- Det er ikke lett for oss å klatre oppover i samfunnet. Derfor betyr rettighetene våre så mye, sier den etiopiske kokken Yibabe T. Wolderegay (42).

Han jobber på Friday's, en amerikanskinspirert bar og restaurant på Karl Johan i Oslo. Utestedet er eid av tidligere NHO-direktør Kjell Ulltveit-Moe.

I tillegg til Wolderegay jobber det over 120 mennesker på Friday's. Hvis du går gjennom baren og ned til kjøkkenet kan du risikere å høre bestillinger på over åtte forskjellige språk.

- Vi står alltid nærme hverandre på kjøkkenet. Det er kanskje derfor samholdet er så stort, sier kokken Kassim Hussein (34).

I likhet med Yibabe er han politisk flyktning fra Etiopia. På kjøkkenet jobber det bare en norsk jente - utenom to portugisere og en engelskmann er resten fra Afrika.

Utlendingene på kjøkkenet er alle fagorganiserte, og har en av de sterkeste restaurant-klubbene i Oslo.

Resten, servitører og barmennene, er for det meste fra Sverige og Norge. De er ikke organiserte. Som den tidligere konditorlæringen Ho Chi Minh trives de revolusjonære i eksil best på kjøkkenet.

- Trenger det ikke

- Jeg har aldri følt at jeg trenger det. Jeg har alltid blitt behandlet bra, sier norske Pia Syversen (24). Hun har jobbet på Friday's i fem år.

Når jeg møter henne er hun akkurat i ferd med å blande en drink til en tykkfallen trønder.

- Jeg får vel snart bli stor og begynne på voksenlivet, sier Syversen som har studert markedsføring og journalistikk.

Når hun «blir stor» ønsker hun å jobbe som frilansjournalist.

- Når folk spør meg om hva jeg gjør er det ofte jeg heller sier at jeg er student enn at jeg jobber i bar. Studiene er på mange måter et fint «alibi», sier Syversen.

Samtidig understreker hun at hun trives veldig godt.

- Dette er et veldig morsomt arbeid. Men jeg tror det ville vært vanskelig å kombinere med en familie, sier Syversen.

Sender penger hjem

Wolderegay sin familie er fortsatt igjen i Etiopia. Hver måned sender han hjem penger til kona og de to døtrene på fem og tre år.

- Klart det er veldig tøft. Jeg savner dem masse, sier Wolderegay som har jobbet i over fjorten måneder med å få dem til Norge.

- Jeg er hele tiden redd for hva som kommer til å skje med dem, sier Wolderegay.

Hussein forteller at familien ofte gjør at innvandrere velger å bli i lavtlønnsyrker.

- Så lenge jeg har slektninger som er avhengige av meg blir det svært egoistisk å velge å gå på skolen. Hva skulle de da levd av?, spør Hussein.

Både Wolderegay og Kassim har høyere utdanning fra hjemlandet. Hussein studerte business og økonomi i Etiopia.

Wolderegay jobbet tidligere som landbruksforsker, og han har blant annet studert ved landbruksskolen i Ås. Han har publisert flere studier i flere anerkjente internasjonale forskningstidsskrifter.

Men det var før han ble flyktning.

- Det er veldig vanskelig å få jobb i Norge innenfor sin egen profesjon hvis man ikke kan språket, sier Wolderegay.

- Norske studenter ødelegger

Begge foreldrene til den svenske barmannen Adam Larsson (23) er fagorganiserte. Derfor ville de at han også skulle fagorganisere seg da han begynte å jobbe i restaurantbransjen.

- Jeg var fagorganisert da jeg jobbet i Sverige, men her i Norge har jeg ikke giddet, sier Larsson.

- Hvorfor ikke?

- Nei ... jeg har ikke følt noe behov for det. Her på jobben har vi gode forhold, og det er ikke noe å klage over. Dessuten koster det penger, sier Larsson.

Han har lyst til å fortsette å jobbe i barbransjen når han blir eldre.

- Dette er dette jeg brenner for, sier Larsson.

På Friday's er det ordnete forhold. Daglig leder på restauranten forteller at de veldig glad for at kjøkkengjengen er fagorganiserte, og ifølge LO er det ett av de få utestedene i Oslo som faktisk har en reell tariffavtale.

- Men hvis ikke noen hadde vært fagorganiserte der tror jeg det ville sett annerledes ut, sier Claus Jervell fra Oslo Hotell- og Restaurantarbeiderforening.

Han forteller at han i det siste har opplevd at det er innvandrere som fagorganiserer seg. Ikke nordmennene.

- Særlig de norske deltidsarbeidende studentene ødelegger vilkårene for de lavtlønte yrkene siden de godtar lønn langt under tariff, samtidig som de ikke gidder å fagorganisere seg, sier Jervell.

- Føler det på kroppen

- Jeg forstår ikke hvorfor de andre ikke fagorganiserer seg. Det handler jo om å sikre de rettighetene man har. Ikke bare slåss for nye, sier Hussein.

Wolderegay er enig.

- Men det er kanskje bare vi utlendinger som føler det på kroppen. Vi kan ikke bare gå til neste sted og spørre om jobb. Hvis vi først får en må vi gjøre alt vi kan for å holde på den, sier Wolderegay.

Han forteller at de er veldig fornøyd med samarbeidet med utestedet.

- Det er ikke slik at vi slåss hele tiden. Vi er interessert i å opprettholde et godt forhold med ledelsen. Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke viker på prinsipper, sier Wolderegay.

Han tror utlendinger ofte blir mer politiske aktive fordi de føler forholdene på kroppen.

- Når du er en del av arbeiderklassen begynner man også å sloss deres sak, avslutter Wolderegay.

