Jóanes Nielsen«Bruer av svoltne ord»Gjendiktet frå færøysk av Lars MoaSamlaget, 64 siderÅ lese dikt har enkelte ting til felles med å plukke sopp. Skogen er full av dem for tida. Dikt skal være gode for å holde en fra heller å dra på sopptur. Enkelte sopp er bankers, andre er man mer i tvil om, og en del av dem som har gjort seg fortjent til tre stjerner er fulle av mark om man ikke tar dem på rett tidspunkt. Man bør med andre ord ha en viss kontinuitet i traskinga inn og ut av skogen, vite at nå skal de ikke stå lenger, nå skal de ikke vokse enda litt, for snart kommer marken og sneglene, nå skal de små kjære beistene i kurven.Jóanes Nielsens nye diktsamling heter «Bruer av svoltne ord». Og med en slik tittel kan vel ikke poeten vente annet enn slike soppbetenkninger fra sidelinja? Også svulmende bilder må tas bokstavlig, for salte svingende. Dette er andre gang i løpet av mindre enn et år at den 53 år gamle færøyske poeten Jóanes Nilsen utgis på norsk. I Klassekampen ble «Sting» anmeldt med begeistring. Også denne samlingen holder mål. I et forord beskriver Turid Sigurðardóttir hvilken posisjon Nielsen har på færøyene. På 70-tallet var han representant for den samfunnskritiske arbeiderlitteraturen. I nyere tid blir han bredt lest. Blant fiskere har han høy stjerne. Nielsen har arbeidet på fiskebåt. Man merker godt arbeidets sentrale posisjon i livet, i disse diktene. Og man merker godt nærheten til arbeidsredskaper og det fysiske slitet, bevisstheten om hva som skal til, hvilke fysiske behov som skal dekkes. Som i diktet om en død fisker, «Hugo er død» (utdrag):Den kvelden Hugo døddeStod lysbøyane på Nordhavet æresvaktDet var også rimeligAt ekkolodda sendte bodskapen ned i tareskoganeHavets sydande vegarTok den tomme køya på slepFor fullmånen stod det klartHugo er dødHavhestane førte bodskapen vidareBort til Suðurlandið og til Flemmish CapHugo er dødLydde ekkoet mellom isfjellaHan har vorti til tåkeRundt sløkte stjerner Diktet tiltar etter hvert i realisme når han trekker fram ufordelaktige beskrivelser av den avdøde. Fraværet av oppstyltet pietet formidler varme, vennskap, verdighet og sorg:Ein salme for gebissetReparert med ståltråd fra Nanortalik-bankenEin salme for latterenStampar fulle av skinande perlerEin salme for brusken som vart til mjøl mellom leddaTimane som vart til dagar som vart til år som vart tilalt for gamle rutetiderHugo er dødOg skal eg vere ærlegTrur eg ikkje at han klarer seg blant englaneTil det var armar og rygg altfor utslitneHugo sin himmelEr fiskarane sin himmelDei lever vidare på brottsjøane(...)Jeg synes dette er strålende nekrologpoesi. Rikt, klokt. Å kalle latteren en stamp full av skinnende perler når man først har avslørt at gebisset er gebrekkelig og reparert med ståltråden som var for hånden, det er vakkert.Nielsen kan minne om en enklere variant av Bjørn Aamodt ? uten sistnevntes fascinasjon for termodynamikken og fortettet, kritisk språk. Nielsen er mer direkte og vel mer sanselig. Men hos Nielsen finner vi til dels hårreisende besjelinger som Aamodt ville ha unngått. At lysbøyene og ekkoloddene deltar i spredningen av dødsbudskapet, at redskapene fiskeren har brukt i levende live nå kommuniserer hans død, er eksempel på besjeling. Nielsen «oversetter» naturen. Slik sett står han fjernt fra de retningene i poesien som forsøker å lutre språket for slik metaforisitet. Enkelte billedglade og språkkritiske poeter (til dem hører verken Aamodt eller Nielsen) har i perioder dyrket hver sine selvbilder som har gjort dem til småkonger på hver sine hauger. Men er det egentlig noen grunn til at man ikke skulle like dikt som Nielsens, selv om man elsker Per Højholt eller Charles Bernstein? Kan det ikke