1. Fjær og gjeller. Brevet var adressert til Lucius Calpurnius Piso og sønnene hans. Det var ikke noe hvilket som helst brev denne familien, representert av dens maskuline husstander, mottok. Ettersom årene gikk, skulle brevet bli kjent som en av de mest innflytelsesrike poetikkene i litteraturhistorien, ikke minst fikk det en viktig rolle i opplysningstiden. Avsenderen var Horats (65-8 f.Kr.), venn av Augustus og ingen småtass, målt etter den poetiske kanons linjal. Horats er en av poetene som har utøvd mest innflytelse om man ser litteraturhistorien under ett. Brevet var skrevet på heksameter og ble kalt «Epistulae» fordi de var rettet til navngitte adressater. Det lange brevet starter med å beskrive noe vi oppfordres til å se for oss, som et maleri: Hvis en maler plasserte et menneskehode på en hestehalsog siden føyde til alle mulige slags lemmer, også fjær,eller til et bilde som øverst var et portrett av en vakker kvinnelenger nede plasserte en stygg svart fisk ? og dere fikk se det,kunne dere da holde tilbake latteren, mine venner?Advarselen er ikke til å ta feil av. Kollektivets latter skal man frykte. Den som ser et slikt maleri bare må le, ifølge Horats. Hvorfor? Fordi synet er unaturlig. Det ukjente appellerer ikke. De imaginære skapningene forstyrrer ordenssansen. Til tross for at Horats tar avstand fra det unaturlige, er han klar over at mye kunst skapes gjennom slike kombinasjoner og fantasifulle hybrider, og det bekymrer ham. Omtrent på den tiden han skrev det, fant man de groteske maleriene i gangene under Roma; brevet kan være en kommentar til dette. Man skal ikke tukle med skaperverket. Ikke plassere hodet fra en dyreart på kropp og lemmer fra en annen dyreart, ikke bekle et fjærkreatur med gjeller og finner, eller et pelsdyr med følehorn og skjell.Men tro meg på mitt ord, kjære dere, det er jo akkurat det skriften gjør når den setter sammen fantasiskikkelser uten mål og mening,i rådvill feberdrøm når hodet ikke stemmer med foten på diktets kropp? «Men maleren har, liksom skalden, alltidhatt lov til å skape i tråd med hva motet tillater ham.» Horats fletter her inn en kommentar som kommer med en innvending mot hans eget syn; en annen stemme. Poeter og malere har til alle tider tatt seg frihet til å gjøre som de vil. Blande hummer og kanari. Man kan tenke seg at innvendingen var noe av det som ble sagt i samtalen mellom Horats og Piso-familien forut for brevskrivingen. Horats' brev er et svar. Til forsvaret for kunstens frihet svarer Horats, rundhåndet, som bedre vitende:Nåja, på sett og vis. Vi tillater noe og vi nekter noe, alt ettersom.Djerv må han være, men ikke slik at han blander det milde og ville,parrer fugl med orm eller fredelige lam med tigre.Horats gir flere eksempler på hva som ikke passer sammen, variasjoner over skjemaet idyller passer ikke sammen med noe voldsomt eller oppskakende. Ethvert tema skal introduseres fra grunn av: «om du vil beskrive en ørn, start med egget». Skjøtene i komposisjonen skal være umerkbare. Stil må avstemmes tema. Til skrekk og advarsel nevnes tabber bare annenrangs poeter begår; kolorerer diktet alt for fantasifullt, plasserer delfiner i skoger og villsvin i flodene. Det skal være helhetlig: «ett må det være [...] ett i alt, og enkelt». Rørende mange anmeldere kritiserer den dag i dag poesien ut fra et sånt syn.2. Kokkelandslaget. Jo mer Horats man får innabords, jo mer gjør sulten seg gjeldende. Dermed begynner tankene å flyte. I avisa leser jeg at det snart er OL i matlaging i Erfurt, Tyskland. Det norske kokkelandslaget ? som består av ni kokker ? har allerede sendt sin meny til dommerne, slik det kreves. Den oversendte menyen er bindende på samme måte som lista med den