- Det er ikke lett for oss å klatre oppover i samfunnet. Derfor betyr rettighetene våre så mye, sier den etiopiske kokken Yibabe T. Wolderegay (42).

Han jobber på Friday's, en amerikanskinspirert bar og restaurant på Karl Johan i Oslo. Utestedet er eid av tidligere NHO-direktør Kjell Ulltveit-Moe.

I tillegg til Wolderegay jobber det over 120 mennesker på Friday's. Hvis du går gjennom baren og ned til kjøkkenet kan du risikere å høre bestillinger på over åtte forskjellige språk.

- Vi står alltid nærme hverandre på kjøkkenet. Det er kanskje derfor samholdet er så stort, sier kokken Kassim Hussein (34).

I likhet med Yibabe er han politisk flyktning fra Etiopia. På kjøkkenet jobber det bare en norsk jente - utenom to portugisere og en engelskmann er resten fra Afrika.

Utlendingene på kjøkkenet er alle fagorganiserte, og har en av de sterkeste restaurant-klubbene i Oslo.

Resten, servitører og barmennene, er for det meste fra Sverige og Norge. De er ikke organiserte. Som den tidligere konditorlæringen Ho Chi Minh trives de revolusjonære i eksil best på kjøkkenet.

- Trenger det ikke
- Jeg har aldri følt at jeg trenger det. Jeg har alltid blitt behandlet bra, sier norske Pia Syversen (24). Hun har jobbet på Friday's i fem år.

Når jeg møter henne er hun akkurat i ferd med å blande en drink til en tykkfallen trønder.

- Jeg får vel snart bli stor og begynne på voksenlivet, sier Syversen som har studert markedsføring og journalistikk.

Når hun «blir stor» ønsker hun å jobbe som frilansjournalist.

- Når folk spør meg om hva jeg gjør er det ofte jeg heller sier at jeg er student enn at jeg jobber i bar. Studiene er på mange måter et fint «alibi», sier Syversen.

Samtidig understreker hun at hun trives veldig godt.

- Dette er et veldig morsomt arbeid. Men jeg tror det ville vært vanskelig å kombinere med en familie, sier Syversen.

Sender penger hjem
Wolderegay sin familie er fortsatt igjen i Etiopia. Hver måned sender han hjem penger til kona og de to døtrene på fem og tre år.

- Klart det er veldig tøft. Jeg savner dem masse, sier Wolderegay som har jobbet i over fjorten måneder med å få dem til Norge.

- Jeg er hele tiden redd for hva som kommer til å skje med dem, sier Wolderegay.

Hussein forteller at familien ofte gjør at innvandrere velger å bli i lavtlønnsyrker.

- Så lenge jeg har slektninger som er avhengige av meg blir det svært egoistisk å velge å gå på skolen. Hva skulle de da levd av?, spør Hussein.

Både Wolderegay og Kassim har høyere utdanning fra hjemlandet. Hussein studerte business og økonomi i Etiopia.

Wolderegay jobbet tidligere som landbruksforsker, og han har blant annet studert ved landbruksskolen i Ås. Han har publisert flere studier i flere anerkjente internasjonale forskningstidsskrifter.

Men det var før han ble flyktning.

- Det er veldig vanskelig å få jobb i Norge innenfor sin egen profesjon hvis man ikke kan språket, sier Wolderegay.

- Norske studenter ødelegger
Begge foreldrene til den svenske barmannen Adam Larsson (23) er fagorganiserte. Derfor ville de at han også skulle fagorganisere seg da han begynte å jobbe i restaurantbransjen.

- Jeg var fagorganisert da jeg jobbet i Sverige, men her i Norge har jeg ikke giddet, sier Larsson.

- Hvorfor ikke?

- Nei ... jeg har ikke følt noe behov for det. Her på jobben har vi gode forhold, og det er ikke noe å klage over. Dessuten koster det penger, sier Larsson.

Han har lyst til å fortsette å jobbe i barbransjen når han blir eldre.

- Dette er dette jeg brenner for, sier Larsson.

På Friday's er det ordnete forhold. Daglig leder på restauranten forteller at de veldig glad for at kjøkkengjengen er fagorganiserte, og ifølge LO er det ett av de få utestedene i Oslo som faktisk har en reell tariffavtale.

- Men hvis ikke noen hadde vært fagorganiserte der tror jeg det ville sett annerledes ut, sier Claus Jervell fra Oslo Hotell- og Restaurantarbeiderforening.

Han forteller at han i det siste har opplevd at det er innvandrere som fagorganiserer seg. Ikke nordmennene.

- Særlig de norske deltidsarbeidende studentene ødelegger vilkårene for de lavtlønte yrkene siden de godtar lønn langt under tariff, samtidig som de ikke gidder å fagorganisere seg, sier Jervell.

- Føler det på kroppen
- Jeg forstår ikke hvorfor de andre ikke fagorganiserer seg. Det handler jo om å sikre de rettighetene man har. Ikke bare slåss for nye, sier Hussein.

Wolderegay er enig.

- Men det er kanskje bare vi utlendinger som føler det på kroppen. Vi kan ikke bare gå til neste sted og spørre om jobb. Hvis vi først får en må vi gjøre alt vi kan for å holde på den, sier Wolderegay.

Han forteller at de er veldig fornøyd med samarbeidet med utestedet.

- Det er ikke slik at vi slåss hele tiden. Vi er interessert i å opprettholde et godt forhold med ledelsen. Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke viker på prinsipper, sier Wolderegay.

Han tror utlendinger ofte blir mer politiske aktive fordi de føler forholdene på kroppen.

- Når du er en del av arbeiderklassen begynner man også å sloss deres sak, avslutter Wolderegay.