Det er en sommerlig antrukket Annette Sjursen som møter Klassekampen utenfor Frognerparken i Oslo en strålende sommerdag. For henne har sommeren vært dominert av graviditet og fødsel, men hun lader også opp til premieren på «Min misunnelige frisør».? Det har vært et grensesprengende år på mange områder. Det å få lage min første film er stort, jeg får endelig lov til å gjøre noe jeg har drømt om og jobbet for lenge, sier Sjursen.Hun har oppholdt seg hjemme i Oslo i sommer, og planen for de siste ferieukene er å få nok energi til å le av problemer. Sjursen har arbeidet som journalist i både Dagbladet og VG. Hun forteller at lysten til å skape film kom til henne i tiden som filmanmelder i VG. Ønsket om å skape større enn å drive kritikk. Hun sa opp, og ble regiassistent for Stein Winge i to år.I tillegg til å lage sin første spillefilm har Sjursen nettopp vært gjennom en annen stor opplevelse.? Jeg fødte en datter for tre uker siden, og det gjorde jeg hjemme. Sønnen min kom til verden på et sykehus i New York for to år siden, men denne gangen valgte jeg helt bevisst hjemmefødsel. Det var helt fantastisk. Når man føder på sykehus innbiller man seg at noen skal hjelpe til å få ut barnet, men hjemme må man klare seg selv. Man føler seg enormt sterk etterpå, forteller Sjursen.Verst for mannenFilmskaperen ser svært positivt på det å kombinere viktig jobb og små barn.? Det er en fantastisk kombinasjon, jeg får i både pose og sekk. For meg gir graviditet og fødsel en vanvittig styrke når jeg jobber så intenst som jeg har gjort i år. Jeg har fått ny kraft, og hvis jeg forvalter den riktig vil det forhåpentligvis gå veldig bra, også på sikt. Barn er en ressurs, ikke noe problem. Dessverre er det fremdeles sørgelig mange kvinner som sier at det ikke er mulig å kombinere jobb og barn, og derfor trodde jeg lenge nettopp det selv. Slike holdninger holder kvinner nede, det, sier en engasjert regissør.? Kombinasjonen er et organisasjonsprosjekt, men det gir vanvittig høy bonus!? Blir det mye barnepass på mannen din i tiden framover nå, da?? Vi deler. Mannen min har en minst like krevende jobb som meg, men egentlig synes jeg det må være verre for menn enn for kvinner å være i en slik situasjon. Mannen må bare være med på slitet, og får ikke stå for noen bragd selv. Mennene må ofte gjøre alt det kjedelige, mens vi naturlig nok får være mer sammen med det nyfødte vidunderet mens vi ammer. Slik sett er det mannen som burde hatt lang permisjon, ler Sjursen. ? Hva er det som får deg til å tikke og gå?? Vann, selvfølgelig. Men det er et kjedelig svar. Det må være utfordringer, alt jeg tror jeg ikke kan klare må jeg gjøre. ? Hva engasjerer deg, irriterer?? Jeg blir forbanna når folk ikke tar personlig ansvar, sier at «nei, det er ikke mitt bord». Hvis alle hadde gjort det de skulle, kunne verden sett ekstremt mye bedre ut. Jeg synes jeg møter mye av denne holdningen i samfunnet, og det er en holdning som irriterer meg, forteller Sjursen.Vil bare regissereEtter at bildene er tatt og fotografen har hastet videre, slår vi oss ned på en benk i parken. Ei lita japansk jente ber Sjursen på stødig engelsk om å fotografere dem, noe regissøren villig gjør. ? Hva gjør du om ti år?? Da har jeg forhåpentligvis masse manus som andre har skrevet å velge mellom!Sjursen har forfattet manuset til «Min misunnelige frisør» sammen med Lars Saabye Christensen, som har skrevet novellen filmen er basert på. Sjursen har også skrevet manus til kortfilmene hun lagde før debuten med langfilm. ? Det er få eller ingen i norsk film som lever av å bare skrive manus. Heltids manusforfattere er kanskje det norsk film behøver, undrer Sjursen.? Det er en styrke å kunne skrive selv, men veldig slitsomt. For meg er det mye lettere å regissere. Jeg elsker å arbeide tett med skuespillerne og ha ansvaret for å instruere dem. Jeg er glad i denne skjøre intimiteten i kombinasjon med å få et maskineri som en produksjon er til å fungere.? Bærer ikke produsenten mye av det helhetlige ansvaret under en innspilling?? Jo, men på settet må man som regissør ta ansvaret. Alle de raske avgjørelsene må bunne i én og samme vinkling. Det er som å sette sammen et puslespill, der man må bruke alle brikkene på riktig måte, men kanskje gi puslespillet ny farge eller form underveis. Det er mye kreativt ansvar, og det er en utfordring jeg liker, forklarer Sjursen.Kvinnenes posisjon? Hva var det som tiltrakk deg med historien?? Det sa «pang» med en gang jeg begynte å lese novellen. Jeg falt helt for den vidunderlige ironien i historien, at man kan forandre livet sitt bare ved å bytte