norske OL-troppen av idrettsutøvere er bindende. Bare små justeringer av rettene er tillatt fram til konkurransen som går i oktober. Kokkene er inne i en periode hvor retten perfeksjoneres.Veien fra Horats til moderne kokkekunst er kortere enn man skulle tro. Horats advarer mot å blande fugl, fisk og pattedyr, kokkelandslaget omgår suverent et slikt råd. Den latinske viktigproppens holdning innebærer aversjon mot hybrider. Kreaturene skal være sømløse, ikke som kentaurene. J.L. Borges var av et annet syn, han kalte kentauren det mest harmoniske dyret i den fantastiske zoologien. Jeg skal ikke underslå at jeg høylytt begeistret leste kokkelandslagets meny. Menyen overgår så til de grader mine tilvendte forestillinger om hva som er mulig å sause sammen uten å overkjøre smaksløkene. Det er fantasifullt, men har betryggende mye å gå på før de havner i Schaus kombinasjonsretter, eller meg selv den gangen jeg var sju og kom hjem fra skolen og skulle lage kake til muttern, jeg og en kompis; vi vispet sammen alt vi forbant med kake, ikke minst konditorfarge, er det noe en kake må ha, er det konditorfarge, og den lille flaska har en alt for gjerrig åpning. Dessuten kakao, masse kakao. Muttern ble mest glad for tanken. Det er takka for det du har igjen. Nok barndomsminner. Dette er hva kokkelandslaget vil servere:Som forrett: Bakt ishavsrøye med fjærlett potetmos, rosa rødbeter og sursøt ribbe, samt en liten bakst (ser ut som flatbrød på fotografiet i Aftenpostens reportasje 10.08 d.å.), med ruccola på toppen. Som hovedrett: Kronhjort fra Svanø i Sogn og Fjordane, servert på en terte av blant annet kantareller og linser, pastaputer med spinat og andelever, søtede nøtter og persillerotkrem. På toppen gulrot, sellerirot og vårløk. Tunga rett i munnen, nå, for desserten: Pæresorbet, pæreterrin, caneleé (liten formkake) med karamellsaus og en hasselnøtt bavaroise (som er en type fromasj) med syrlig sitrussaus. Jeg ser for meg nesa til Horatsskulpturen rynke seg, akkurat nok til at det smuldrer litt i marmoren ved nesevingene. Kombinasjonsiveren gjør alt Horats nekter for man ikke kan gjøre. I forretten blander kokkene fisk og svin. I hovedretten inngår både hjort og innmat av fugl. Kontrastene er nesten utenkelige på papiret. Søtt, salt og syrlig; hvor tar de det fra? Bare de ikke blir ledd ut av dommerne, hvor nå konkurransen skal skje.3. Illustrasjoner av hvordan ikke? Aftenpostens fotografier av kokkelandslagets matretter har likevel ingen likhetstrekk med malerier av Hieronymus Bosch (1453-1516). Man skulle tro at kombinasjoner av dyrearter som dem oppskriftene foregir, nesten måtte likne. Men det blotte øyet har vanskelig for å skille kjøtt fra kjøtt når det er skåret opp, og paletten virker tross alt avstemt. Kokkelandslagets komposisjon deler i alle fall én egenskap med skikkelsene på Boschs malerier; de er som hentet fra en anti-Horats' illustrerte manual: Som dette skal det ikke gjøres. Horats mente den vidløftige kombinasjonsiveren ville vekke latter, men Bosch gjør snarere tilskueren stum. Det er ikke overraskende at maleriene ble til i en tid da kjettere ble brent, hvor torturmetodene ble utviklet med sinnrik oppfinnsomhet etter en vitenskapelig utprøving av hva som gjør mest vondt og hvordan smerten kan fordrøyes. I Boschs malerier er normale skapninger nesten i undertall. Man finner riddere med lange reptilkropper, skikkelser med sinnrike øyenstikkervinger, fasaner med froskelår, padder med rottesnuter, breiflabber med prinsesseslør og tusenbeinføtter, gekkovarianter i dykkerklokker, mennesker med sverdfisk-kjefter, ansikter med kaktusvorter, føtter formet som røtter eller sporder. Diverse opptrinn svakt påvirket av gammeltestamentlige