Kler av sin egen klasse

Den unge meksikanske kunstneren Daniela Rossell vekker harme i sitt hjemland ved å avsløre sin egen klasses ekstragavans. Hennes portretter av rike kvinner i overdådige luksuskonstellasjoner er nå på utstilling i København. I utstillingen «Ricas y famosas 1999 - 2002», Rik og berømt, portretter Rossell sine venner og familie.

I Mexico har fotografiene gjort at Rossell har blitt anklaget for forræderi av sin egen krets: Rossell er ung, født i 1973, og selv om familien hennes er velstående, knyttes den til PRI, «Det institusjonelle revolusjonære parti» som hadde maktposisjoner i Mexico fra 1929 til 2000.

Kariker en klasse

Kurator for utstillingen, Elisabeth Delin Hansen, mener Rossell gjør et viktig grep nettopp fordi hun ikke synliggjør fattigdom, portrettere arbeider- eller middelklassen, men tvert i mot overrasker, og avslører overklassen. Den danske avisa Berlingske Tidende kaller Rossell en «etnograf» der hun fotograferer oligarkenes kvinner.

- Samtidig setter prosjektet fokus på alminnelige menneskers drømmer om overklassens liv slik det fremstilles i film eller livsstilsmagasiner. Rossell viser drømmene blåst opp i stort format, det blir noe grotesk og monstrøst over det. Hun avslører den vestlige drømmen om å iscenesette seg selv i velstand, i en forbrukskvern av naturressurser, mener kurator Delin Hansen.

Daniela Rossels persongalleri bruker også den mexikanske historien: På flere bilder figurerer det radikale symbolet Zapata, som har inspirert for Zapatistbevegelsen i landet, side om side med luksusinteriøret. Også kvinnene kan bli oppfattet som interiør i Rossells bilder

- Man oppfatter menneskene som fanget i det spillet deres miljø og omgivelser danner. Jeg oppfatter fotografiene som skarpt ironiske og samtidig humoristiske. Fotografiene kan leses både som avslørende skildringer, og som en lek med iscenesettelse.

- Hvilke andre kunstnere skildrer overklassen slik Rossell gjør?

- Godt spørsmål... Jeg tenker umiddelbart på 1920-tallets karikaturtegnere, hvor man lager satiriske skildringer av overklassens liv. Men jeg kan ikke komme på noen innen samtidskunsten, sier Delin Hansen.

Forrargelse, forrådt

Rossell er altså selv fra overklassen i Mexico. Delin Hansen mener det er klart at landets sosiale situasjon - med polariseringen mellom fattigdom og ekstravagant luksus spiller inn på temavalget.

- Ja, det tror jeg. Rossell vender den meksikanske fotografitradisjonen på vrangen; tradisjonelt skildres sosialt fotografi fattige i sort-hvitt. Rossells bilder er kritisk fotografi, med et annet fortegn enn vanlig, sier Delin Hansen.

Hun mener Rossells bilder ikke bare skildrer overklassen.

- Andre samfunnslag har en imaginær tilstedeværelse i de andre fotografiene: enhver kan se for seg hvordan en slik rikdom bygger på en tilsvarende fattigdom. Derfor ser man sosiale virkeligheter fra en annen synsvinkel.

Bevisst sin makt

Forskningsleder ved Senter for Kulturstudier ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer, leser Daniela Rossells bilder som effektive og bevisst sin egen maktposisjon. I motsetning til karikaturtegnerne, står Rossell innenfor feltet hun kritiserer:

- Rossell er selv en del av overklassen - rent sosiologisk, det er hennes bakgrunn - og fordi det ikke er noen tydelig avstandstaken i bildene. Det er en form for fascinasjon i bildene. Men det er kritikk i hennes kunst ved at det er utstilt: Det er ubehagelig, man blir usikker på om Rossell vil advare og kritisere, eller om hun er fascinert av det. Hun stiller seg midt mellom fascinasjon og avsky.

Men den politiske brodden i Daniela Rossells bilder kan bli kritisert for å være ambivalente eller tvisynte:

- Hele det politiske feltet har forandret seg. Den radikale politikken er ikke lenger så ideologisert: 68-generasjonen i kunsten hadde utopier og så for seg et klasseløst samfunn. Rossells bilder peker ikke utover overklassen, ikke mot et annet samfunn enn det som er.

Meyer mener at Rossells strategier ikke har en lang tradisjon i norsk kunst:

- Jeg forbinder ikke det norske med ambivalens. Den norske politiske kunsten har vært preget av knyttneveretorikk. Jeg tror det å gjøre noen genuint usikker er en mer effektiv retorikk. Publikum tvinges til å tenke etter selv.

