Når Arthaus setter opp «8 1/2» fredag 6. august, er det ikke noe «director's cut» eller «extended version» som er laget. Filmen har derimot fått ny norsk oversettelse, og den er forfattet av Jon Rognlien, som for tiden er involvert kaderprosjektet som forsker på m-l-historien. Rognlien har skrevet hovedoppgave om Fellini, kalt «Smertens by: en tur i de nedre sjiktene av Federico Fellinis filmer».

- «8 1/2» er berømt for sitt rike billedspråk, men det er utrolig mye som blir sagt i filmen. Ofte prater mange karakterer samtidig, og da oversettelsen på den gamle kopien var skrevet om fra engelsk, gikk mye mening tapt i omveien, sier Rognlien.

På vaskeseddelen til filmen presenteres «8 1/2» som metafilmenes metafilm. Begrepet brukes om filmer som handler om å skape film på ett eller annet nivå, enten det er filmer om en innspilling, som François Truffauts «Dag for natt» (1973), eller filmer som utforsker mediet filosofisk, som Michelangelo Antonionis «Blow up» (1966).

Alvorlig lek

Fellinis «8 1/2» har begge disse filmenes egenskaper, for mens den skildrer prosessen rundt en innspilling, har den utallige lag av referanser og mening. Samtidig blir filmens protagonist, regissøren Guido (Marcello Mastroianni), gjerne oppfattet som Fellini selv, og filmen som et bilde på Fellini som kunstner.

- Det er ikke bare en film om filminnspillingen, den filmen som de filmer at blir filmet er filmen selv. Tilsynelatende. Det er også et fjerde nivå til stede, som er bedraget. Fellini lager et selvportrett med stedfortreder, men det er et bedragersk portrett. Han framstiller seg selv godmodig, som et forvokst barn som prøver å betjene krav fra omverdenen. I virkeligheten var Fellini knallhard, og hadde et ego på størrelse med en planet. Det vi ser er fiktivt, men som en tryllekunstner forleder han oss til å tro det er ekte, forteller Rognlien entusiastisk.

Handlingen går ut på at regissør Guido skal begynne innspillingen av en film, og skuespillere, agenter og produsenter samler seg på byens hotell. Guido har store vansker med å komme i gang, mens både hans kone og elskerinne er til stede på settet. Fellini presenterer også en rekke av Guidos drømmer og fantasier.

- I «8 1/2» begynner Fellini å leke farlig og intenst med selvbildet. Det er en alvorlig lek. Guido betyr fører eller guide, og som regissør for filmen venter alle på ham. Han framstilles som en fange av sine egne krefter, og Fellini får fram det grusomme i dette, fortsetter Rognlien.

Utroskap

I «8 1/2» utforsker Fellini den utro ektemann, noe som er tatt ut fra hans eget ekteskap med skuespilleren Giulietta Masina. Finnes det en bedre film om utroskap? under Rognlien.

- Filmen er tilsynelatende dokumentarisk, men framstår som altfor kunstferdig fiksjon. Det er masser av tung symbolikk her. Det er også drømmesekvenser, som i åpningen, der lyden er slått av. Fellini individualiserte realismeprinsippet, og stilte spørsmålet: Hva er mer realistisk enn drømmene mine? Han hadde evnen til å allmenngjøre ting, og derfor er dette stor kunst, synes Rognlien.

Rognlien snakker deretter om jungiansk psykologi, som også er tydelig i «8 1/2».

- Her filmer han en midtlivskrise, og man kan si at «8 1/2» er jungiansk etter boka. Det gjelder å nå en individuasjon ved å skape kontakt med det underbevisste, sitt anima. Utrolig nok delte Fellini skjebne med Guido tre år senere, da også han møtte veggen. «Mastornas reise» var klart til innspilling, men plutselig ble Fellini rammet av en alvorlig, mystisk sykdom. I dette manuset er hovedpersonen død og havner i et modernistisk dødsrike. Fellinis sammenbrudd ble et vendepunkt for karrieren.

Gullalder

Jon Rognlien mener at perioden fra slutten av 1950-tallet til godt utpå 60-tallet var en gullalder for europeisk film.

- Det tidlige 60-tallet var virkelig en gullalder. Dette var før film ble altfor politisk og eksperimenterende, og regissører som Antonioni, Visconti, Pasolini, Bergman og Godard var på sitt beste.

- Hvilken posisjon hadde film i Italia med alle disse store filmskaperne?

