Den store norske filmhøsten, der ti nye filmer skal ha premiere, begynner på fredag med Mona J. Hoels «Salto, salmiakk og kaffe». Hoels film utspiller seg i et relativt lite samfunn, der et stort persongalleri i alle aldersgrupper sliter med hver sine vanskeligheter. Her er den høygravide småbarnsmoren og hennes utro ektemann, ektemannens alkoholiserte og pillelangende mor, den godt voksne, men enslige politimannen, den skilte jordmoren og hennes opprørske tenåringsdatter for å nevne noen. «Salto, salmiakk og kaffe» er en ensemblefilm med et bredt spekter av tematikk og sosiale problemer, og karakterenes hverdag interagerer i stor grad.

Etter katastrofen

Klassekampen spurte Mona J. Hoel om hvordan hun fikk ideen til filmen.

- Det hele startet da jeg fødte datteren min Louisa for sju år siden. Jeg var på et sykehus i Sverige, der det hadde vært store rasjonaliseringer og mye rot. Det skulle være en vakker opplevelse, men var i virkeligheten svært traumatisk. Ingen hadde tid til å ta seg av meg, forteller Hoel

- Omtrent samtidig dumpet noen en avisartikkel fra en svensk avis i fanget mitt, forteller Hoel.

Saken handlet om en høygravid kvinne som hadde ranet en kiosk på vei til fødestua, og i det øyeblikket ble en spire sådd hos meg.

- Hva slags samfunn er det som ikke ser denne kvinnen før hun blir nødt til å gjøre dette? Det er først etter katastrofen det blir reagert, først etter katastrofen andre skjønner alvoret, fortsetter hun.

- Filmen tar opp en del alvorlige problemer?

- Hverdagslivet kan være problematisk, og i filmen har jeg satt ting på spissen. Jeg synes samfunnet er satt på spissen, og jeg ville se på det hele utenfra, stoppe tiden en stund. Vi inngår så lett kompromisser, men jeg ville vise at vi tar de viktigste avgjørelsene våre i hverdagen.

Samfunnet burde gi en pris til hverdagsmennesker, mener Hoel, og nettopp det tenker hun å gjøre på gallapremieren.

- Der skal vi gi en pris til hver kategori hverdagsmennesker som filmen handler om, en til årets politimann, en til årets jordmor og så videre, sier Hoel.

Elske mer

Det er en tydelig engasjert filmregissør som snakker om filmens overhengende temaer.

- Ta han bussjåføren i Oslo som tar seg tid hver morgen til å hilse på passasjerene og ønske dem en god dag. Mange vil sikkert bare lese avisa si i fred, men her er et menneske som bryr seg om andre. Jeg ville vise mennesker som opplever noe som gjør at de elsker mer, forklarer Hoel.

Omsorg og ansvar for barn er også viktig i historien, og regissøren er glad for at filmen har fått 11-årsgrense, slik at barn kan se filmen også. «Salto, salmiakk og kaffe» har en temmelig grafisk eksplisitt fødselsscene i filmen som Hoel var redd ville høyne grensen.

- Jeg måtte skape et nettverk rundt Maria (den høygravide), og her er svigermoren Gunvor sentral. Mine besteforeldres generasjon er en generasjon som svelget sannheten, og denne ballen ruller videre til neste generasjon til den treffer barna. Ballen må stoppes før den treffer barna, bedyrer Mona J. Hoel, som har dedikert filmen til datteren Louisa.

Salto

- Hvorfor har du kalt filmen «Salto, salmiakk og kaffe»?

- Det var egentlig Zalo i stedet for salto, noe som luktet sterkt, men kom på at jeg selv har gått over til mer miljøvennlig vaskemiddel, ler Hoel.

- I stedet for å vise følelser tar vi en salto over dem, eventuelt en dram eller en pille, som karakterene i filmen gjør. Vi gir ikke hverandre en klem som vi burde. Det er ikke mye kaffedrikking i filmen, men det er en hverdagslig drikk, vi nordmenn drikker vel mest kaffe i verden, gjør vi ikke? lurer Hoel.