hendelser, mens skikkelsene uten sjenanse utfolder hva naturen krever av dem, kort sagt de spyr og driter. Det må være skjønt, etter så mange århundrers kunsthistorie uten å få tømt seg. Eller de er på flukt, på vei bort fra dette helvetet. Det er en eneste gedigen folkevandring, der man går i ring; uten noen sinne å nå fram til en Ultima Thule-utopi. Maleriene med landskapene hvor dette utspiller seg har selvsagt ingen sentralperspektiver, det er bakkekammer på bakkekammer som forsvinner til alle kanter, gjørmehøl. Plutselige opphopninger og kork i systemet. Flukt. Noen som følger en lederskikkelse eller blir hvisket noen ord i øret av en innsekt- eller fugleaktig skikkelse. Ingenting virker fastlagt. Det skjer så mye, det er så stor uro og bevegelse, så få holdepunkter for noe varig, rom til å puste ut i, hvile, at man ser for seg at dette er Boschs opplevelse av samtiden. En livsfrise hvor dommedagsforestillingene dominerer. Rart nok: uansett hvor oppsiktsvekkende kombinasjonene er, er det også alltid noen få skikkelser som tar det hele med stoisk ro. Noen som kanskje sitter til hest, iført kostbare gevanter, midt i kaoset, mellom fantasidyrene. Det er ingen overraskelse å spore. Ingen som ser på disse dyrene med det samme blikket som vi, tilskuerne, må se på dem, blikket som sier at det går ikke an. Alt er integrert, om enn totalt kaotisk; dette er mennesker som har sett alt og ikke lar seg overraske av noe. Over et lykkelig menneske henger et avhogd hode på stake, blodet drypper, helt naturlig. Den lykkelige merker det ikke. Slik er det jo her. Enkelte mennesker er i ferd med å klatre inn i de ulike dyrene. De nakne rumpene stikker ut mens de krabber inn. Hva skal de der inne? Umulig å si. Søker de kanskje tilflukt? De utsettes for all verdens lutring og lidelse, og alle tenkelige skjære- og stikkeredskaper er faste rekvisitter, kroppene er innyllet i flammer og ulike væsker, og det gjør vondt. Det kan man se. Det er en delirisk orgie. På enkelte malerier ser man også hvordan enkelte kroppsdeler har begynt å leve sitt eget liv. Et par avskårne ører i gigantstørrelse (sammenliknet med menneskeskikkelsene) står oppreist, lent mot hverandre, uten hode. Mellom dem skjærer en tilsvarende overdimensjonert kniv, erigert skrått oppover (penis, penis! ville man ropt i forrige århundre, da alt skulle gjennom Freud-kverna). Alle gjenstandene som har fått plass i bildene er uten avvik slike som volder smerte eller som kan gjøre det, brukt på rett måte. Piggete, knudrete, spisse, skarpe. Valget står mellom tortur, pest eller kolera. Selv krukkene har byller. Pigger, skall, amfibiedrakt eller pels? Evolusjonen spiller skaperkraften et helvetes puss. Taksonomiene velger fritt blant genene, enhver renhetstanker tuftet på platonisme blir kjørt bakfra.Hos Bosch går alt an. Alt.Selv da han malte Paradis, fylte Bosch lerretet med sinnrikt sammensatte vesener, og en drøss mennesker, anemiske og tallrike hoper. Noen av dem skjuler seg inni skjell. Måten føttene stikker ut av de akkurat litt for små skjellene på, avslører at det foregår lidderlig snusk der inne. Det er ikke helt etter Moseboken, spisetvangen når Adam får høre hvilken straff han har gjort seg fortjent til: «Fordi du åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete din nistepakke med brød». Deretter fulgte hvetebrødsdager og ingenting var seg likt fra og med synden. Ikke minst ishavsrøya, paret med svineribben, skal få kjørt seg litt nå, tenker jeg.Espen Stueland er poet og kritiker. Denne teksten ble skrevet i forlengelsen av tre anmeldelser av poetikker i H Press Imperativ-serien.@sitat:«Jeg skal ikke underslå at jeg høylytt begeistret leste kokkelandslagets meny»@