Den unge meksikanske kunstneren Daniela Rossell vekker harme i sitt hjemland ved å avsløre sin egen klasses ekstragavans. Hennes portretter av rike kvinner i overdådige luksuskonstellasjoner er nå på utstilling i København. I utstillingen «Ricas y famosas 1999 - 2002», Rik og berømt, portretter Rossell sine venner og familie.

I Mexico har fotografiene gjort at Rossell har blitt anklaget for forræderi av sin egen krets: Rossell er ung, født i 1973, og selv om familien hennes er velstående, knyttes den til PRI, «Det institusjonelle revolusjonære parti» som hadde maktposisjoner i Mexico fra 1929 til 2000.

Kariker en klasse
Kurator for utstillingen, Elisabeth Delin Hansen, mener Rossell gjør et viktig grep nettopp fordi hun ikke synliggjør fattigdom, portrettere arbeider- eller middelklassen, men tvert i mot overrasker, og avslører overklassen. Den danske avisa Berlingske Tidende kaller Rossell en «etnograf» der hun fotograferer oligarkenes kvinner.

- Samtidig setter prosjektet fokus på alminnelige menneskers drømmer om overklassens liv slik det fremstilles i film eller livsstilsmagasiner. Rossell viser drømmene blåst opp i stort format, det blir noe grotesk og monstrøst over det. Hun avslører den vestlige drømmen om å iscenesette seg selv i velstand, i en forbrukskvern av naturressurser, mener kurator Delin Hansen.

Daniela Rossels persongalleri bruker også den mexikanske historien: På flere bilder figurerer det radikale symbolet Zapata, som har inspirert for Zapatistbevegelsen i landet, side om side med luksusinteriøret. Også kvinnene kan bli oppfattet som interiør i Rossells bilder

- Man oppfatter menneskene som fanget i det spillet deres miljø og omgivelser danner. Jeg oppfatter fotografiene som skarpt ironiske og samtidig humoristiske. Fotografiene kan leses både som avslørende skildringer, og som en lek med iscenesettelse.

- Hvilke andre kunstnere skildrer overklassen slik Rossell gjør?

- Godt spørsmål... Jeg tenker umiddelbart på 1920-tallets karikaturtegnere, hvor man lager satiriske skildringer av overklassens liv. Men jeg kan ikke komme på noen innen samtidskunsten, sier Delin Hansen.

Forrargelse, forrådt
Rossell er altså selv fra overklassen i Mexico. Delin Hansen mener det er klart at landets sosiale situasjon - med polariseringen mellom fattigdom og ekstravagant luksus spiller inn på temavalget.

- Ja, det tror jeg. Rossell vender den meksikanske fotografitradisjonen på vrangen; tradisjonelt skildres sosialt fotografi fattige i sort-hvitt. Rossells bilder er kritisk fotografi, med et annet fortegn enn vanlig, sier Delin Hansen.

Hun mener Rossells bilder ikke bare skildrer overklassen.

- Andre samfunnslag har en imaginær tilstedeværelse i de andre fotografiene: enhver kan se for seg hvordan en slik rikdom bygger på en tilsvarende fattigdom. Derfor ser man sosiale virkeligheter fra en annen synsvinkel.

Bevisst sin makt
Forskningsleder ved Senter for Kulturstudier ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer, leser Daniela Rossells bilder som effektive og bevisst sin egen maktposisjon. I motsetning til karikaturtegnerne, står Rossell innenfor feltet hun kritiserer:

- Rossell er selv en del av overklassen - rent sosiologisk, det er hennes bakgrunn - og fordi det ikke er noen tydelig avstandstaken i bildene. Det er en form for fascinasjon i bildene. Men det er kritikk i hennes kunst ved at det er utstilt: Det er ubehagelig, man blir usikker på om Rossell vil advare og kritisere, eller om hun er fascinert av det. Hun stiller seg midt mellom fascinasjon og avsky.

Men den politiske brodden i Daniela Rossells bilder kan bli kritisert for å være ambivalente eller tvisynte:

- Hele det politiske feltet har forandret seg. Den radikale politikken er ikke lenger så ideologisert: 68-generasjonen i kunsten hadde utopier og så for seg et klasseløst samfunn. Rossells bilder peker ikke utover overklassen, ikke mot et annet samfunn enn det som er.

Meyer mener at Rossells strategier ikke har en lang tradisjon i norsk kunst:

- Jeg forbinder ikke det norske med ambivalens. Den norske politiske kunsten har vært preget av knyttneveretorikk. Jeg tror det å gjøre noen genuint usikker er en mer effektiv retorikk. Publikum tvinges til å tenke etter selv.