være sant å påstå, som Nielsen gjør, at redskapene forteller historier om menneskene som bruker dem? Nielsen får fram mye mer enn det man i første omgang kan tolke ut av redskapsmetaforikken: At det er «som om» redskapene hadde bevissthet og var følelsesmessig knyttet til menneskene (mens det i virkeligheten er tvertom). For ham er det «rimeleg» (å tro? å anta? ? klokt lar han slike spørsmål henge i luften) at ekkoloddene i slike stunder ikke avleser sjømassivet (der havet representerer evigheten), men selv formidler budskap om fiskerens død. Det er et originalt bilde, en assosiasjon. Diktets subjektive sannhetsverdi støtter seg ikke på en påstand om at dette faktisk er sant, men på en uforfalsket gjengivelsen av en opplevelse. Ekkosignalets immaterialitet er lik de dødes ikke lenger fysiske eksistens. Det finnes en religiøsitet i Nielsens diktning, og den er av det røffe slaget, vellystig, skal vi si: en livsfrise malt som både tatovering og nordlys? La meg sitere noe av det lange «Passet mitt er pusten»:Velsigna vere dei som leitar etter ein føflekk nede i trusaÅ ha seg i baksetetEr å be fadervår med livmoraEg syng for deg JesusDu som med lidenskap tok profetane på ordetOg med kroppen din betalte rentesrente forgalskapen sine spådommarMen eg bryr meg ikkje om synd og angersalmarDesse stinkande ramsene av sjølvhat og lenka drømEg vil ha storslåtte salmar odla fram av overflodBruer av svoltne glupske ordTrapper som fører ned til tarmane sine svimlande korridorarSommarfuglslott som sorglaust svaiar på doggfylte strå(...)Eg har kommi for å ta ned korsetSom har skori seg inn i verkande kjøttEg har kommi med ei seng til deg JesusSå du endeleg kan få kvile i fred Eg har ingenting annaEnn ei handfull venleik med megJeg har ikke lest Nielsens dikt i original, men føler meg overbevist om at Lars Moas gjendiktning er god.

Jóanes Nielsen«Bruer av svoltne ord»Gjendiktet frå færøysk av Lars MoaSamlaget, 64 siderÅ lese dikt har enkelte ting til felles med å plukke sopp. Skogen er full av dem for tida. Dikt skal være gode for å holde en fra heller å dra på sopptur. Enkelte sopp er bankers, andre er man mer i tvil om, og en del av dem som har gjort seg fortjent til tre stjerner er fulle av mark om man ikke tar dem på rett tidspunkt. Man bør med andre ord ha en viss kontinuitet i traskinga inn og ut av skogen, vite at nå skal de ikke stå lenger, nå skal de ikke vokse enda litt, for snart kommer marken og sneglene, nå skal de små kjære beistene i kurven.Jóanes Nielsens nye diktsamling heter «Bruer av svoltne ord». Og med en slik tittel kan vel ikke poeten vente annet enn slike soppbetenkninger fra sidelinja? Også svulmende bilder må tas bokstavlig, for salte svingende. Dette er andre gang i løpet av mindre enn et år at den 53 år gamle færøyske poeten Jóanes Nilsen utgis på norsk. I Klassekampen ble «Sting» anmeldt med begeistring. Også denne samlingen holder mål. I et forord beskriver Turid Sigurðardóttir hvilken posisjon Nielsen har på færøyene. På 70-tallet var han representant for den samfunnskritiske arbeiderlitteraturen. I nyere tid blir han bredt lest. Blant fiskere har han høy stjerne. Nielsen har arbeidet på fiskebåt. Man merker godt arbeidets sentrale posisjon i livet, i disse diktene. Og man merker godt nærheten til arbeidsredskaper og det fysiske slitet, bevisstheten om hva som skal til, hvilke fysiske behov som skal dekkes. Som i diktet om en død fisker, «Hugo er død» (utdrag):Den kvelden Hugo døddeStod lysbøyane på Nordhavet æresvaktDet var også rimeligAt ekkolodda sendte bodskapen ned i tareskoganeHavets sydande vegarTok den tomme køya på slepFor fullmånen stod det klartHugo er dødHavhestane førte bodskapen vidareBort til