Monomor

Skriv ut Tips en venn

Det er midt på natta og jeg står edru i en bar. En klebrig følelse av et slibrig blikk tvinger hodet til venstre hvor en drita mann står og gliser sleskt. Å nei!? Dø ?Jeg gir tausheten en sjanse til å bevise at den er verdt sin vekt i gull, men mannen er nevneverdig iherdig.? Du dama, vi har møtt hverandre før, ja?Jeg mumler at vi nok ikke kjenner hverandre og et naivt øyeblikk tror jeg at han skal la nåde gå for rett. Jeg er trett. Og kan ikke huske sist jeg var så uinteressert. Mysende sjekkeblikk og kroppsbevegelser truer med å sende mannen i horisontalen, men min kalde skulder får ham ikke til å grøsse.? Jo, du er venninna til Ellen!Irriterende nok har han rett.? Unnskyld, jeg kjenner deg ikke igjen.? Vi møttes i bursdagen til Geir. Han raper ølånde rett i ansiktet mitt og gliser mens han peker på meg med ustø finger. ? Du er fin altså, men du har «kid», så det gidder jeg ikke!Som Cupido har jeg plutselig kvelt all kåthet og glede med mitt blotte nærvær. Det har skjedd før, men jeg blir stadig overrasket. Det er en regel med unntak i alle samfunnslag, royale som sakrale, men den eksisterer like fullt; I settinger hvor kvinner objektifiseres blir single mødre ofte sett gjennom et slør av feilbarlighet. Et moralsk spøkelse lunter foran oss og viser fordommene vei. I sommer har en feministbetont språkdebatt versert i mer og mindre meningsbærende aviser. Kathrine Aspaas oppfordret i Aftenposten kvinnen i gata til å finne de mannlige motstykkene til «hore og madonna». Responsen var stor og det er flott. Språket er viktig for forståelsen av feminisme. Gjennom språket former og omformer vi vår feministiske ideologi i en kontinuerlig prosess. Språk og identitet er knyttet opp mot hverandre, ord er en målestokk for likeverd. Likestillingens stifinner. Men noen ord har et par runder å gå før de gir en rettmessig indikasjon på sin konkrete betydning. Enkelte er rett og slett betente, gir frysninger på ryggen og fremkaller fornektelse, en vegring mot å se virkeligheten i hvitøyet. Bare kjenn etter hva du egentlig tenker når jeg skriver: Alenemor. Alenemor; promiskuøs, uansvarlig, uintelligent, velferdsparasitt? Ordet drasser på en ryggsekk full av negative konnotasjoner. Jeg nevner i fleng og har et mentalt lager med erfaringer å vise til. Det kan stundom gjøre meg trøtt som en rødstrømpe. Grunnlaget for fordommene som følger denne betegnelsen, en kvinne som oppfostrer sitt barn uten å være sammen med barnets far, er imidlertid magert som en ribba rimikylling. Begrepet «alenemor» er en selvmotsigelse som burde nappes ut av det norske språket umiddelbart. Ordet er ukorrekt fordi den dagen du blir mor så er du ikke lenger alene. Her spankulerer jeg på trygg grunn, vi er til alle tider minst to. Jeg vil bruke et nytt ord som er frigjort for feiltolkninger og moralsk etterslep. Monomor er mitt forslag.Tenk deg at du ser på lysbilder av samfunnet. Jeg er det bildet som er satt feil inn i apparatet og flyr over lerretet speilvendt eller opp ned. Det stemmer ikke med gjengs virkelighetsoppfatning, noe skurrer. Du blar fort videre for å finne et beroligende eksempel, kanskje en flott kjernefamilie på fire. Problemet er bare at vi som befinner oss i statistikkenes skyggedal er så innmari mange. Vi skaper moralsk panikk, er levende beviser på døende samfunnsinstitusjoner. I et siste desperat forsøk på å unngå å normalisere utskuddene, livredde for at bildet av meg i dag er bildet av dem selv i morgen, settes vi i bås og får noen merkelapper