Hvem skal vi gifte oss med hvis styrerommene blir fylt av kvinner på randen? Hvem skal sponse de dyre au pair'ene, hushjelpene og den selvrealiserende yoga-spaferien dersom landet ribbes for mannlige overbetalte direktører som kan smi oss i hymens lenker? Anita Bemer ble for mange kjent da lynkarrie7uren i Storebrand ble satt i sammenheng med hennes forhold til sjefen, Åge Korsvold. I Dagbladets Magasinet (3. juli 2004) oppfordrer hun kvinner til å lære seg å ta imot hjelp på hjemmebane. Men hvordan skal damer kunne gjøre som Anita befaler hvis vi ikke har en mann som sponsor? Våre lønninger rekker ikke til mer enn vanlig Jozo bordsalt i maten. Maldon goodbye! Det kan se ut som om likelønnsdebatten blir frastjålet sitt hardt tilkjempede fokus til fordel for tanken om å dytte damer inn i ymse styrer. I lønnsjungelen kommer man fortsatt lenger med «me Tarzan, you Jane» enn reell kompetanse. Kjønn hever satsene, få kvinner tjener spenn som menn.Bemer hevder videre at kvinner og menn snakker ulikt. I vanskelige situasjoner tenderer damer til å trippe stil-lett et par runder rundt grøtfatet for å beholde den gode stemninga. I styreromsdebatten bør vi ta denne observasjonen til etterretning. Vi burde sikte pilene våre midt i blinken, sakens kjerne. Det er for mye forskjellsbehandling og den avgjørende x-faktoren er altfor ofte kjønn. Surmaga feministoppstøt om kvotering for enhver pris gjør ikke stort mer for kvinnesaken enn å slenge seg i kjølvannet til uinteressante samfunnsdebatter. Som for eksempel om Mads Larsen har peiling på kvinner (ha!). Hør, hør, vi er ute å kjøre! Feminismen reduserer seg selv til en ripe i lakken på livets Rolls Royce.Styreromsdebatten slik den fremstår i dag er uinteressant. Dens største meritt hittil er at den tilslører det virkelige levde kvinneliv. For hvor mange er et styrerom aktuelt? For hvor mange er det en drøm? Bleier og hverdagsblues overdøver de lyse karrieretonene for de fleste. Hva er prinsippene for en realistisk utopi? Og hvordan ser egentlig disse rommene ut? Fullstappa av blekfete, småsvette middelaldermenn, hvis tankesett har hentet inspirasjon i nettopp denne epoken. Fristende.Er det inn dit vi vil, eller skal vi ut og fly? Vi må ha luft under vingene, tjohei! Lette på de nyfeite rumpene våre, dra ut og gjøre det vi vil før den anemiske romdebatten suger livsgnisten ut av det lille feministengasjementet som ennå er. Det er plenty med økonomiske, kulturelle og sosiale strukturer som er gjennomsyret av maskuline føringer. Det er bare å ta fatt.Mange unge kvinner rynker på sine spraybrune neser når de hører F-ordet. Altfor ofte spyttes det ut av både kvinner og menn sammen med edder og galle om bortskjemte mannehatere som har sopp og løper halvnakne rundt kun innhyllet i et florlett palestinaskjerf. Da kan vi for eksempel vende tilbake til en feministisk kulp, nippe litt til Simone De Beauvoirs kunnskapskilder. Simone sier at å gi avkall på sin kvinnelighet er å gi avkall på en del av sin menneskelighet. Vi kan altså beholde våre diamantglitrende lepper hvis det er tanken på livet uten som gjør feminismen avskrekkende. Videre hevder hun at selv om en kvinne er økonomisk frigjort fra mannen, så er hun ikke av den grunn i en moralsk, sosialt og psykologisk situasjon som er lik mannens. Riktignok kom «Det annet Kjønn» i 1949, og mye har hendt, men tankene er skremmende aktuelle. Her er mange nivåer å kjempe på, det er meningsløst å velge bare ett, og la oss ikke være meningsløse!Hver kvinne kan finne sin form for feminisme. Gammeldamene hadde sin, ære være dem for deres grovkornete kamp som tente mange fakler for våre stier. Generasjonen etter gjorde opprør mot 68-ernes kynisme. De akker seg over tidsklemma fordi de ville gape over alt og ingen fortalte dem at «alt» er en munnfull. Med et fårete naivt uttrykk definerte de feminismen i seg, individet, som en kurve som stiger i takt med