Hvordan skrive hva?
Under mottoet «Hvorfor skrive hva hvordan» kommer tre bøker av tre av Norges mest betydningsfulle forfattere: Tone Hødnebø, Svein Jarvoll og Øyvind Berg. Det nye, uavhengige forlaget H Press står bak de små, men tunge bøkene. Jørn H. Sværen og Espen Grønlie vil med dette starte en serie av poetikker.
- Serien er for inviterte forfattere. Det var naturlig å kontakte dem med tydelige forfatterskap. Alle de tre er bevisst på hva det er å skrive, hva litteratur er, sier Sværen.
Invitasjonen var relativt åpen: forfatterene fikk tilbud om å skrive hver sin bok, tilbud om å skrive så langt de ville og under seriens motto «Hvorfor skrive hva hvordan»
- Vi har ikke markert bøkene med noen sjangerbetegnelse. Ideen er: forfatterene gjør det de vil innenfor seriens rammer. Planen er å gjøre dette i fire år, med tre titler i året, sier Sværen.
Hvorfor gi ut hva hvordan
- Det finnes ofte ikke noe rom for denne typen tekster: De blir gjerne plassert i essaysamlinger eller tidsskrift. Det er sjelden tekstene får lov til å være egne tekster.- Kvalitative, kritiske lesninger etterlyses ofte. Kan poetikkens rolle bøte på dette?
- Det må kritikerne svare på. Det er flott om man anstrenger seg mer som leser. Vi forsøker å gjøre det i serien, ved å løfte fram denne ene teksten som tekst, det mener jeg veier tyngre enn om det hadde vært en hel essaysamling, sier Sværen, og vifter med en av de tynne, små bøkene.
Tradisjonen og det nye
Janike Kampevold Larsen, doktorgradsstipendiat og redaktør av Vinduet, har fått i oppgave av forlaget å lese bøkene fram til lanseringen, hvor hun skal intervjue forfatterne. Vi ber henne om en gjennomgang.- Poetikk er læren om skapelse og en refleksjon over det å skape. En gammel term for det å skape er poiesis. I poiesis ligger både frembringelse og formgivning: også det å skape noe som ikke før har vært. I en vid forstand så er det også en refleksjon over hvor det å skape kommer fra, og hva vi trenger den til.
Kampevold Larsen viser til poetikkens historie:
- Aristoteles' poetikk er urpoetikken, som handler om de ulike dramaformene. Han snakker mye om dramaets funksjon, som er at de kan gi en eksistensiell renselse. Han ser noe helt grunnleggende i menneskets trang til å etterligne, og gleden i å etterligne.
Andre klassiske poetikker er Horats og Boileau.
- Hos disse har poetikken en litterær form. Horats' poetikk er for eksempel et fiktivt brev. Nietzshes «Tragediens fødsel» er i en viss forstand en poetikk, med kulturkritiske elementer.
- Hva med poetikken som et skjæringspunkt mellom refleksjon og poetisk praksis?
- Det er en forholdsvis ny forestilling at en poetikk er en direkte refleksjon over forfatterens egen praksis, sentrert rundt spørsmålene hvorfor er det viktig for meg å skrive og hvordan skriver jeg.
Befriende potensial
Den danske lyrikeren Søren Ulrik Thomsen har skrevet spesielt en poetikk som fikk stor innflytelse. I 1985 kom «Mitt lys brænder. Omrids af en ny poetik»- Jeg tror det var veldig befriende og klargjørende for en hel generasjon poeter at han reflekterte over skrivning i praksis. Det lå et alvor der, på vegne av poeten: Han gjør det å skrive til en legitim praksis.
- Hva er poetikkens rolle i vår tid?
- Et fenomen er jo at enkelte dikt kan være poetikker. Det ble vanligere med metarefleksive dikt: At de tydeliggjør sin egen tilsynekomst som dikt.
- Essaysamlinger kan også fungere som en poetikk?
- Inger Christensens essaysamlinger er absolutt for poetikker å regne. Men hun er mer på det nivået Øyvind Berg er på: at hun gir en tenkende ramme for sin diktning. Hun er ganske eksplisitt på hvordan hun ser forholdet mellom dikt og språk. Thure Erik Lund essays har også et klart poetikk-aspekt: Refleksjonene han gjør seg i essayene er grunnlaget for hans skjønnlitterære arbeid.
Dedikerte og beleste
Utvalget rommer tre ulike forfattere, og Kampevold Larsen mener de framviser ulike trekk ved den klassiske poetikken:- Svein Jarvoll setter seg her inn i tradisjonen med den litterære poetikken. Han gir en eksistensiell bakgrunnshistorie, med sterke selvbiografiske - og sikkert fiktive - trekk. Det handler ikke direkte om poiesis som form eller funksjon, men hvor skapelsen kommer fra.
