Det skjedde impulsivt, nærmest av vanvare, for jeg trodde han var en metafysiker som skrev populistiske romaner uten forankring i den sosiale og politiske virkeligheten. At han er oversatt til 56 språk og utgitt i over 150 land, og er blitt mangemillionær på sitt forfatterskap, betraktet jeg som en bekreftelse; man tar ikke verdensomspennende bestselgere på alvor. Riktignok husket jeg en interessant tv-dokumentar om dikterens liv, særlig var skildringen av hans oppvekst i Rio de Janeiro og tvangsinnleggelsen på et mentalsykehus ? diktert av foreldrene som ikke ville at han skulle bli kunstner ? gripende. Men som sagt: Jeg forhåndsdømte ham; den slags intellektuell fast food frister meg ikke.Altså sto jeg der, i en bokhandel på Oslo S, og kikket på bøkene som lå i stabler foran meg. Jeg var på vei til Hamar for å rapportere fra Arkitekturdagen til Norske Arkitekters Landsforbund, ville ha noe å lese på mens toget fraktet meg nordover, og plutselig holdt jeg «Veronika vil dø» mellom hendene. Den første sida forførte meg og jeg visste straks ? instinktivt ? at jeg måtte kjøpe boka.Så nå har også jeg lest en roman av Paulo Coelho. Det var en eksistensiell thriller av ypperste merke.Beretningen begynner slik: «Den 11. november 1997 avgjorde Veronika at tida ? omsider! ? var inne til å ta livet av seg.» Hun gjør rent på rommet, pusser tenner, legger seg og har sovepillene parat på nattbordet. Veronika er ung, vakker, jobber som bibliotekar i Ljubljana og har lett for å finne kjærester. Likevel vil hun dø. Hun svelger pillene, tenker over tilværelsen, og naturlig nok mister hun bevisstheten.Men Veronika våkner ? til sin store forbauselse ? i en sykeseng på galehuset (Coelhos betegnelse) Villete. Snart får hun vite at hun har en uke igjen å leve, hjertet hennes er skadet på grunn av pillene ? og dermed er fortellingens åsted og tidsforløp bestemt. Vi følger Veronikas opphold på Villete ? jeg skal ikke røpe handlingen og slett ikke avsløre slutten ? og skjønner at hun vil dø fordi «alt i livet hennes (var) ensformig», det var ikke «noe å vinne på å leve videre, tvert imot, det økte bare mulighetene for å ha det vondt». Dessuten skjedde det så mye trist i verden. «Alt gikk på skjeve, og det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Derfor følte hun seg totalt unyttig.» Som eksempler trekker hun fram «elendigheten i El Salvador» og krigene på Balkan.La meg bare erklære at Coelho byr på en surrealistisk saga som utvisker skillet mellom de «gale» og de «normale», og ved selv å opptre i romanen i et kort kapittel, for å forsikre leseren om at han vet hva han skriver om når han tegner et bilde av asylet Villete, bryter han med den tradisjonelle fortellerteknikken på Brechts vis. Veronika blir kjent med legen Igor og pasientene Zedka, Mari og Eduard. Det er et fascinerende persongalleri vi møter, og selv har jeg tenkt slik siden jeg som ung mann leste Arthur Schopenhauer og Søren Kierkegaard: Enten vi er innestengt på Villete, eller lever i såkalt frihet utenfor asylets murer, er vi fremmede som søker en mening. Paulo Coelho sier ikke mer enn det. At vi søker. Og han skriver med humor og humanistisk innlevelse. Ja, jeg vil påstå at ? i underteksten ? finnes det mange sosiale og politiske allusjoner.

Det skjedde impulsivt, nærmest av vanvare, for jeg trodde han var en metafysiker som skrev populistiske romaner uten forankring i den sosiale og politiske virkeligheten. At han er oversatt til 56 språk og utgitt i over 150 land, og er blitt mangemillionær på sitt forfatterskap, betraktet jeg som en bekreftelse; man tar ikke verdensomspennende bestselgere på alvor. Riktignok husket jeg en interessant tv-dokumentar om dikterens liv, særlig var skildringen av hans oppvekst i Rio de Janeiro og tvangsinnleggelsen på et mentalsykehus ? diktert av foreldrene som ikke ville at han skulle bli kunstner ? gripende. Men som sagt: Jeg forhåndsdømte ham; den slags intellektuell fast food frister meg ikke.Altså sto jeg der, i en bokhandel på Oslo S, og kikket på bøkene som lå i stabler foran meg. Jeg var på vei til Hamar for å rapportere fra Arkitekturdagen til Norske Arkitekters Landsforbund, ville ha noe å lese på mens toget fraktet meg nordover, og plutselig holdt jeg «Veronika vil dø» mellom hendene. Den første sida forførte meg og jeg visste straks ? instinktivt ? at jeg måtte kjøpe boka.Så nå har også jeg lest en roman av Paulo Coelho. Det var en eksistensiell thriller av ypperste merke.Beretningen begynner slik: «Den 11. november 1997 avgjorde Veronika at tida ? omsider! ? var inne til å ta livet av seg.» Hun gjør rent på rommet, pusser tenner, legger seg og har sovepillene parat på nattbordet. Veronika er ung, vakker, jobber som bibliotekar i Ljubljana og har lett for å finne kjærester. Likevel vil hun dø. Hun svelger pillene, tenker over tilværelsen, og naturlig nok mister hun bevisstheten.Men Veronika våkner ? til sin store forbauselse ? i en sykeseng på galehuset (Coelhos betegnelse) Villete. Snart får hun vite at hun har en uke igjen å leve, hjertet hennes er skadet på grunn av pillene ? og dermed er fortellingens åsted og tidsforløp bestemt. Vi følger Veronikas opphold på Villete ? jeg skal ikke røpe handlingen og slett ikke avsløre slutten ? og skjønner at hun vil dø fordi «alt i livet hennes (var) ensformig», det var ikke «noe å vinne på å leve videre, tvert imot, det økte bare mulighetene for å ha det vondt». Dessuten skjedde det så mye trist i verden. «Alt gikk på skjeve, og det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Derfor følte hun seg totalt unyttig.» Som eksempler trekker hun fram «elendigheten i El Salvador» og krigene på Balkan.La meg bare erklære at Coelho byr på en surrealistisk saga som utvisker skillet mellom de «gale» og de «normale», og ved selv å opptre i romanen i et kort kapittel, for å forsikre leseren om at han vet hva han skriver om når han tegner et bilde av asylet Villete, bryter han med den tradisjonelle fortellerteknikken på Brechts vis. Veronika blir kjent med legen Igor og pasientene Zedka, Mari og Eduard. Det er et fascinerende persongalleri vi møter, og selv har jeg tenkt slik siden jeg som ung mann leste Arthur Schopenhauer og Søren Kierkegaard: Enten vi er innestengt på Villete, eller lever i såkalt frihet utenfor asylets murer, er vi fremmede som søker en mening. Paulo Coelho sier ikke mer enn det. At vi søker. Og han skriver med humor og humanistisk innlevelse. Ja, jeg vil påstå at ? i underteksten ? finnes det mange sosiale og politiske allusjoner.