1. Fjær og gjeller. Brevet var adressert til Lucius Calpurnius Piso og sønnene hans. Det var ikke noe hvilket som helst brev denne familien, representert av dens maskuline husstander, mottok. Ettersom årene gikk, skulle brevet bli kjent som en av de mest innflytelsesrike poetikkene i litteraturhistorien, ikke minst fikk det en viktig rolle i opplysningstiden. Avsenderen var Horats (65-8 f.Kr.), venn av Augustus og ingen småtass, målt etter den poetiske kanons linjal. Horats er en av poetene som har utøvd mest innflytelse om man ser litteraturhistorien under ett. Brevet var skrevet på heksameter og ble kalt «Epistulae» fordi de var rettet til navngitte adressater. Det lange brevet starter med å beskrive noe vi oppfordres til å se for oss, som et maleri: Hvis en maler plasserte et menneskehode på en hestehalsog siden føyde til alle mulige slags lemmer, også fjær,eller til et bilde som øverst var et portrett av en vakker kvinnelenger nede plasserte en stygg svart fisk ? og dere fikk se det,kunne dere da holde tilbake latteren, mine venner?Advarselen er ikke til å ta feil av. Kollektivets latter skal man frykte. Den som ser et slikt maleri bare må le, ifølge Horats. Hvorfor? Fordi synet er unaturlig. Det ukjente appellerer ikke. De imaginære skapningene forstyrrer ordenssansen. Til tross for at Horats tar avstand fra det unaturlige, er han klar over at mye kunst skapes gjennom slike kombinasjoner og fantasifulle hybrider, og det bekymrer ham. Omtrent på den tiden han skrev det, fant man de groteske maleriene i gangene under Roma; brevet kan være en kommentar til dette. Man skal ikke tukle med skaperverket. Ikke plassere hodet fra en dyreart på kropp og lemmer fra en annen dyreart, ikke bekle et fjærkreatur med gjeller og finner, eller et pelsdyr med følehorn og skjell.Men tro meg på mitt ord, kjære dere, det er jo akkurat det skriften gjør når den setter sammen fantasiskikkelser uten mål og mening,i rådvill feberdrøm når hodet ikke stemmer med foten på diktets kropp? «Men maleren har, liksom skalden, alltidhatt lov til å skape i tråd med hva motet tillater ham.» Horats fletter her inn en kommentar som kommer med en innvending mot hans eget syn; en annen stemme. Poeter og malere har til alle tider tatt seg frihet til å gjøre som de vil. Blande hummer og kanari. Man kan tenke seg at innvendingen var noe av det som ble sagt i samtalen mellom Horats og Piso-familien forut for brevskrivingen. Horats' brev er et svar. Til forsvaret for kunstens frihet svarer Horats, rundhåndet, som bedre vitende:Nåja, på sett og vis. Vi tillater noe og vi nekter noe, alt ettersom.Djerv må han være, men ikke slik at han blander det milde og ville,parrer fugl med orm eller fredelige lam med tigre.Horats gir flere eksempler på hva som ikke passer sammen, variasjoner over skjemaet idyller passer ikke sammen med noe voldsomt eller oppskakende. Ethvert tema skal introduseres fra grunn av: «om du vil beskrive en ørn, start med egget». Skjøtene i komposisjonen skal være umerkbare. Stil må avstemmes tema. Til skrekk og advarsel nevnes tabber bare annenrangs poeter begår; kolorerer diktet alt for fantasifullt, plasserer delfiner i skoger og villsvin i flodene. Det skal være helhetlig: «ett må det være [...] ett i alt, og enkelt». Rørende mange anmeldere kritiserer den dag i dag poesien ut fra et sånt syn.2. Kokkelandslaget. Jo mer Horats man får innabords, jo mer gjør sulten seg gjeldende. Dermed begynner tankene å flyte. I avisa leser jeg at det snart er OL i matlaging i Erfurt, Tyskland. Det norske kokkelandslaget ? som består av ni kokker ? har allerede sendt sin meny til dommerne, slik det kreves. Den oversendte menyen er bindende på samme måte som lista med den