antall seksualpartnere. I neste nu sperret de opp øynene hvis utringningen fikk mer oppmerksomhet av det motsatte kjønn enn iris. Yngre kvinner kan forandre sitt feministiske uttrykk uten å påstå at de er de første som har sett dagens lys. Det er fåfengt å skyve tidligere feministkamper ut i mørket. Vi kan ta med noe og forandre resten, det er en søkende generasjons privilegium. Men det må gjøres. Handlingsfeminismen, let's do it! Kvinner er fortsatt Under Trykket, men den tanken kan seile sin egen sjø mens du nører opp under din egen bølge av suksess. Poenget er å gjøre hva du ønsker, enten det er pule eller rule!Spørsmålet er hvem man vil være, ikke hvem man bør være. Vil du være isklumpen Celina som dater rike menn og vandrer gatelangs i galla? Jeg stusset ærlig talt litt over at hun kunne finne Stordalens stormannsgalskap sexy, men det skremmer meg mer at hun sier at de forstår hverandre. At hun forstår disse show-off forretningskara. Det hadde nesten vært bedre om hun var styrt av blind fysisk tiltrekning. At hun med en kokett latter lirte av seg halvfrekkiser om at hun nå i all enkelhet har nedlagt den beste. I alle tilfeller, er Celina forbildet, så sett kursen mot et styrerom og treng deg inn. Hvis ikke, velg et annet rom.Anita Bemer poengterer at hun ikke er kvinnesakskvinne. Hun har kommet dit hun ville fordi Åge Korsvoll trakk buksene ned da hun trakk skjørtet opp, og i slike situasjoner er det opplagt hvem som løper fortest. Men vi andre, kvinner som vil; Ikke mere snikksnakk, ut og krev ditt liv, takk. Jeg kan godt ligge øverst, men aller helst vil jeg ligge foran!De seks unge feministene Helle Vaagland, Grethe Nestor, Marit Eikemo, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing bytter på å skrive i Klassekampen hver mandag.@sitat:Feminismen reduserer seg selv til en ripe i lakken på livets Rolls Royce@@sitat:Vil du være isklumpen Celina som dater rike menn og vandrer gatelangs i galla?@

Hvem skal vi gifte oss med hvis styrerommene blir fylt av kvinner på randen? Hvem skal sponse de dyre au pair'ene, hushjelpene og den selvrealiserende yoga-spaferien dersom landet ribbes for mannlige overbetalte direktører som kan smi oss i hymens lenker? Anita Bemer ble for mange kjent da lynkarrie7uren i Storebrand ble satt i sammenheng med hennes forhold til sjefen, Åge Korsvold. I Dagbladets Magasinet (3. juli 2004) oppfordrer hun kvinner til å lære seg å ta imot hjelp på hjemmebane. Men hvordan skal damer kunne gjøre som Anita befaler hvis vi ikke har en mann som sponsor? Våre lønninger rekker ikke til mer enn vanlig Jozo bordsalt i maten. Maldon goodbye! Det kan se ut som om likelønnsdebatten blir frastjålet sitt hardt tilkjempede fokus til fordel for tanken om å dytte damer inn i ymse styrer. I lønnsjungelen kommer man fortsatt lenger med «me Tarzan, you Jane» enn reell kompetanse. Kjønn hever satsene, få kvinner tjener spenn som menn. Bemer hevder videre at kvinner og menn snakker ulikt. I vanskelige situasjoner tenderer damer til å trippe stil-lett et par runder rundt grøtfatet for å beholde den gode stemninga. I styreromsdebatten bør vi ta denne observasjonen til etterretning. Vi burde sikte pilene våre midt i blinken, sakens kjerne. Det er for mye forskjellsbehandling og den avgjørende x-faktoren er altfor ofte kjønn. Surmaga feministoppstøt om kvotering for enhver pris gjør ikke stort mer for kvinnesaken enn å slenge seg i kjølvannet til uinteressante samfunnsdebatter. Som for eksempel om Mads Larsen har peiling på kvinner (ha!). Hør, hør, vi er ute å kjøre! Feminismen reduserer seg selv til en ripe i lakken på livets Rolls Royce.Styreromsdebatten slik den fremstår i dag er uinteressant. Dens største meritt hittil er at den tilslører det virkelige levde kvinneliv. For hvor mange er et styrerom aktuelt? For hvor mange er det en drøm? Bleier og hverdagsblues overdøver de lyse karrieretonene for de