Jens M. Johansson:«Trøst»Roman, Tiden 481 sideranmeldelseJens M. Johansson debuterte med noveller i 2002, «Bisettelsen har funnet sted», og utgir i år sin første roman. En tykk roman. Romaner bør ha mye stoff i seg hvis de skal være tykke, for ikke å være tykke og kjedelige. Novellister ? kortfattede, poengterte ? blir ofte konfrontert med spørsmålet om når de skal skrive en roman. Underforstått: Klipp håret, få deg en jobb. Man kan nesten få inntrykk av at Johansson har klinka neven i skrivebordet og tenkt at nå, nå. Og så har det blitt veldig mye tekst av det. Inni all den tekstmengden, inni «Trøst» et sted, finnes det en roman som kunne blitt svært god. «Trøst» handler om Edvin Strand og hans forhold til Kaja som han har barn med og elsker høyt, men som han en dag bråstanser å elske. Det er en alminnelig dag, de befinner seg på kjøkkenet, ikke noe oppsiktsvekkende skjer, men i løpet av ti minutter er kjærligheten forsvunnet. Han kan ikke gjøre rede for hvorfor. Han sliter med å forstå. Han klarer heller ikke forstå det at han stanger hodet i veggen. Livskrisen er ham fjern. Romanen benytter en plotframdrift som låner enkelte kjennetegn av krim. Merkelige ting skjer. Edvin begynner å spionere på en fremmed mann. Han får oppringninger fra folk som innforstått spør om han kan påta seg oppdrag. Ingenting i livet hans til da berettiger spørsmålene, spioneringen. Så finner han ut at han ved en feil er oppført som privatetterforsker på Gule Sider. Merkelige drømmer hjemsøker ham om nettene. Strand slutter å gå på jobb, uten helt å forstå hvorfor han er så umotivert. På side 152 forstår han hvorfor han glir over i et menneske han ikke er: «Edvin hadde alltid følt at han i vel sterk grad tok farge av omgivelsene, men dette var for ille.» Leseren skjønner at dette vil ta lang tid.Det er ikke Edvin selv som forteller. Fortelleren er en som allerede vet hvordan det skal gå, og hele tida minner leseren om at han sitter inne med mer informasjon enn han for øyeblikket vil ut med. Fortelleren vet at hele historien skal utspille seg i løpet av drøyt tre uker. Han teller ned. På den måten hauser han opp stemningen. Det skapes en forventning om en Grand Finale, en løsning. Dette grepet er til tider irriterende med sitt snev av hemmelighetskremmerier, men likevel ganske vellykket. Fortelleren kan bryte inn: «Kjærligheten hadde tatt slutt (...) for nøyaktig tolv dager siden. Edvin forsøkte å gå gjennom hva som hadde skjedd i løpet av de knappe to ukene. Jeg synes han heller burde ha tenkt på hva han skulle gjøre. Det er bare ni dager igjen av historien. Hver dag teller. Snart er det ikke mer tid igjen. Det står faktisk om livet til flere mennesker.» Jeg er fortsatt usikker på hva denne siste setningen er ment å bety. Hvem er det som risikerer å dø? Det virker overilt at fortelleren hele tida jager opp stemningen i håp om at noe annet enn det som skjer, skulle ha skjedd. Hva ønsker fortelleren egentlig? Noe annet enn den gladslutten som uunngåelig rulles ut til slutt? Warum? Jeg henger ikke med. Det er mange digresjoner og avstikkere. Underveis har jeg fundert litt på hvordan en digresjon kan berettiges hvis den ikke direkte vedkommer fortellingen. Det er et vanskelig spørsmål. Kan ikke en tommelfingerregel være at en digresjon forsvarer plassen sin hvis den får leseren til å glemme at plotet og framdriften venter, hvis leseren glemmer å vente på at historien skal hente seg inn? Det er et tegn på at den er vellykket, selv om den fortsatt ikke trenger å passe inn i helheten, plotet, framdriften. Problemet her er at for mange av sidesprangene gjør meg utålmodig. Jeg venter i stedet for å nyte. På sitt beste klarer Johansson å skape en David Lynch-aktig stemning. Det er i mine øyne et kompliment. I det legger jeg at handlingen virker skrudd, ubegripelig, uoverskuelig. Man aner at tilfeldighetene kan få enorme konsekvenser, ja kanskje er årsak og virkning snudd på hodet. Beskrivelsene av Edvins drømmer fungerer slik. Noe annet som er bra, er beskrivelsen av John Coltranes spill i «A love Supreme». Dritfett. En betroelse mellom Edvin og Kaja går på at ingen mann kan gå fra en kvinne som liker Coltrane. En overordnet syllogisme i romanen blir da slik: Kaja liker Coltrane. Edvin, som har sluttet å elske Kaja, sverger til regelen om at ingen mann kan forlate en kvinne som liker Coltrane. Guess what?