- Poenget er at vi gjør hva som helst for å komme gjennom ting, bortsett fra å føle, legger hun til.

Tett på mennesker

«Salto, salmiakk og kaffe» er Mona J. Hoels tredje helaftens spillefilm på kino, etter «Noe beroligende» (1994) og den første norske dogmefilmen «Når nettene blir lange» (2000). Hun har også laget flere kortfilmer og tv-filmen «Høstens første bilde» fra 1996.

- Hva legger du mest vekt på som filmskaper?

- Jo flere filmer jeg lager, jo mer dyrker jeg ensemblespill, som i «Når nettene blir lange» og her. For meg er samtiden viktig, og jeg konsentrerer meg enten om det ultranære eller det ekstremt store, i hvert fall i bildekomposisjonene mine. Jeg liker å komme nært innpå mennesker, se detaljene, for mennesker er så spennende.

Å åpne skapene

Hoel er inspirert av Dostojevskij.

- Bare tenk på «Idioten» og hvordan han går inn og utforsker hvem som er rundt idioten, hvordan dette kunne skje. Maria er i begynnelsen av filmen en kjedelig karakter, til å spy av, men se hva som skjer når lokket løftes. Da eksploderer hun, sier Hoel.

Hoel planlegger ikke mindre enn ti filmer om karakterene i «Salto, salmiakk og kaffe». En film med hver karakter i sentrum. Hun er allerede i gang med historien om Elin, tenåringen i filmen.

- Blir dette en norsk «De ti bud», som polske Krzyzstof Kieslowskis «Dekalog»?

- Nei, det blir heller «de ti ikke-bud». Jeg synes det er interessant å skue mine egne menneskelige irrganger, og jeg mener at den kristne dannelsen som er del av meg ligner veldig på den kapitalistiske dannelse. Det heter - ikke gjør det, - ikke gjør det. Men hva skjer hvis vi faktisk gjør det vi ikke skal? Kanskje for eksempel utroskap er bedre enn å leve i et dårlig ekteskap. Jeg liker ikke fasaden vi omgir oss med, og tror vi blir friskere av å åpne skapene og la det renne ut, mener Hoel.

Blir skjerpa

Dagsavisen spekulerte forrige uke i at de mange norske filmene som kommer omtrent samtidig vil skape konkurranse seg imellom og ødelegge markedet for hverandre. Vi spurte Hoel hva hun, som er først ute, tror om det.

- Jeg tror ikke det vil ødelegge i det hele tatt. Det er heller morsomt, fantastisk at det lages så mange filmer. Jeg tror heller det utvikles en holdning som gjør at publikum glemmer at de ser norsk film, de blir vant til mange filmer på kino. Jeg blir bare skjerpa av konkurransen, slår hun fast.

- Klassekampen har i flere intervjuer satt fokus på kvinnerepresentasjonen i norsk film. Hvilke tanker gjør du deg om dette?

- Det er veldig inspirerende å være kvinne i norsk film, for det er mange sterke damer i Norge, både før og nå. Jeg er ikke enig i at det var så få i fjor heller, det var verre det året jeg kom med «Når nettene blir lange». Da var jeg den eneste kvinnen som hadde en film på kino.

- Det er bedre i Norge enn i Sverige, der det har vært skikkelige kriseår med tanke på antall kvinner i bransjen. Og dette er en vanskelig bransje. Men jeg har blant annet observert aktiviteten på Nordland kunst- og filmskole, og er håpefull for både norsk film og norsk films kvinner. Norsk film preges i dag av en enorm fortellervilje, synes Mona J. Hoel.

@sitat:«Jeg ville vise mennesker som opplever noe som gjør at de elsker mer» Mona J. Hoel.

@@sitat:«Ballen må stoppes før den treffer barna» Mona J. Hoel.