fleste. Hva er prinsippene for en realistisk utopi? Og hvordan ser egentlig disse rommene ut? Fullstappa av blekfete, småsvette middelaldermenn, hvis tankesett har hentet inspirasjon i nettopp denne epoken. Fristende.Er det inn dit vi vil, eller skal vi ut og fly? Vi må ha luft under vingene, tjohei! Lette på de nyfeite rumpene våre, dra ut og gjøre det vi vil før den anemiske romdebatten suger livsgnisten ut av det lille feministengasjementet som ennå er. Det er plenty med økonomiske, kulturelle og sosiale strukturer som er gjennomsyret av maskuline føringer. Det er bare å ta fatt. Mange unge kvinner rynker på sine spraybrune neser når de hører F-ordet. Altfor ofte spyttes det ut av både kvinner og menn sammen med edder og galle om bortskjemte mannehatere som har sopp og løper halvnakne rundt kun innhyllet i et florlett palestinaskjerf. Da kan vi for eksempel vende tilbake til en feministisk kulp, nippe litt til Simone De Beauvoirs kunnskapskilder. Simone sier at å gi avkall på sin kvinnelighet er å gi avkall på en del av sin menneskelighet. Vi kan altså beholde våre diamantglitrende lepper hvis det er tanken på livet uten som gjør feminismen avskrekkende. Videre hevder hun at selv om en kvinne er økonomisk frigjort fra mannen, så er hun ikke av den grunn i en moralsk, sosialt og psykologisk situasjon som er lik mannens. Riktignok kom «Det annet Kjønn» i 1949, og mye har hendt, men tankene er skremmende aktuelle. Her er mange nivåer å kjempe på, det er meningsløst å velge bare ett, og la oss ikke være meningsløse!Hver kvinne kan finne sin form for feminisme. Gammeldamene hadde sin, ære være dem for deres grovkornete kamp som tente mange fakler for våre stier. Generasjonen etter gjorde opprør mot 68-ernes kynisme. De akker seg over tidsklemma fordi de ville gape over alt og ingen fortalte dem at «alt» er en munnfull. Med et fårete naivt uttrykk definerte de feminismen i seg, individet, som en kurve som stiger i takt med antall seksualpartnere. I neste nu sperret de opp øynene hvis utringningen fikk mer oppmerksomhet av det motsatte kjønn enn iris. Yngre kvinner kan forandre sitt feministiske uttrykk uten å påstå at de er de første som har sett dagens lys. Det er fåfengt å skyve tidligere feministkamper ut i mørket. Vi kan ta med noe og forandre resten, det er en søkende generasjons privilegium. Men det må gjøres. Handlingsfeminismen, let's do it! Kvinner er fortsatt Under Trykket, men den tanken kan seile sin egen sjø mens du nører opp under din egen bølge av suksess. Poenget er å gjøre hva du ønsker, enten det er pule eller rule! Spørsmålet er hvem man vil være, ikke hvem man bør være. Vil du være isklumpen Celina som dater rike menn og vandrer gatelangs i galla? Jeg stusset ærlig talt litt over at hun kunne finne Stordalens stormannsgalskap sexy, men det skremmer meg mer at hun sier at de forstår hverandre. At hun forstår disse show-off forretningskara. Det hadde nesten vært bedre om hun var styrt av blind fysisk tiltrekning. At hun med en kokett latter lirte av seg halvfrekkiser om at hun nå i all enkelhet har nedlagt den beste. I alle tilfeller, er Celina forbildet, så sett kursen mot et styrerom og treng deg inn. Hvis ikke, velg et annet rom.Anita Bemer poengterer at hun ikke er kvinnesakskvinne. Hun har kommet dit hun ville fordi Åge Korsvoll trakk buksene ned da hun trakk skjørtet opp, og i slike situasjoner er det opplagt hvem som løper fortest. Men vi andre, kvinner som vil; Ikke mere snikksnakk, ut og krev ditt liv, takk. Jeg kan godt ligge øverst, men aller helst vil jeg ligge foran! De seks unge feministene Helle Vaagland, Grethe Nestor, Marit Eikemo, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing bytter på å skrive i Klassekampen hver mandag.@sitat:Feminismen reduserer seg selv til en ripe i lakken på livets Rolls Royce@@sitat:Vil du være isklumpen Celina som dater rike menn og vandrer gatelangs i galla?@