Suðurlandið og til Flemmish CapHugo er dødLydde ekkoet mellom isfjellaHan har vorti til tåkeRundt sløkte stjerner Diktet tiltar etter hvert i realisme når han trekker fram ufordelaktige beskrivelser av den avdøde. Fraværet av oppstyltet pietet formidler varme, vennskap, verdighet og sorg:Ein salme for gebissetReparert med ståltråd fra Nanortalik-bankenEin salme for latterenStampar fulle av skinande perlerEin salme for brusken som vart til mjøl mellom leddaTimane som vart til dagar som vart til år som vart tilalt for gamle rutetiderHugo er dødOg skal eg vere ærlegTrur eg ikkje at han klarer seg blant englaneTil det var armar og rygg altfor utslitneHugo sin himmelEr fiskarane sin himmelDei lever vidare på brottsjøane(...)Jeg synes dette er strålende nekrologpoesi. Rikt, klokt. Å kalle latteren en stamp full av skinnende perler når man først har avslørt at gebisset er gebrekkelig og reparert med ståltråden som var for hånden, det er vakkert.Nielsen kan minne om en enklere variant av Bjørn Aamodt ? uten sistnevntes fascinasjon for termodynamikken og fortettet, kritisk språk. Nielsen er mer direkte og vel mer sanselig. Men hos Nielsen finner vi til dels hårreisende besjelinger som Aamodt ville ha unngått. At lysbøyene og ekkoloddene deltar i spredningen av dødsbudskapet, at redskapene fiskeren har brukt i levende live nå kommuniserer hans død, er eksempel på besjeling. Nielsen «oversetter» naturen. Slik sett står han fjernt fra de retningene i poesien som forsøker å lutre språket for slik metaforisitet. Enkelte billedglade og språkkritiske poeter (til dem hører verken Aamodt eller Nielsen) har i perioder dyrket hver sine selvbilder som har gjort dem til småkonger på hver sine hauger. Men er det egentlig noen grunn til at man ikke skulle like dikt som Nielsens, selv om man elsker Per Højholt eller Charles Bernstein? Kan det ikke være sant å påstå, som Nielsen gjør, at redskapene forteller historier om menneskene som bruker dem? Nielsen får fram mye mer enn det man i første omgang kan tolke ut av redskapsmetaforikken: At det er «som om» redskapene hadde bevissthet og var følelsesmessig knyttet til menneskene (mens det i virkeligheten er tvertom). For ham er det «rimeleg» (å tro? å anta? ? klokt lar han slike spørsmål henge i luften) at ekkoloddene i slike stunder ikke avleser sjømassivet (der havet representerer evigheten), men selv formidler budskap om fiskerens død. Det er et originalt bilde, en assosiasjon. Diktets subjektive sannhetsverdi støtter seg ikke på en påstand om at dette faktisk er sant, men på en uforfalsket gjengivelsen av en opplevelse. Ekkosignalets immaterialitet er lik de dødes ikke lenger fysiske eksistens. Det finnes en religiøsitet i Nielsens diktning, og den er av det røffe slaget, vellystig, skal vi si: en livsfrise malt som både tatovering og nordlys? La meg sitere noe av det lange «Passet mitt er pusten»:Velsigna vere dei som leitar etter ein føflekk nede i trusaÅ ha seg i baksetetEr å be fadervår med livmoraEg syng for deg JesusDu som med lidenskap tok profetane på ordetOg med kroppen din betalte rentesrente forgalskapen sine spådommarMen eg bryr meg ikkje om synd og angersalmarDesse stinkande ramsene av sjølvhat og lenka drømEg vil ha storslåtte salmar odla fram av overflodBruer av svoltne glupske ordTrapper som fører ned til tarmane sine svimlande korridorarSommarfuglslott som sorglaust svaiar på doggfylte strå(...)Eg har kommi for å ta ned korsetSom har skori seg inn i verkande kjøttEg har kommi med ei seng til deg JesusSå du endeleg kan få kvile i fred Eg har ingenting annaEnn ei handfull venleik med megJeg har ikke lest Nielsens dikt i original, men føler meg overbevist om at Lars Moas gjendiktning er god.