@

Den store norske filmhøsten, der ti nye filmer skal ha premiere, begynner på fredag med Mona J. Hoels «Salto, salmiakk og kaffe». Hoels film utspiller seg i et relativt lite samfunn, der et stort persongalleri i alle aldersgrupper sliter med hver sine vanskeligheter. Her er den høygravide småbarnsmoren og hennes utro ektemann, ektemannens alkoholiserte og pillelangende mor, den godt voksne, men enslige politimannen, den skilte jordmoren og hennes opprørske tenåringsdatter for å nevne noen. «Salto, salmiakk og kaffe» er en ensemblefilm med et bredt spekter av tematikk og sosiale problemer, og karakterenes hverdag interagerer i stor grad.

Etter katastrofen
Klassekampen spurte Mona J. Hoel om hvordan hun fikk ideen til filmen.

- Det hele startet da jeg fødte datteren min Louisa for sju år siden. Jeg var på et sykehus i Sverige, der det hadde vært store rasjonaliseringer og mye rot. Det skulle være en vakker opplevelse, men var i virkeligheten svært traumatisk. Ingen hadde tid til å ta seg av meg, forteller Hoel

- Omtrent samtidig dumpet noen en avisartikkel fra en svensk avis i fanget mitt, forteller Hoel.
Saken handlet om en høygravid kvinne som hadde ranet en kiosk på vei til fødestua, og i det øyeblikket ble en spire sådd hos meg.

- Hva slags samfunn er det som ikke ser denne kvinnen før hun blir nødt til å gjøre dette? Det er først etter katastrofen det blir reagert, først etter katastrofen andre skjønner alvoret, fortsetter hun.

- Filmen tar opp en del alvorlige problemer?

- Hverdagslivet kan være problematisk, og i filmen har jeg satt ting på spissen. Jeg synes samfunnet er satt på spissen, og jeg ville se på det hele utenfra, stoppe tiden en stund. Vi inngår så lett kompromisser, men jeg ville vise at vi tar de viktigste avgjørelsene våre i hverdagen.

Samfunnet burde gi en pris til hverdagsmennesker, mener Hoel, og nettopp det tenker hun å gjøre på gallapremieren.

- Der skal vi gi en pris til hver kategori hverdagsmennesker som filmen handler om, en til årets politimann, en til årets jordmor og så videre, sier Hoel.

Elske mer
Det er en tydelig engasjert filmregissør som snakker om filmens overhengende temaer.

- Ta han bussjåføren i Oslo som tar seg tid hver morgen til å hilse på passasjerene og ønske dem en god dag. Mange vil sikkert bare lese avisa si i fred, men her er et menneske som bryr seg om andre. Jeg ville vise mennesker som opplever noe som gjør at de elsker mer, forklarer Hoel.

Omsorg og ansvar for barn er også viktig i historien, og regissøren er glad for at filmen har fått 11-årsgrense, slik at barn kan se filmen også. «Salto, salmiakk og kaffe» har en temmelig grafisk eksplisitt fødselsscene i filmen som Hoel var redd ville høyne grensen.

- Jeg måtte skape et nettverk rundt Maria (den høygravide), og her er svigermoren Gunvor sentral. Mine besteforeldres generasjon er en generasjon som svelget sannheten, og denne ballen ruller videre til neste generasjon til den treffer barna. Ballen må stoppes før den treffer barna, bedyrer Mona J. Hoel, som har dedikert filmen til datteren Louisa.

Salto

- Hvorfor har du kalt filmen «Salto, salmiakk og kaffe»?

- Det var egentlig Zalo i stedet for salto, noe som luktet sterkt, men kom på at jeg selv har gått over til mer miljøvennlig vaskemiddel, ler Hoel.