- Øyvind Berg har det kulturkritiske aspektet like sterkt framme som hos Nietzsche. Han viser også poiesis som gleden ved å etterligne. Han leker helt vilt med språket og klarer ikke dy seg, og skriver seg inn i ulike ablegøyetradisjoner. Tone Hødnebø knytter poetikken til hva poesien er for henne, hvilken funksjon hennes diktning har. Hun har også et kulturkritisk aspekt: Poesien er et annet type språk, det er ikke fornuftsdiskursen, og ligger mye nærmere hvordan hodene våre fungerer i hverdagen.
Kampevold Larsen understreker at de tre forfatterne har en helt sentral posisjon.
- De er gjennomreflekterte, dedikerte, beleste. De har alle elementene av virket som poet: en utstrakt lesning - og en bevissthet om at lesning er en vesentlig del av diktningen, sier Kampevold Larsen.
Ukjent område
Svein Jarvoll har skrevet en svært litterær bok i «Ustadighet ustadighet»- Ser du på boken som en poetikk?
- Jeg ser det ikke som poetikk, men som en blanding, der blant annet selvbiografisk stoff bearbeides. Jeg har ikke forholdt meg til mottoet som et program.
Den konkrete kulturelle situasjonen i Norge var et viktig aspekt for Jarvoll:
- Dette er et nystartet forlag av to unge entusiaster som skiller seg ut fra de store forlagene. Det er veldig få intellektuelle initiativer fra de store forlagene. For 30-40 år siden eksisterte det mer. Pax er flinke synes jeg, det er noen andre, men de er få, sier han.
Jarvoll trekker fram det anvendelsen av det selvbiografiske som noe av det viktigste ved utgivelsen.
- Det nye jeg gjør her er å anvende forfengelighetstradisjonen direkte på noe ganske selvbiografisk. Det er to rom som kommer sammen: dette ganske fast etablerte vanitas-tradisjonen som er særlig utbredt innen maleriet, og det selvbiografiske. Å kombinere de to rommene var det viktigste for meg.
- Og: Hvorfor skrive hva hvordan?
- Man går alltid inn i et ukjent område når man skriver. Uavhengig av det programmatiske så må man alltid inn i ukjente rom. Det er det aller vesentligste. Uten det ville jeg ikke ha skrevet litteratur, avslutter Jarvoll.
Under mottoet «Hvorfor skrive hva hvordan» kommer tre bøker av tre av Norges mest betydningsfulle forfattere: Tone Hødnebø, Svein Jarvoll og Øyvind Berg. Det nye, uavhengige forlaget H Press står bak de små, men tunge bøkene. Jørn H. Sværen og Espen Grønlie vil med dette starte en serie av poetikker.
- Serien er for inviterte forfattere. Det var naturlig å kontakte dem med tydelige forfatterskap. Alle de tre er bevisst på hva det er å skrive, hva litteratur er, sier Sværen.
Invitasjonen var relativt åpen: forfatterene fikk tilbud om å skrive hver sin bok, tilbud om å skrive så langt de ville og under seriens motto «Hvorfor skrive hva hvordan»
- Vi har ikke markert bøkene med noen sjangerbetegnelse. Ideen er: forfatterene gjør det de vil innenfor seriens rammer. Planen er å gjøre dette i fire år, med tre titler i året, sier Sværen.
Hvorfor gi ut hva hvordan
- Det finnes ofte ikke noe rom for denne typen tekster: De blir gjerne plassert i essaysamlinger eller tidsskrift. Det er sjelden tekstene får lov til å være egne tekster.
- Kvalitative, kritiske lesninger etterlyses ofte. Kan poetikkens rolle bøte på dette?
- Det må kritikerne svare på. Det er flott om man anstrenger seg mer som leser. Vi forsøker å gjøre det i serien, ved å løfte fram denne ene teksten som tekst, det mener jeg veier tyngre enn om det hadde vært en hel essaysamling, sier Sværen, og vifter med en av de tynne, små bøkene.
Tradisjonen og det nye
Janike Kampevold Larsen, doktorgradsstipendiat og redaktør av Vinduet, har fått i oppgave av forlaget å lese bøkene fram til lanseringen, hvor hun skal intervjue forfatterne. Vi ber henne om en gjennomgang.
- Poetikk er læren om skapelse og en refleksjon over det å skape. En gammel term for det å skape er poiesis. I poiesis ligger både frembringelse og formgivning: også det å skape noe som ikke før har vært. I en vid forstand så er det også en refleksjon over hvor det å skape kommer fra, og hva vi trenger den til.
