Hva var det som trigget meg, 16-17 år gammel, på Foss realskole i Oslo, til å skrive stilen om den legendariske arkitekten Le Corbusier?Ingen i min familie eller bekjentskapskrets hadde noen som helst befatning med arkitektyrket; det må ha vært en tilfeldighet at jeg nappet akkurat den biografien ut av hylla på biblioteket i Soria Moria-bygningen på Torshov og valgte mitt skjebnesvangre tema. For det var da ? etter at læreren leste stilen høyt for klassen og ga den toppkarakter ? jeg begynte å drømme om å bli arkitekt.Spesielt god i frihåndstegning var jeg ikke, en lyte jeg har felles med forbløffende mange kolleger, derfor finnes det en liten gruppe spesialiserte perspektivtegnere som lever av å konstruere fargerike tredimensjonale bilder av byggverk vakkert plassert i landskapet eller den urbane bebyggelse, til promoterende nytte for den arkitekt som selv har prosjektert huset men ikke makter å visualisere ideen så kunstnerisk forlokkende at byggherren kjøper konseptet. Nok om det. Jeg skrev stilen om Corb, som vi innvidde kaller ham, og dermed var mitt livsløp staket ut.Le Corbusier ble født som Charles-Edouard Jeanneret-Gris i den sveitsiske småbyen La Chaux-de-Fonds i 1887 (kunstnernavnet tok han i 1920), utdannet seg til urmaker og klokkegravør, studerte kunst, for senere å bli dekoratør inntil han tegnet sine første bygninger i hjembyen ? som en oppsiktsvekkende lovende autodidakt ? fra 1907 og fram mot 1. verdenskrig. Hele tiden reiste han, med sin umettelige skissebok, til Italia og Tyrkia og Hellas, fascinert av folkearkitekturen og den klassiske bygningskunsten, inspirerende ekskursjoner som skulle bidra til å fremme hans latente genialitet som arkitekt og byplanlegger i første halvdel av 1900-tallet. Som vi senere skal se, i de to neste artiklene om denne moderne byggekunstens mester, en av funksjonalismens pionerer, rommer hans enestående livsverk også en faglig tragedie. Jeg visste selvsagt ikke dette da jeg skrev min vellykkede skolestil i 1952 eller 1953, at han skulle legge ut på en fatal svømmetur i Middelhavet i 1965 for aldri å vende tilbake. Orket han ikke mer? Ville han dø? Hadde han resignert overfor den sjelløse vulgærfunksjonalismen som dominerte omgivelsene i Europa og USA i sekstiårene? Kanskje var det et uhell, kanskje svømte han desillusjonert videre gjennom bølgene, etter å ha signert 32.000 tegninger av hus og byer, 400 prosjekter i alt, og i tillegg etterlot han seg 300 malerier og 7000 kunstverk, for Corb var også en stor billedkunstner, samt de utallige bøkene og artiklene, og dessuten må vi huske møblene og tapetene og alt det andre inventaret han designet.I neste epistel skal jeg berette om Le Corbusiers gjennombrudd i Paris, og det første epokegjørende arbeidet ved tegnebordet, samtidig som jeg vil fortelle om min skjellsettende valfart til Marseille for å se hans berømte boligblokk Unité de´habitation, oppført i jernbetong i 1952, dit jeg haiket sommeren 1956, etter fullført realskole og et år i læra på et arkitektkontor, en hengiven Corb-disippel som på hjemveien gjennom Sveits ? den historien kommer i tredje og siste artikkel ? skulle få en lift og bli involvert i en samtale som beseglet min yrkesskjebne.

Hva var det som trigget meg, 16-17 år gammel, på Foss realskole i Oslo, til å skrive stilen om den legendariske arkitekten Le Corbusier?Ingen i min familie eller bekjentskapskrets hadde noen som helst befatning med arkitektyrket; det må ha vært en tilfeldighet at jeg nappet akkurat den biografien ut av hylla på biblioteket i Soria Moria-bygningen på Torshov og valgte mitt skjebnesvangre tema. For det var da ? etter at læreren leste stilen høyt for klassen og ga den toppkarakter ? jeg begynte å drømme om å bli arkitekt.Spesielt god i frihåndstegning var jeg ikke, en lyte jeg har felles med forbløffende mange kolleger, derfor finnes det en liten gruppe spesialiserte perspektivtegnere som lever av å konstruere fargerike tredimensjonale bilder av byggverk vakkert plassert i landskapet eller den urbane bebyggelse, til promoterende nytte for den arkitekt som selv har prosjektert huset men ikke makter å visualisere ideen så kunstnerisk forlokkende at byggherren kjøper konseptet. Nok om det. Jeg skrev stilen om Corb, som vi innvidde kaller ham, og dermed var mitt livsløp staket ut.Le Corbusier ble født som Charles-Edouard Jeanneret-Gris i den sveitsiske småbyen La Chaux-de-Fonds i 1887 (kunstnernavnet tok han i 1920), utdannet seg til urmaker og klokkegravør, studerte kunst, for senere å bli dekoratør inntil han tegnet sine første bygninger i hjembyen ? som en oppsiktsvekkende lovende autodidakt ? fra 1907 og fram mot 1. verdenskrig. Hele tiden reiste han, med sin umettelige skissebok, til Italia og Tyrkia og Hellas, fascinert av folkearkitekturen og den klassiske bygningskunsten, inspirerende ekskursjoner som skulle bidra til å fremme hans latente genialitet som arkitekt og byplanlegger i første halvdel av 1900-tallet. Som vi senere skal se, i de to neste artiklene om denne moderne byggekunstens mester, en av funksjonalismens pionerer, rommer hans enestående livsverk også en faglig tragedie. Jeg visste selvsagt ikke dette da jeg skrev min vellykkede skolestil i 1952 eller 1953, at han skulle legge ut på en fatal svømmetur i Middelhavet i 1965 for aldri å vende tilbake. Orket han ikke mer? Ville han dø? Hadde han resignert overfor den sjelløse vulgærfunksjonalismen som dominerte omgivelsene i Europa og USA i sekstiårene? Kanskje var det et uhell, kanskje svømte han desillusjonert videre gjennom bølgene, etter å ha signert 32.000 tegninger av hus og byer, 400 prosjekter i alt, og i tillegg etterlot han seg 300 malerier og 7000 kunstverk, for Corb var også en stor billedkunstner, samt de utallige bøkene og artiklene, og dessuten må vi huske møblene og tapetene og alt det andre inventaret han designet.I neste epistel skal jeg berette om Le Corbusiers gjennombrudd i Paris, og det første epokegjørende arbeidet ved tegnebordet, samtidig som jeg vil fortelle om min skjellsettende valfart til Marseille for å se hans berømte boligblokk Unité de´habitation, oppført i jernbetong i 1952, dit jeg haiket sommeren 1956, etter fullført realskole og et år i læra på et arkitektkontor, en hengiven Corb-disippel som på hjemveien gjennom Sveits ? den historien kommer i tredje og siste artikkel ? skulle få en lift og bli involvert i en samtale som beseglet min yrkesskjebne.