norske OL-troppen av idrettsutøvere er bindende. Bare små justeringer av rettene er tillatt fram til konkurransen som går i oktober. Kokkene er inne i en periode hvor retten perfeksjoneres.Veien fra Horats til moderne kokkekunst er kortere enn man skulle tro. Horats advarer mot å blande fugl, fisk og pattedyr, kokkelandslaget omgår suverent et slikt råd. Den latinske viktigproppens holdning innebærer aversjon mot hybrider. Kreaturene skal være sømløse, ikke som kentaurene. J.L. Borges var av et annet syn, han kalte kentauren det mest harmoniske dyret i den fantastiske zoologien. Jeg skal ikke underslå at jeg høylytt begeistret leste kokkelandslagets meny. Menyen overgår så til de grader mine tilvendte forestillinger om hva som er mulig å sause sammen uten å overkjøre smaksløkene. Det er fantasifullt, men har betryggende mye å gå på før de havner i Schaus kombinasjonsretter, eller meg selv den gangen jeg var sju og kom hjem fra skolen og skulle lage kake til muttern, jeg og en kompis; vi vispet sammen alt vi forbant med kake, ikke minst konditorfarge, er det noe en kake må ha, er det konditorfarge, og den lille flaska har en alt for gjerrig åpning. Dessuten kakao, masse kakao. Muttern ble mest glad for tanken. Det er takka for det du har igjen. Nok barndomsminner. Dette er hva kokkelandslaget vil servere:Som forrett: Bakt ishavsrøye med fjærlett potetmos, rosa rødbeter og sursøt ribbe, samt en liten bakst (ser ut som flatbrød på fotografiet i Aftenpostens reportasje 10.08 d.å.), med ruccola på toppen. Som hovedrett: Kronhjort fra Svanø i Sogn og Fjordane, servert på en terte av blant annet kantareller og linser, pastaputer med spinat og andelever, søtede nøtter og persillerotkrem. På toppen gulrot, sellerirot og vårløk. Tunga rett i munnen, nå, for desserten: Pæresorbet, pæreterrin, caneleé (liten formkake) med karamellsaus og en hasselnøtt bavaroise (som er en type fromasj) med syrlig sitrussaus. Jeg ser for meg nesa til Horatsskulpturen rynke seg, akkurat nok til at det smuldrer litt i marmoren ved nesevingene. Kombinasjonsiveren gjør alt Horats nekter for man ikke kan gjøre. I forretten blander kokkene fisk og svin. I hovedretten inngår både hjort og innmat av fugl. Kontrastene er nesten utenkelige på papiret. Søtt, salt og syrlig; hvor tar de det fra? Bare de ikke blir ledd ut av dommerne, hvor nå konkurransen skal skje.3. Illustrasjoner av hvordan ikke? Aftenpostens fotografier av kokkelandslagets matretter har likevel ingen likhetstrekk med malerier av Hieronymus Bosch (1453-1516). Man skulle tro at kombinasjoner av dyrearter som dem oppskriftene foregir, nesten måtte likne. Men det blotte øyet har vanskelig for å skille kjøtt fra kjøtt når det er skåret opp, og paletten virker tross alt avstemt. Kokkelandslagets komposisjon deler i alle fall én egenskap med skikkelsene på Boschs malerier; de er som hentet fra en anti-Horats' illustrerte manual: Som dette skal det ikke gjøres. Horats mente den vidløftige kombinasjonsiveren ville vekke latter, men Bosch gjør snarere tilskueren stum. Det er ikke overraskende at maleriene ble til i en tid da kjettere ble brent, hvor torturmetodene ble utviklet med sinnrik oppfinnsomhet etter en vitenskapelig utprøving av hva som gjør mest vondt og hvordan smerten kan fordrøyes. I Boschs malerier er normale skapninger nesten i undertall. Man finner riddere med lange reptilkropper, skikkelser med sinnrike øyenstikkervinger, fasaner med froskelår, padder med rottesnuter, breiflabber med prinsesseslør og tusenbeinføtter, gekkovarianter i dykkerklokker, mennesker med sverdfisk-kjefter, ansikter med kaktusvorter, føtter formet som røtter eller sporder. Diverse opptrinn svakt påvirket av gammeltestamentlige