- I stedet for å vise følelser tar vi en salto over dem, eventuelt en dram eller en pille, som karakterene i filmen gjør. Vi gir ikke hverandre en klem som vi burde. Det er ikke mye kaffedrikking i filmen, men det er en hverdagslig drikk, vi nordmenn drikker vel mest kaffe i verden, gjør vi ikke? lurer Hoel.
- Poenget er at vi gjør hva som helst for å komme gjennom ting, bortsett fra å føle, legger hun til.

Tett på mennesker
«Salto, salmiakk og kaffe» er Mona J. Hoels tredje helaftens spillefilm på kino, etter «Noe beroligende» (1994) og den første norske dogmefilmen «Når nettene blir lange» (2000). Hun har også laget flere kortfilmer og tv-filmen «Høstens første bilde» fra 1996.

- Hva legger du mest vekt på som filmskaper?

- Jo flere filmer jeg lager, jo mer dyrker jeg ensemblespill, som i «Når nettene blir lange» og her. For meg er samtiden viktig, og jeg konsentrerer meg enten om det ultranære eller det ekstremt store, i hvert fall i bildekomposisjonene mine. Jeg liker å komme nært innpå mennesker, se detaljene, for mennesker er så spennende.

Å åpne skapene
Hoel er inspirert av Dostojevskij.

- Bare tenk på «Idioten» og hvordan han går inn og utforsker hvem som er rundt idioten, hvordan dette kunne skje. Maria er i begynnelsen av filmen en kjedelig karakter, til å spy av, men se hva som skjer når lokket løftes. Da eksploderer hun, sier Hoel.

Hoel planlegger ikke mindre enn ti filmer om karakterene i «Salto, salmiakk og kaffe». En film med hver karakter i sentrum. Hun er allerede i gang med historien om Elin, tenåringen i filmen.

- Blir dette en norsk «De ti bud», som polske Krzyzstof Kieslowskis «Dekalog»?

- Nei, det blir heller «de ti ikke-bud». Jeg synes det er interessant å skue mine egne menneskelige irrganger, og jeg mener at den kristne dannelsen som er del av meg ligner veldig på den kapitalistiske dannelse. Det heter - ikke gjør det, - ikke gjør det. Men hva skjer hvis vi faktisk gjør det vi ikke skal? Kanskje for eksempel utroskap er bedre enn å leve i et dårlig ekteskap. Jeg liker ikke fasaden vi omgir oss med, og tror vi blir friskere av å åpne skapene og la det renne ut, mener Hoel.

Blir skjerpa
Dagsavisen spekulerte forrige uke i at de mange norske filmene som kommer omtrent samtidig vil skape konkurranse seg imellom og ødelegge markedet for hverandre. Vi spurte Hoel hva hun, som er først ute, tror om det.

- Jeg tror ikke det vil ødelegge i det hele tatt. Det er heller morsomt, fantastisk at det lages så mange filmer. Jeg tror heller det utvikles en holdning som gjør at publikum glemmer at de ser norsk film, de blir vant til mange filmer på kino. Jeg blir bare skjerpa av konkurransen, slår hun fast.

- Klassekampen har i flere intervjuer satt fokus på kvinnerepresentasjonen i norsk film. Hvilke tanker gjør du deg om dette?

- Det er veldig inspirerende å være kvinne i norsk film, for det er mange sterke damer i Norge, både før og nå. Jeg er ikke enig i at det var så få i fjor heller, det var verre det året jeg kom med «Når nettene blir lange». Da var jeg den eneste kvinnen som hadde en film på kino.

- Det er bedre i Norge enn i Sverige, der det har vært skikkelige kriseår med tanke på antall kvinner i bransjen. Og dette er en vanskelig bransje. Men jeg har blant annet observert aktiviteten på Nordland kunst- og filmskole, og er håpefull for både norsk film og norsk films kvinner. Norsk film preges i dag av en enorm fortellervilje, synes Mona J. Hoel.
@sitat:«Jeg ville vise mennesker som opplever noe som gjør at de elsker mer» Mona J. Hoel.
@@sitat:«Ballen må stoppes før den treffer barna» Mona J. Hoel.

@