- I denne perioden var filmkunsten arenaen hvor de største italienske kunstnerne opererte. Pasolini mente at de andre kunstartene var blitt for akademiske og tradisjonelle. Selv i dag er italiensk poesi dominert av arven fra Dante og Petrarca, og i malerkunsten er også den italienske kulturarven overveldende. Filmen var noe nytt, og det tiltrakk store kunstnere som Fellini, mener Rognlien.

- Hva kjennetegnet italiensk film, og på hvilken måte var Fellini unik?

- De var gode på lys og skygge, og det var toppklasse over fotografi og scenografi. Dessuten var praksisen med å dubbe utbredt, da opptakene foregikk uten lyd. Slik kunne filmskaperne faktisk skrive om på manus etter at filmen var innspilt, og legge ny mening i dialogene. Dette skaper en stor frihet i forhold til manus, og selv om det kan se rart ut med usynkroniserte leppebevegelser, så Fellini på dette som en fremmedgjøringseffekt han kunne utnytte kunstnerisk.

- Fellini var opptatt av at film var billedkunst, og elsket drømmenes logikk. Han nedvurderte det litterære aspektet ved mediet, hadde et utradisjonelt forhold til manus. Men han samarbeidet med forfattere og dramatikere som Tullio Pinelli og Ennio Flaiano på tekstene sine, og manusene i seg selv er fantastisk lesning. Han brukte skuespillerne som marionetter, og lot dem ikke få noe innflytelse over rollene sine, sier Rognlien.

I «8 1/2» ser vi eksempler på de to sistnevnte da Guido nekter å fortelle den franske skuespillerinnen om rollen hennes, og en karikatur av Flaiano er til stede på settet forkledd som en fransk kritiker. En del av Fellinis metode er dermed inkorporert i «8 1/2».

- Det finnes ingen hemmelige nøkler til «8 1/2». Det er et totaliserende kunstverk som tar deg med inn i store spørsmål, avslutter Jon Rognlien.

@sitat:«Som en tryllekunstner forleder han oss til å tro det er ekte »

Jan Rognlien

@@sitat:«Fellini var opptatt av at film var billedkunst og elsket drømmenes logikk»

Jan Rognlien@

Når Arthaus setter opp «8 1/2» fredag 6. august, er det ikke noe «director's cut» eller «extended version» som er laget. Filmen har derimot fått ny norsk oversettelse, og den er forfattet av Jon Rognlien, som for tiden er involvert kaderprosjektet som forsker på m-l-historien. Rognlien har skrevet hovedoppgave om Fellini, kalt «Smertens by: en tur i de nedre sjiktene av Federico Fellinis filmer».

- «8 1/2» er berømt for sitt rike billedspråk, men det er utrolig mye som blir sagt i filmen. Ofte prater mange karakterer samtidig, og da oversettelsen på den gamle kopien var skrevet om fra engelsk, gikk mye mening tapt i omveien, sier Rognlien.

På vaskeseddelen til filmen presenteres «8 1/2» som metafilmenes metafilm. Begrepet brukes om filmer som handler om å skape film på ett eller annet nivå, enten det er filmer om en innspilling, som François Truffauts «Dag for natt» (1973), eller filmer som utforsker mediet filosofisk, som Michelangelo Antonionis «Blow up» (1966).

Alvorlig lek
Fellinis «8 1/2» har begge disse filmenes egenskaper, for mens den skildrer prosessen rundt en innspilling, har den utallige lag av referanser og mening. Samtidig blir filmens protagonist, regissøren Guido (Marcello Mastroianni), gjerne oppfattet som Fellini selv, og filmen som et bilde på Fellini som kunstner.

- Det er ikke bare en film om filminnspillingen, den filmen som de filmer at blir filmet er filmen selv. Tilsynelatende. Det er også et fjerde nivå til stede, som er bedraget. Fellini lager et selvportrett med stedfortreder, men det er et bedragersk portrett. Han framstiller seg selv godmodig, som et forvokst barn som prøver å betjene krav fra omverdenen. I virkeligheten var Fellini knallhard, og hadde et ego på størrelse med en planet. Det vi ser er fiktivt, men som en tryllekunstner forleder han oss til å tro det er ekte, forteller Rognlien entusiastisk.

Handlingen går ut på at regissør Guido skal begynne innspillingen av en film, og skuespillere, agenter og produsenter samler seg på byens hotell. Guido har store vansker med å komme i gang, mens både hans kone og elskerinne er til stede på settet. Fellini presenterer også en rekke av Guidos drømmer og fantasier.