frisør. Man trenger ikke skille seg eller flytte til Australia. ? Den handler om å se det store i det små, og forhåpentligvis har vi klart å speile problematikken slik at den har blitt universell. Intet liv uten forandring, synes Sjursen.? Torun Lian sa til Klassekampen forrige uke at hun tror det kan være vanskeligere for en kvinne å få regissere en film uten eget manus, enn for en mann. Hva mener du om det?? Hvis man leverer et manus til konsulentene og gir dem et ultimatum om å regissere selv, har man lagt et press på de som bestemmer. Enten regisserer du, eller så blir ikke manuset filmet. Jeg ser ikke kjønnsforskjellen her, men jeg forstår likevel hva hun sier.Klassekampen ber Sjursen fortelle om sin erfaring som kvinne i norsk film.? Min erfaring er at jeg har fått mye hjelp av menn, men med noen få hederlige unntak ingen hjelp av kvinner. Det vil ikke bli noen kvinneboom i Norge hvis ikke kvinnene begynner å hjelpe hverandre. Det kan nesten virke som om eldre kvinner med stor erfaring heller ansetter yngre menn enn yngre kvinner. Det kan nærmest virke som om noen kvinner vil at de nye kvinnene skal lide like mye som de erfarne mener de selv har gjort. Dette har jeg opplevd som spesielt i filmbransjen. Jeg håper jeg aldri blir sånn!Norsk fryktDet blir mye prat om film, men vi rekker også å få vite hva Sjursen mener om ståa i hjemlandet.? Hvordan er det norske samfunnet om ti år?? Jeg håper vi får en innvandringspolitikk helt annerledes og langt mindre restriktiv enn i dag. Hvis vi ikke får til integreringspolitikken på en mye klokere måte tror jeg det kan bli ille. Vi må lære oss å se på utlendinger som en ressurs. Men jeg er ikke kjent for å være optimist, og det virker som det går rimelig treigt her til lands. Vi tør ikke engang bli medlem av EU. Ikke det at EU har noen fantastisk innvandringspolitikk, men vi er til og med redd for EU-land. Jeg synes jeg ser en frykt for det som ikke er norsk, men det er faktisk ikke så mye bedre her enn andre steder, avslutter Annette Sjursen.@sitat:«Mannen må bare være med på slitet, og får ikke stå for noen bragd selv»@@sitat:«Hvis alle hadde gjort det de skulle, kunne verden sett ekstremt mye bedre ut»FAKTAAnnette Sjursen:Alder: 41 år.Stilling: Filmregissør.Ferie: Har født i sommer, og vært hjemme i Oslo.@

Det er en sommerlig antrukket Annette Sjursen som møter Klassekampen utenfor Frognerparken i Oslo en strålende sommerdag. For henne har sommeren vært dominert av graviditet og fødsel, men hun lader også opp til premieren på «Min misunnelige frisør».? Det har vært et grensesprengende år på mange områder. Det å få lage min første film er stort, jeg får endelig lov til å gjøre noe jeg har drømt om og jobbet for lenge, sier Sjursen.Hun har oppholdt seg hjemme i Oslo i sommer, og planen for de siste ferieukene er å få nok energi til å le av problemer. Sjursen har arbeidet som journalist i både Dagbladet og VG. Hun forteller at lysten til å skape film kom til henne i tiden som filmanmelder i VG. Ønsket om å skape større enn å drive kritikk. Hun sa opp, og ble regiassistent for Stein Winge i to år.I tillegg til å lage sin første spillefilm har Sjursen nettopp vært gjennom en annen stor opplevelse.? Jeg fødte en datter for tre uker siden, og det gjorde jeg hjemme. Sønnen min kom til verden på et sykehus i New York for to år siden, men denne gangen valgte jeg helt bevisst hjemmefødsel. Det var helt fantastisk. Når man føder på sykehus innbiller man seg at noen skal hjelpe til å få ut barnet, men hjemme må man klare seg selv. Man føler seg enormt sterk etterpå, forteller Sjursen. Verst for mannenFilmskaperen ser svært positivt på det å kombinere viktig jobb og små barn.? Det er en fantastisk kombinasjon, jeg får i både pose og sekk. For meg gir graviditet og fødsel en vanvittig styrke når jeg jobber så intenst som jeg har gjort i år. Jeg har fått ny kraft, og hvis jeg forvalter den riktig vil det forhåpentligvis gå veldig bra, også på sikt. Barn er en ressurs, ikke noe problem. Dessverre er det fremdeles sørgelig mange kvinner som sier at det ikke er mulig å kombinere jobb og barn, og derfor trodde jeg lenge nettopp det selv. Slike holdninger holder kvinner nede, det, sier en engasjert regissør.? Kombinasjonen er et organisasjonsprosjekt, men det gir vanvittig høy bonus! ? Blir det mye barnepass på mannen din i tiden framover nå, da?? Vi deler. Mannen min har en minst like krevende jobb som meg, men egentlig synes jeg det må være verre for menn enn for kvinner å være i en slik situasjon. Mannen må bare være med på slitet, og får ikke stå for noen bragd selv. Mennene