Kampevold Larsen viser til poetikkens historie:
- Aristoteles' poetikk er urpoetikken, som handler om de ulike dramaformene. Han snakker mye om dramaets funksjon, som er at de kan gi en eksistensiell renselse. Han ser noe helt grunnleggende i menneskets trang til å etterligne, og gleden i å etterligne.
Andre klassiske poetikker er Horats og Boileau.
- Hos disse har poetikken en litterær form. Horats' poetikk er for eksempel et fiktivt brev. Nietzshes «Tragediens fødsel» er i en viss forstand en poetikk, med kulturkritiske elementer.
- Hva med poetikken som et skjæringspunkt mellom refleksjon og poetisk praksis?
- Det er en forholdsvis ny forestilling at en poetikk er en direkte refleksjon over forfatterens egen praksis, sentrert rundt spørsmålene hvorfor er det viktig for meg å skrive og hvordan skriver jeg.
Befriende potensial
Den danske lyrikeren Søren Ulrik Thomsen har skrevet spesielt en poetikk som fikk stor innflytelse. I 1985 kom «Mitt lys brænder. Omrids af en ny poetik»
- Jeg tror det var veldig befriende og klargjørende for en hel generasjon poeter at han reflekterte over skrivning i praksis. Det lå et alvor der, på vegne av poeten: Han gjør det å skrive til en legitim praksis.
- Hva er poetikkens rolle i vår tid?
- Et fenomen er jo at enkelte dikt kan være poetikker. Det ble vanligere med metarefleksive dikt: At de tydeliggjør sin egen tilsynekomst som dikt.
- Essaysamlinger kan også fungere som en poetikk?
- Inger Christensens essaysamlinger er absolutt for poetikker å regne. Men hun er mer på det nivået Øyvind Berg er på: at hun gir en tenkende ramme for sin diktning. Hun er ganske eksplisitt på hvordan hun ser forholdet mellom dikt og språk. Thure Erik Lund essays har også et klart poetikk-aspekt: Refleksjonene han gjør seg i essayene er grunnlaget for hans skjønnlitterære arbeid.
Dedikerte og beleste
Utvalget rommer tre ulike forfattere, og Kampevold Larsen mener de framviser ulike trekk ved den klassiske poetikken:
- Svein Jarvoll setter seg her inn i tradisjonen med den litterære poetikken. Han gir en eksistensiell bakgrunnshistorie, med sterke selvbiografiske - og sikkert fiktive - trekk. Det handler ikke direkte om poiesis som form eller funksjon, men hvor skapelsen kommer fra.
- Øyvind Berg har det kulturkritiske aspektet like sterkt framme som hos Nietzsche. Han viser også poiesis som gleden ved å etterligne. Han leker helt vilt med språket og klarer ikke dy seg, og skriver seg inn i ulike ablegøyetradisjoner. Tone Hødnebø knytter poetikken til hva poesien er for henne, hvilken funksjon hennes diktning har. Hun har også et kulturkritisk aspekt: Poesien er et annet type språk, det er ikke fornuftsdiskursen, og ligger mye nærmere hvordan hodene våre fungerer i hverdagen.
Kampevold Larsen understreker at de tre forfatterne har en helt sentral posisjon.
- De er gjennomreflekterte, dedikerte, beleste. De har alle elementene av virket som poet: en utstrakt lesning - og en bevissthet om at lesning er en vesentlig del av diktningen, sier Kampevold Larsen.
Ukjent område
Svein Jarvoll har skrevet en svært litterær bok i «Ustadighet ustadighet»
- Ser du på boken som en poetikk?
- Jeg ser det ikke som poetikk, men som en blanding, der blant annet selvbiografisk stoff bearbeides. Jeg har ikke forholdt meg til mottoet som et program.
Den konkrete kulturelle situasjonen i Norge var et viktig aspekt for Jarvoll:
- Dette er et nystartet forlag av to unge entusiaster som skiller seg ut fra de store forlagene. Det er veldig få intellektuelle initiativer fra de store forlagene. For 30-40 år siden eksisterte det mer. Pax er flinke synes jeg, det er noen andre, men de er få, sier han.
Jarvoll trekker fram det anvendelsen av det selvbiografiske som noe av det viktigste ved utgivelsen.
- Det nye jeg gjør her er å anvende forfengelighetstradisjonen direkte på noe ganske selvbiografisk. Det er to rom som kommer sammen: dette ganske fast etablerte vanitas-tradisjonen som er særlig utbredt innen maleriet, og det selvbiografiske. Å kombinere de to rommene var det viktigste for meg.
- Og: Hvorfor skrive hva hvordan?
- Man går alltid inn i et ukjent område når man skriver. Uavhengig av det programmatiske så må man alltid inn i ukjente rom. Det er det aller vesentligste. Uten det ville jeg ikke ha skrevet litteratur, avslutter Jarvoll.