Jens M. Johansson:«Trøst»Roman, Tiden 481 sideranmeldelseJens M. Johansson debuterte med noveller i 2002, «Bisettelsen har funnet sted», og utgir i år sin første roman. En tykk roman. Romaner bør ha mye stoff i seg hvis de skal være tykke, for ikke å være tykke og kjedelige. Novellister ? kortfattede, poengterte ? blir ofte konfrontert med spørsmålet om når de skal skrive en roman. Underforstått: Klipp håret, få deg en jobb. Man kan nesten få inntrykk av at Johansson har klinka neven i skrivebordet og tenkt at nå, nå. Og så har det blitt veldig mye tekst av det. Inni all den tekstmengden, inni «Trøst» et sted, finnes det en roman som kunne blitt svært god. «Trøst» handler om Edvin Strand og hans forhold til Kaja som han har barn med og elsker høyt, men som han en dag bråstanser å elske. Det er en alminnelig dag, de befinner seg på kjøkkenet, ikke noe oppsiktsvekkende skjer, men i løpet av ti minutter er kjærligheten forsvunnet. Han kan ikke gjøre rede for hvorfor. Han sliter med å forstå. Han klarer heller ikke forstå det at han stanger hodet i veggen. Livskrisen er ham fjern. Romanen benytter en plotframdrift som låner enkelte kjennetegn av krim. Merkelige ting skjer. Edvin begynner å spionere på en fremmed mann. Han får oppringninger fra folk som innforstått spør om han kan påta seg oppdrag. Ingenting i livet hans til da berettiger spørsmålene, spioneringen. Så finner han ut at han ved en feil er oppført som privatetterforsker på Gule Sider. Merkelige drømmer hjemsøker ham om nettene. Strand slutter å gå på jobb, uten helt å forstå hvorfor han er så umotivert. På side 152 forstår han hvorfor han glir over i et menneske han ikke er: «Edvin hadde alltid følt at han i vel sterk grad tok farge av omgivelsene, men dette var for ille.» Leseren skjønner at dette vil ta lang tid.Det er ikke Edvin selv som forteller. Fortelleren er en som allerede vet hvordan det skal gå, og hele tida minner leseren om at han sitter inne med mer informasjon enn han for øyeblikket vil ut med. Fortelleren vet at hele historien skal utspille seg i løpet av drøyt tre uker. Han teller ned. På den måten hauser han opp stemningen. Det skapes en forventning om en Grand Finale, en løsning. Dette grepet er til tider irriterende med sitt snev av hemmelighetskremmerier, men likevel ganske vellykket. Fortelleren kan bryte inn: «Kjærligheten hadde tatt slutt (...) for nøyaktig tolv dager siden. Edvin forsøkte å gå gjennom hva som hadde skjedd i løpet av de knappe to ukene. Jeg synes han heller burde ha tenkt på hva han skulle gjøre. Det er bare ni dager igjen av historien. Hver dag teller. Snart er det ikke mer tid igjen. Det står faktisk om livet til flere mennesker.» Jeg er fortsatt usikker på hva denne siste setningen er ment å bety. Hvem er det som risikerer å dø? Det virker overilt at fortelleren hele tida jager opp stemningen i håp om at noe annet enn det som skjer, skulle ha skjedd. Hva ønsker fortelleren egentlig? Noe annet enn den gladslutten som uunngåelig rulles ut til slutt? Warum? Jeg henger ikke med. Det er mange digresjoner og avstikkere. Underveis har jeg fundert litt på hvordan en digresjon kan berettiges hvis den ikke direkte vedkommer fortellingen. Det er et vanskelig spørsmål. Kan ikke en tommelfingerregel være at en digresjon forsvarer plassen sin hvis den får leseren til å glemme at plotet og framdriften venter, hvis leseren glemmer å vente på at historien skal hente seg inn? Det er et tegn på at den er vellykket, selv om den fortsatt ikke trenger å passe inn i helheten, plotet, framdriften. Problemet her er at for mange av sidesprangene gjør meg utålmodig. Jeg venter i stedet for å nyte. På sitt beste klarer Johansson å skape en David Lynch-aktig stemning. Det er i mine øyne et kompliment. I det legger jeg at handlingen virker skrudd, ubegripelig, uoverskuelig. Man aner at tilfeldighetene kan få enorme konsekvenser, ja kanskje er årsak og virkning snudd på hodet. Beskrivelsene av Edvins drømmer fungerer slik. Noe annet som er bra, er beskrivelsen av John Coltranes spill i «A love Supreme». Dritfett. En betroelse mellom Edvin og Kaja går på at ingen mann kan gå fra en kvinne som liker Coltrane. En overordnet syllogisme i romanen blir da slik: Kaja liker Coltrane. Edvin, som har sluttet å elske Kaja, sverger til regelen om at ingen mann kan forlate en kvinne som liker Coltrane. Guess what?