På en benk utenfor vannhullet Bar Boca på Grünerløkka i Oslo sitter en liten tykkfallen mann med krøller, rødmussede bollekinn og et stadig bredere smil. Hans navn er Jan Zahl, kulturjournalist i Dagsavisen. De siste ukene har de forbipasserende sett han sitte her nesten daglig. Blant people in da know er det Zahl og Dagsavisen som styrer showet nå. Nå har vi endelig tatt rotta på Klassekampen i å føre de kule debattene! Jan Zahl myser utover sitt Popvenstrerike nedover Thorvald Meyers gate. Hva er vel mine heroiske avsløringer av venstreintellektuelles lefling med slemme diktatorer i Latin-Amerika mot dette!?! Skrivingen får sommervikarene ta seg av. Forbipasserende suckers nikker ærbødig. En skål for meg selv. I'm the mastermind! Det er bare et problem. Popvenstredebatten er ingen debatt. I hvert fall ikke i Norge. For om høyreliberaleren Erik Zsigas tirader mot svensk offentlighet kan mye sies. Jeg leser hans flittig debatterte bok først og fremst som et angrep på et påstått hykleri. Lukas Moodyson og Nina Persson er hyklerske fordi de tjener millioner på det systemet de kritiserer i sterke ordelag. I Sverige utgjøres «popvänstern» av folk som virkelig tjener store penger innen showbiz- og underholdningsindustrien. Samtidig viser faktisk Zsiga at retorikken som brukes er voldsforherligende og banal.For hva med «popvenstre» her? Den ene gruppa av popvenstre er i virkeligheten liberale og snusfornuftige sosialdemokrater. Kronprins Haakon er kongen av norske popvenstre hver gang han holder tale, melder Dagsavisen. Fordi han tar Göteborg-opptøyene i forsvar? Fordi han er systemkritisk? Haakons eneste bidrag til «popvenstre» er noen halvkvedede fraser om homofiles rettigheter og det flerkulturelle Norge. I likhet med det store flertallet som outes som medløpere i oversikten. Hva så med de som virkelig står langt til venstre i oversikten? Er de popvenstre? Dersom lavt betalte journalister som Magnus Marsdal, Bendik Wold og andre alvorlige unge menn, som har tilbrakt halve livet sitt i trange møtelokaler på ytterste venstrefløy er popvenstre, ja da oppløser begrepet seg selv. Lærdommen? Begrepsimport er ikke enkelt.Årsaken til forskjellen mellom Norge og Sverige er to-delt: Storebror har større pengeflyt og høyere lønninger i elitemiljøene. Samtidig sier det også noe om forskjellen på den politiske venstrefløyen. Mens den partibaserte venstresida med AKP og deres etterfølgere har stått sterkt i Norge, har anarko-syndikalistiske grupper stått sentralt over kjølen. Veien til voldsromantikk er kortere der enn blant Gerhardsen-ungdommen i SU og RU. De få voldsromantikerne som faktisk finnes på Dagsavisens liste, representert ved Gatas Parlament og Steffen Sørum, har en ting til felles: De tjener ikke akkurat mye spenn.Så hva er Dagsavisens sjefsideolog Zahls underliggende begrunnelse for lista? Djevelens advokat ville trolig sagt at det var for å innføre den danske kulturkampen, der venstrehegemoniet i kulturlivet skal drives ut ved heksejakt på radikalere. Jan Zahl er Norges lightversjon av Joseph McCarthy.Stopp en halv! Zahl reiser seg fra sitt bord i Popvenstreland på Bar Boca. Dagsavisen skriver jo om hvor ullent begrepet er! Vi bare tulla, skjønner du. Så det er sånn det er? Det er altså nittitallisten og den evige ironikeren Jan Zahl som er på ferde. Ja, han går jo så langt at han er selvironisk på vegne av sin egen avis' streben etter å bli popvenstreavisen. Først outer vi popvenstre, så sier vi at det vi driver med er tull! Jeg er uangripelig! Jan Zahl tar en stor slurk av ølen. Nei, du er ikke det. Det finnes bare en type folk som er verre enn kommunister og det er anti-kommunister, tenker jeg på vei ut av popvenstreland, av Klassekampen, av Norge.@sitat:«Jan Zahl er Norges lightversjon av Joseph McCarthy»@