må ofte gjøre alt det kjedelige, mens vi naturlig nok får være mer sammen med det nyfødte vidunderet mens vi ammer. Slik sett er det mannen som burde hatt lang permisjon, ler Sjursen. ? Hva er det som får deg til å tikke og gå?? Vann, selvfølgelig. Men det er et kjedelig svar. Det må være utfordringer, alt jeg tror jeg ikke kan klare må jeg gjøre. ? Hva engasjerer deg, irriterer?? Jeg blir forbanna når folk ikke tar personlig ansvar, sier at «nei, det er ikke mitt bord». Hvis alle hadde gjort det de skulle, kunne verden sett ekstremt mye bedre ut. Jeg synes jeg møter mye av denne holdningen i samfunnet, og det er en holdning som irriterer meg, forteller Sjursen. Vil bare regissereEtter at bildene er tatt og fotografen har hastet videre, slår vi oss ned på en benk i parken. Ei lita japansk jente ber Sjursen på stødig engelsk om å fotografere dem, noe regissøren villig gjør. ? Hva gjør du om ti år?? Da har jeg forhåpentligvis masse manus som andre har skrevet å velge mellom!Sjursen har forfattet manuset til «Min misunnelige frisør» sammen med Lars Saabye Christensen, som har skrevet novellen filmen er basert på. Sjursen har også skrevet manus til kortfilmene hun lagde før debuten med langfilm. ? Det er få eller ingen i norsk film som lever av å bare skrive manus. Heltids manusforfattere er kanskje det norsk film behøver, undrer Sjursen.? Det er en styrke å kunne skrive selv, men veldig slitsomt. For meg er det mye lettere å regissere. Jeg elsker å arbeide tett med skuespillerne og ha ansvaret for å instruere dem. Jeg er glad i denne skjøre intimiteten i kombinasjon med å få et maskineri som en produksjon er til å fungere. ? Bærer ikke produsenten mye av det helhetlige ansvaret under en innspilling?? Jo, men på settet må man som regissør ta ansvaret. Alle de raske avgjørelsene må bunne i én og samme vinkling. Det er som å sette sammen et puslespill, der man må bruke alle brikkene på riktig måte, men kanskje gi puslespillet ny farge eller form underveis. Det er mye kreativt ansvar, og det er en utfordring jeg liker, forklarer Sjursen. Kvinnenes posisjon? Hva var det som tiltrakk deg med historien?? Det sa «pang» med en gang jeg begynte å lese novellen. Jeg falt helt for den vidunderlige ironien i historien, at man kan forandre livet sitt bare ved å bytte frisør. Man trenger ikke skille seg eller flytte til Australia. ? Den handler om å se det store i det små, og forhåpentligvis har vi klart å speile problematikken slik at den har blitt universell. Intet liv uten forandring, synes Sjursen. ? Torun Lian sa til Klassekampen forrige uke at hun tror det kan være vanskeligere for en kvinne å få regissere en film uten eget manus, enn for en mann. Hva mener du om det?? Hvis man leverer et manus til konsulentene og gir dem et ultimatum om å regissere selv, har man lagt et press på de som bestemmer. Enten regisserer du, eller så blir ikke manuset filmet. Jeg ser ikke kjønnsforskjellen her, men jeg forstår likevel hva hun sier.Klassekampen ber Sjursen fortelle om sin erfaring som kvinne i norsk film.? Min erfaring er at jeg har fått mye hjelp av menn, men med noen få hederlige unntak ingen hjelp av kvinner. Det vil ikke bli noen kvinneboom i Norge hvis ikke kvinnene begynner å hjelpe hverandre. Det kan nesten virke som om eldre kvinner med stor erfaring heller ansetter yngre menn enn yngre kvinner. Det kan nærmest virke som om noen kvinner vil at de nye kvinnene skal lide like mye som de erfarne mener de selv har gjort. Dette har jeg opplevd som spesielt i filmbransjen. Jeg håper jeg aldri blir sånn! Norsk fryktDet blir mye prat om film, men vi rekker også å få vite hva Sjursen mener om ståa i hjemlandet. ? Hvordan er det norske samfunnet om ti år?? Jeg håper vi får en innvandringspolitikk helt annerledes og langt mindre restriktiv enn i dag. Hvis vi ikke får til integreringspolitikken på en mye klokere måte tror jeg det kan bli ille. Vi må lære oss å se på utlendinger som en ressurs. Men jeg er ikke kjent for å være optimist, og det virker som det går rimelig treigt her til lands. Vi tør ikke engang bli medlem av EU. Ikke det at EU har noen fantastisk innvandringspolitikk, men vi er til og med redd for EU-land. Jeg synes jeg ser en frykt for det som ikke er norsk, men det er faktisk ikke så mye bedre her enn andre steder, avslutter Annette Sjursen.@sitat:«Mannen må bare være med på slitet, og får ikke stå for noen bragd selv»@@sitat:«Hvis alle hadde gjort det de skulle, kunne verden sett ekstremt mye bedre ut»FAKTAAnnette Sjursen:Alder: 41 år.Stilling: Filmregissør.Ferie: Har født i sommer, og vært hjemme i Oslo.@