- I «8 1/2» begynner Fellini å leke farlig og intenst med selvbildet. Det er en alvorlig lek. Guido betyr fører eller guide, og som regissør for filmen venter alle på ham. Han framstilles som en fange av sine egne krefter, og Fellini får fram det grusomme i dette, fortsetter Rognlien.

Utroskap
I «8 1/2» utforsker Fellini den utro ektemann, noe som er tatt ut fra hans eget ekteskap med skuespilleren Giulietta Masina. Finnes det en bedre film om utroskap? under Rognlien.

- Filmen er tilsynelatende dokumentarisk, men framstår som altfor kunstferdig fiksjon. Det er masser av tung symbolikk her. Det er også drømmesekvenser, som i åpningen, der lyden er slått av. Fellini individualiserte realismeprinsippet, og stilte spørsmålet: Hva er mer realistisk enn drømmene mine? Han hadde evnen til å allmenngjøre ting, og derfor er dette stor kunst, synes Rognlien.

Rognlien snakker deretter om jungiansk psykologi, som også er tydelig i «8 1/2».

- Her filmer han en midtlivskrise, og man kan si at «8 1/2» er jungiansk etter boka. Det gjelder å nå en individuasjon ved å skape kontakt med det underbevisste, sitt anima. Utrolig nok delte Fellini skjebne med Guido tre år senere, da også han møtte veggen. «Mastornas reise» var klart til innspilling, men plutselig ble Fellini rammet av en alvorlig, mystisk sykdom. I dette manuset er hovedpersonen død og havner i et modernistisk dødsrike. Fellinis sammenbrudd ble et vendepunkt for karrieren.

Gullalder
Jon Rognlien mener at perioden fra slutten av 1950-tallet til godt utpå 60-tallet var en gullalder for europeisk film.

- Det tidlige 60-tallet var virkelig en gullalder. Dette var før film ble altfor politisk og eksperimenterende, og regissører som Antonioni, Visconti, Pasolini, Bergman og Godard var på sitt beste.

- Hvilken posisjon hadde film i Italia med alle disse store filmskaperne?

- I denne perioden var filmkunsten arenaen hvor de største italienske kunstnerne opererte. Pasolini mente at de andre kunstartene var blitt for akademiske og tradisjonelle. Selv i dag er italiensk poesi dominert av arven fra Dante og Petrarca, og i malerkunsten er også den italienske kulturarven overveldende. Filmen var noe nytt, og det tiltrakk store kunstnere som Fellini, mener Rognlien.

- Hva kjennetegnet italiensk film, og på hvilken måte var Fellini unik?

- De var gode på lys og skygge, og det var toppklasse over fotografi og scenografi. Dessuten var praksisen med å dubbe utbredt, da opptakene foregikk uten lyd. Slik kunne filmskaperne faktisk skrive om på manus etter at filmen var innspilt, og legge ny mening i dialogene. Dette skaper en stor frihet i forhold til manus, og selv om det kan se rart ut med usynkroniserte leppebevegelser, så Fellini på dette som en fremmedgjøringseffekt han kunne utnytte kunstnerisk.

- Fellini var opptatt av at film var billedkunst, og elsket drømmenes logikk. Han nedvurderte det litterære aspektet ved mediet, hadde et utradisjonelt forhold til manus. Men han samarbeidet med forfattere og dramatikere som Tullio Pinelli og Ennio Flaiano på tekstene sine, og manusene i seg selv er fantastisk lesning. Han brukte skuespillerne som marionetter, og lot dem ikke få noe innflytelse over rollene sine, sier Rognlien.

I «8 1/2» ser vi eksempler på de to sistnevnte da Guido nekter å fortelle den franske skuespillerinnen om rollen hennes, og en karikatur av Flaiano er til stede på settet forkledd som en fransk kritiker. En del av Fellinis metode er dermed inkorporert i «8 1/2».

- Det finnes ingen hemmelige nøkler til «8 1/2». Det er et totaliserende kunstverk som tar deg med inn i store spørsmål, avslutter Jon Rognlien.
@sitat:«Som en tryllekunstner forleder han oss til å tro det er ekte »
Jan Rognlien
@@sitat:«Fellini var opptatt av at film var billedkunst og elsket drømmenes logikk»
Jan Rognlien@