klistra på oss. Ikke alle er like flatterende. Prekener om bastarder og løsunger er likevel ikke lenger gangbar retorikk. Ungene våre får gå i vanlige barnehager og skoler, på dette området er integreringspolitikken overraskende liberal, hvis man sammenligner med behandlingen av andre minoritetsgrupper. Så var det fordommene. Promiskuøs og uansvarlig? Det blir for enkelt, noen blir gravide etter en one-night stand, andre er fraskilte, noen er kanskje forlatt. Atter andre har valgt å forlate, det er en mosaikk av livshistorier vi snakker om og den eneste sikre fellesnevneren er at disse mødrene ikke er sammen med sitt eller sine barns far. Denne kammen er altfor taggete til at alle monomødre kan skjæres over den. Barn blir som regel til på samme måte men settingen, tør jeg påstå, er alltid forskjellig. Velferdsparasitt? Å få barn for overgangsstøtta er som å pisse i buksa for å holde varmen! For min del er fordommene likevel fånyttes; jeg er stolt og lykkelig som monomor.Mange som har eneansvar anstrenger seg for at barna skal vokse opp med flere og gode omsorgspersoner, for å kompensere for situasjonen de befinner seg i. Vi er frittstående mødre, ikke frittgående høner. Å være mono krever som regel mer, ikke mindre. Familien som institusjon ligger kanskje på sotteseng og en del føler seg sikkert skuffet og truet. Det er ok, men ikke prosjekter skuffelsen over døende familiestrukturer over på dem som bærer konsekvensene av dem. Seriemonogamiet er for lengst oppfunnet, men moralske føringer fra tiden før, da måneskinnsprinsippet rådet, sitter i det norske husets vegger og tak. Tankene om og utrykkene for hvordan den private sfære bør se ut henger igjen som møll i gamle klær. Monomor er min møllkule, bruk det om du tør, catch me if you can!

Det er midt på natta og jeg står edru i en bar. En klebrig følelse av et slibrig blikk tvinger hodet til venstre hvor en drita mann står og gliser sleskt. Å nei!? Dø ?Jeg gir tausheten en sjanse til å bevise at den er verdt sin vekt i gull, men mannen er nevneverdig iherdig.? Du dama, vi har møtt hverandre før, ja?Jeg mumler at vi nok ikke kjenner hverandre og et naivt øyeblikk tror jeg at han skal la nåde gå for rett. Jeg er trett. Og kan ikke huske sist jeg var så uinteressert. Mysende sjekkeblikk og kroppsbevegelser truer med å sende mannen i horisontalen, men min kalde skulder får ham ikke til å grøsse.? Jo, du er venninna til Ellen!Irriterende nok har han rett.? Unnskyld, jeg kjenner deg ikke igjen.? Vi møttes i bursdagen til Geir. Han raper ølånde rett i ansiktet mitt og gliser mens han peker på meg med ustø finger. ? Du er fin altså, men du har «kid», så det gidder jeg ikke!Som Cupido har jeg plutselig kvelt all kåthet og glede med mitt blotte nærvær. Det har skjedd før, men jeg blir stadig overrasket. Det er en regel med unntak i alle samfunnslag, royale som sakrale, men den eksisterer like fullt; I settinger hvor kvinner objektifiseres blir single mødre ofte sett gjennom et slør av feilbarlighet. Et moralsk spøkelse lunter foran oss og viser fordommene vei. I sommer har en feministbetont språkdebatt versert i mer og mindre meningsbærende aviser. Kathrine Aspaas oppfordret i Aftenposten kvinnen i gata til å finne de mannlige motstykkene til «hore og madonna». Responsen var stor og det er flott. Språket er viktig for forståelsen av feminisme. Gjennom språket former og omformer vi vår feministiske ideologi i en kontinuerlig prosess. Språk og identitet er knyttet opp mot hverandre, ord er en målestokk for