset. Det blir stadig tydeligere at fallet ikke kommer til å nå et vendepunkt. På diskoteker sammen med en kollega, på jakt etter kjøtt, foretrekker han å ta seg en runk, slik at begjæret, som likevel ikke kommer til å tilfredsstilles av andre, kan stilnes. Hovedpersonen tar han avstand fra alle slags forførelsesstrategier som romaner benytter, «psykologiske spissfindigheter», «subtile og humoristiske poenger», «kresne beskrivelser av ulike sjelstilstander, karaktertrekk». Han er et menneske i den grad brakt ut av fatning, så eksistensielt ute å kjøre, at han knapt har mulighet til å tillate seg finslig føleri. Og desperasjonen tiltar. Han forsøker å manipulere en like forvirret og seksuelt frustrert kollega til å begå mord. Det lykkes nesten. Vår mann blir stadig mer suicidal. Han påfører seg selv skade, oppsøker en forstadsghetto om kvelden, går fryktløst blant de kriminelle og tar ut et stort pengebeløp mens gjengen («skitne og ondskapsfulle skapninger, komplette idioter som lever i blod, hat og sine egne ekskrementer») ser på ham. Han håper å bli ranet og drept. Det eneste som avviker fra hans stormkjør mot avgrunnen, er noen dyrefortellinger han skriver på. Filosofiske allegorier hvor dyr fører ordet, og iblant oppsøker han naturen for trøst. Etter et sammenbrudd på jobben blir psykiater koblet inn. Det fører til medisinering, men ikke bedring. Han er ferdig på jobben etter utbruddet, det finnes ikke tilgivelse for sånt. Ingen historisk epoke har frambrakt så mye bitterhet, heter det i hans samfunnsdiagnose. Romanen er ikke løsrevet fra denne bitterheten, men den er heldigvis ikke humørløs. Den er like spennende som noen krim. I løpet av lesningen når jeg aldri et punkt hvor innstillingen min kulminerer og jeg blir mer sympatisk innstilt til romanens hovedperson. Likevel er jeg dypt berørt. Å karakterisere romanen som sterk, blir fattig målt opp mot dystre undergangssuget den skildrer. Noen vil sikkert avfeie samfunns- og it-kritikken som konvensjonell. Men jeg tror ikke Houellebecq kunne blitt særlig mer «ukonvensjonell» uten å løpe ut i ytterligheter og ekstremisme. Denne gangen styrer han unna det. @sitat:«Å karakterisere romanen som sterk, blir fattig målt opp mot dystre undergangssuget den skildrer»@