På en benk utenfor vannhullet Bar Boca på Grünerløkka i Oslo sitter en liten tykkfallen mann med krøller, rødmussede bollekinn og et stadig bredere smil. Hans navn er Jan Zahl, kulturjournalist i Dagsavisen. De siste ukene har de forbipasserende sett han sitte her nesten daglig. Blant people in da know er det Zahl og Dagsavisen som styrer showet nå. Nå har vi endelig tatt rotta på Klassekampen i å føre de kule debattene! Jan Zahl myser utover sitt Popvenstrerike nedover Thorvald Meyers gate. Hva er vel mine heroiske avsløringer av venstreintellektuelles lefling med slemme diktatorer i Latin-Amerika mot dette!?! Skrivingen får sommervikarene ta seg av. Forbipasserende suckers nikker ærbødig. En skål for meg selv. I'm the mastermind! Det er bare et problem. Popvenstredebatten er ingen debatt. I hvert fall ikke i Norge. For om høyreliberaleren Erik Zsigas tirader mot svensk offentlighet kan mye sies. Jeg leser hans flittig debatterte bok først og fremst som et angrep på et påstått hykleri. Lukas Moodyson og Nina Persson er hyklerske fordi de tjener millioner på det systemet de kritiserer i sterke ordelag. I Sverige utgjøres «popvänstern» av folk som virkelig tjener store penger innen showbiz- og underholdningsindustrien. Samtidig viser faktisk Zsiga at retorikken som brukes er voldsforherligende og banal.For hva med «popvenstre» her? Den ene gruppa av popvenstre er i virkeligheten liberale og snusfornuftige sosialdemokrater. Kronprins Haakon er kongen av norske popvenstre hver gang han holder tale, melder Dagsavisen. Fordi han tar Göteborg-opptøyene i forsvar? Fordi han er systemkritisk? Haakons eneste bidrag til «popvenstre» er noen halvkvedede fraser om homofiles rettigheter og det flerkulturelle Norge. I likhet med det store flertallet som outes som medløpere i oversikten. Hva så med de som virkelig står langt til venstre i oversikten? Er de popvenstre? Dersom lavt betalte journalister som Magnus Marsdal, Bendik Wold og andre alvorlige unge menn, som har tilbrakt halve livet sitt i trange møtelokaler på ytterste venstrefløy er popvenstre, ja da oppløser begrepet seg selv. Lærdommen? Begrepsimport er ikke enkelt.Årsaken til forskjellen mellom Norge og Sverige er to-delt: Storebror har større pengeflyt og høyere lønninger i elitemiljøene. Samtidig sier det også noe om forskjellen på den politiske venstrefløyen. Mens den partibaserte venstresida med AKP og deres etterfølgere har stått sterkt i Norge, har anarko-syndikalistiske grupper stått sentralt over kjølen. Veien til voldsromantikk er kortere der enn blant Gerhardsen-ungdommen i SU og RU. De få voldsromantikerne som faktisk finnes på Dagsavisens liste, representert ved Gatas Parlament og Steffen Sørum, har en ting til felles: De tjener ikke akkurat mye spenn.Så hva er Dagsavisens sjefsideolog Zahls underliggende begrunnelse for lista? Djevelens advokat ville trolig sagt at det var for å innføre den danske kulturkampen, der venstrehegemoniet i kulturlivet skal drives ut ved heksejakt på radikalere. Jan Zahl er Norges lightversjon av Joseph McCarthy.Stopp en halv! Zahl reiser seg fra sitt bord i Popvenstreland på Bar Boca. Dagsavisen skriver jo om hvor ullent begrepet er! Vi bare tulla, skjønner du. Så det er sånn det er? Det er altså nittitallisten og den evige ironikeren Jan Zahl som er på ferde. Ja, han går jo så langt at han er selvironisk på vegne av sin egen avis' streben etter å bli popvenstreavisen. Først outer vi popvenstre, så sier vi at det vi driver med er tull! Jeg er uangripelig! Jan Zahl tar en stor slurk av ølen. Nei, du er ikke det. Det finnes bare en type folk som er verre enn kommunister og det er anti-kommunister, tenker jeg på vei ut av popvenstreland, av Klassekampen, av Norge.@sitat:«Jan Zahl er Norges lightversjon av Joseph McCarthy»@