likeverd. Likestillingens stifinner. Men noen ord har et par runder å gå før de gir en rettmessig indikasjon på sin konkrete betydning. Enkelte er rett og slett betente, gir frysninger på ryggen og fremkaller fornektelse, en vegring mot å se virkeligheten i hvitøyet. Bare kjenn etter hva du egentlig tenker når jeg skriver: Alenemor. Alenemor; promiskuøs, uansvarlig, uintelligent, velferdsparasitt? Ordet drasser på en ryggsekk full av negative konnotasjoner. Jeg nevner i fleng og har et mentalt lager med erfaringer å vise til. Det kan stundom gjøre meg trøtt som en rødstrømpe. Grunnlaget for fordommene som følger denne betegnelsen, en kvinne som oppfostrer sitt barn uten å være sammen med barnets far, er imidlertid magert som en ribba rimikylling. Begrepet «alenemor» er en selvmotsigelse som burde nappes ut av det norske språket umiddelbart. Ordet er ukorrekt fordi den dagen du blir mor så er du ikke lenger alene. Her spankulerer jeg på trygg grunn, vi er til alle tider minst to. Jeg vil bruke et nytt ord som er frigjort for feiltolkninger og moralsk etterslep. Monomor er mitt forslag.Tenk deg at du ser på lysbilder av samfunnet. Jeg er det bildet som er satt feil inn i apparatet og flyr over lerretet speilvendt eller opp ned. Det stemmer ikke med gjengs virkelighetsoppfatning, noe skurrer. Du blar fort videre for å finne et beroligende eksempel, kanskje en flott kjernefamilie på fire. Problemet er bare at vi som befinner oss i statistikkenes skyggedal er så innmari mange. Vi skaper moralsk panikk, er levende beviser på døende samfunnsinstitusjoner. I et siste desperat forsøk på å unngå å normalisere utskuddene, livredde for at bildet av meg i dag er bildet av dem selv i morgen, settes vi i bås og får noen merkelapper klistra på oss. Ikke alle er like flatterende. Prekener om bastarder og løsunger er likevel ikke lenger gangbar retorikk. Ungene våre får gå i vanlige barnehager og skoler, på dette området er integreringspolitikken overraskende liberal, hvis man sammenligner med behandlingen av andre minoritetsgrupper. Så var det fordommene. Promiskuøs og uansvarlig? Det blir for enkelt, noen blir gravide etter en one-night stand, andre er fraskilte, noen er kanskje forlatt. Atter andre har valgt å forlate, det er en mosaikk av livshistorier vi snakker om og den eneste sikre fellesnevneren er at disse mødrene ikke er sammen med sitt eller sine barns far. Denne kammen er altfor taggete til at alle monomødre kan skjæres over den. Barn blir som regel til på samme måte men settingen, tør jeg påstå, er alltid forskjellig. Velferdsparasitt? Å få barn for overgangsstøtta er som å pisse i buksa for å holde varmen! For min del er fordommene likevel fånyttes; jeg er stolt og lykkelig som monomor.Mange som har eneansvar anstrenger seg for at barna skal vokse opp med flere og gode omsorgspersoner, for å kompensere for situasjonen de befinner seg i. Vi er frittstående mødre, ikke frittgående høner. Å være mono krever som regel mer, ikke mindre. Familien som institusjon ligger kanskje på sotteseng og en del føler seg sikkert skuffet og truet. Det er ok, men ikke prosjekter skuffelsen over døende familiestrukturer over på dem som bærer konsekvensene av dem. Seriemonogamiet er for lengst oppfunnet, men moralske føringer fra tiden før, da måneskinnsprinsippet rådet, sitter i det norske husets vegger og tak. Tankene om og utrykkene for hvordan den private sfære bør se ut henger igjen som møll i gamle klær. Monomor er min møllkule, bruk det om du tør, catch me if you can!