hendelser, mens skikkelsene uten sjenanse utfolder hva naturen krever av dem, kort sagt de spyr og driter. Det må være skjønt, etter så mange århundrers kunsthistorie uten å få tømt seg. Eller de er på flukt, på vei bort fra dette helvetet. Det er en eneste gedigen folkevandring, der man går i ring; uten noen sinne å nå fram til en Ultima Thule-utopi. Maleriene med landskapene hvor dette utspiller seg har selvsagt ingen sentralperspektiver, det er bakkekammer på bakkekammer som forsvinner til alle kanter, gjørmehøl. Plutselige opphopninger og kork i systemet. Flukt. Noen som følger en lederskikkelse eller blir hvisket noen ord i øret av en innsekt- eller fugleaktig skikkelse. Ingenting virker fastlagt. Det skjer så mye, det er så stor uro og bevegelse, så få holdepunkter for noe varig, rom til å puste ut i, hvile, at man ser for seg at dette er Boschs opplevelse av samtiden. En livsfrise hvor dommedagsforestillingene dominerer. Rart nok: uansett hvor oppsiktsvekkende kombinasjonene er, er det også alltid noen få skikkelser som tar det hele med stoisk ro. Noen som kanskje sitter til hest, iført kostbare gevanter, midt i kaoset, mellom fantasidyrene. Det er ingen overraskelse å spore. Ingen som ser på disse dyrene med det samme blikket som vi, tilskuerne, må se på dem, blikket som sier at det går ikke an. Alt er integrert, om enn totalt kaotisk; dette er mennesker som har sett alt og ikke lar seg overraske av noe. Over et lykkelig menneske henger et avhogd hode på stake, blodet drypper, helt naturlig. Den lykkelige merker det ikke. Slik er det jo her. Enkelte mennesker er i ferd med å klatre inn i de ulike dyrene. De nakne rumpene stikker ut mens de krabber inn. Hva skal de der inne? Umulig å si. Søker de kanskje tilflukt? De utsettes for all verdens lutring og lidelse, og alle tenkelige skjære- og stikkeredskaper er faste rekvisitter, kroppene er innyllet i flammer og ulike væsker, og det gjør vondt. Det kan man se. Det er en delirisk orgie. På enkelte malerier ser man også hvordan enkelte kroppsdeler har begynt å leve sitt eget liv. Et par avskårne ører i gigantstørrelse (sammenliknet med menneskeskikkelsene) står oppreist, lent mot hverandre, uten hode. Mellom dem skjærer en tilsvarende overdimensjonert kniv, erigert skrått oppover (penis, penis! ville man ropt i forrige århundre, da alt skulle gjennom Freud-kverna). Alle gjenstandene som har fått plass i bildene er uten avvik slike som volder smerte eller som kan gjøre det, brukt på rett måte. Piggete, knudrete, spisse, skarpe. Valget står mellom tortur, pest eller kolera. Selv krukkene har byller. Pigger, skall, amfibiedrakt eller pels? Evolusjonen spiller skaperkraften et helvetes puss. Taksonomiene velger fritt blant genene, enhver renhetstanker tuftet på platonisme blir kjørt bakfra.Hos Bosch går alt an. Alt.Selv da han malte Paradis, fylte Bosch lerretet med sinnrikt sammensatte vesener, og en drøss mennesker, anemiske og tallrike hoper. Noen av dem skjuler seg inni skjell. Måten føttene stikker ut av de akkurat litt for små skjellene på, avslører at det foregår lidderlig snusk der inne. Det er ikke helt etter Moseboken, spisetvangen når Adam får høre hvilken straff han har gjort seg fortjent til: «Fordi du åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete din nistepakke med brød». Deretter fulgte hvetebrødsdager og ingenting var seg likt fra og med synden. Ikke minst ishavsrøya, paret med svineribben, skal få kjørt seg litt nå, tenker jeg.Espen Stueland er poet og kritiker. Denne teksten ble skrevet i forlengelsen av tre anmeldelser av poetikker i H Press Imperativ-serien.@sitat:«Jeg skal ikke underslå at jeg høylytt begeistret leste kokkelandslagets meny»@