«Ikke-røykere oppdrar sine barn til ekle, små tyggegummiluktende moralister, som går gjennom den eneste røykekupeen på toget og sier: æsj, det lukter røyk her, røyk er farlig for kreften. Jeg tror ikke-røykere mener at annerledes tenkende burde reise til Spania.» synger Odd Børretzen i sin sang om sitt forhold til måker. Personlig hater jeg verken måker eller ikke-røykere, men jeg må innrømme at jeg er skeptisk til Dagfinn Høybråtens totalforbud. Ja, jeg vet at en av to er fornøyd med røykeloven, at astmatikerne endelig kan benytte seg av kafeer og barer, og at det er fint å slippe å vaske klær og hår umiddelbart etter en tur på byen. Og ja, jeg er en av de som står utenfor en gang i timen, i sol eller regn, som låner fyrstikker av en fremmed jeg kanskje aldri ville møtt hadde det ikke vært for røykeloven. Likevel klarer jeg ikke delta helhjertet i det nasjonale jubelbruset for totalforbud. Jeg føler Høybråtens pekefinger i ansiktet, det smaker formynderi. Er totalforbud virkelig nødvendig for å endre vår sosiale atferd?Kan vi lage lover og regler som påvirker atferden vår indirekte, og endrer våre sosiale normer? Vanligvis er det sosiologi og sosialantropologi som studerer denne typen problemstillinger, men de siste årene har sosiale normer fått mer oppmerksomhet også innenfor økonomifaget. Den kalde fisken, Homo economicus, som til enhver tid nyttemaksimerer situasjonen uten hensyn til omgivelsene, utfordres av nye analyseverktøy og eksperimentell økonomi. Økonomer stiller seg selv på sidelinjen i mange viktige økonomiske problemstillinger, dersom vi insisterer på å beholde den strenge Homo economicus, hevder stadig flere økonomer. Alle mennesker har sosiale preferanser, og disse spiller en fundamental rolle i økonomien. Samspillet mellom sosiale normer og politiske tiltak er et viktig forskningsområde, også for samfunnsøkonomer. I en artikkel fra 2002 viser økonomene Karine Nyborg og Mari Rege at det er mulig å bruke analysemetoder fra økonomifaget til studier av sosiale relasjoner (presentert i Økonomisk forum 6, 2002). Ved hjelp av økonomisk modellering av sosiale normer studerer de røykeloven fra 1988 og røykernes oppførsel i etterkant av loven. De kommer fram til at røykeatferden har endret seg dramatisk i Norge i perioden 1988 til 1999, også på steder der loven ikke gjelder. Undersøkelsen viser at lovendringen i seg selv kan ha endret våre sosiale normer. Forfatterne presenterer en modell som viser at røykeloven kan ha bidratt til å «vippe økonomien fra en 'ond' til en 'god' sirkel, sett fra ikke-røykernes side». De antar at ikke-røykere reagerer negativt på passiv røyking, og at disse reaksjonen forsterkes dersom de er lite vant til å bli utsatt for passiv røyking. Røykerne antas å mislike negative sosiale reaksjoner, og endrer sin atferd dersom røyking er et hinder for sosial aksept. Røykeloven begrenset omfanget av passiv røyking, slik at ikke-røykere ble vant til ikke å bli plaget av røyk. Dette kan ha ført til at deres reaksjoner på røyking ble forsterket, også på steder røykeloven ikke gjaldt. Undersøkelsen viser for eksempel at reaksjonene på røyking i private hjem ble betydelig sterkere etter 1988, og at røykere i større grad tok hensyn ved å røyke utendørs. Dermed ble ikke-røykerne enda mer vant til røykfrie omgivelser, røykerne fikk sterkere reaksjoner, og reduserte sin røyking ytterligere. Et konkret eksempel på dette er røyking i bil med barn i baksetet. For 30 år var det vanlig å putte ungene i bilen med både en og to 20-pakninger som proviant. I dag vil de fleste reagere negativt dersom de observerte en bil med unger som knapt kunne se ut av vinduet på grunn av røyk i kupeen, til tross for at det ikke er forbudt å røyke i bil.Økonomien har dermed blitt vippet fra en likevekt til en annen. Fra en tilstand hvor røykerne er lite hensynsfulle, og mottar få reaksjoner, eksempelvis barn, bil og røyk på 70-tallet, til en likevekt der ikke-røykere er vant til å ferdes uten røyk, og de sosiale reaksjonene er sterke. Regulering kan bidra til å sette prosessen i gang, og skape nye sosiale normer, også dersom loven faktisk fjernes. I dag vil få mennesker tenne seg en røyk på flyplassen, selv om forbudsskiltene ble fjernet. Det finnes selvfølgelig også andre årsaker til å vi har endret røykevanene våre, som for eksempel økt informasjon om helsefaren ved røyking. Likevel er det sannsynlig at røykeloven har hatt bidratt til normendring i dette tilfellet. Studien er et eksempel på utvidet bruk av økonomisk analyse, hvor sosiale normer ilegges en verdi. I undersøkelsen sier over 80 prosent at de vil la seg plage dersom de trodde at noen mislikte deres røyking. Homo economicus ville neppe vært særlig plaget av denne typen sosiale reaksjoner. Kanskje kan vi bruke økonomiske modeller for å finne andre, mindre drastiske tiltak som vil endre dagens røykevaner? Dersom målet derimot er at alle skal stumpe røyken for godt er dagens røykelov effektiv. Kanskje er det beste for samfunnet vårt at røyken forsvinner. Men enn så lenge fyrer jeg opp en røyk på fortauet og stemmer i med Børretzen: «Hvis jeg møter en ikke-røyker som mener at røykere ikke burde ha adgang til offentlige sykehus, eller offentlig jernbane, men løpe etter for eksempel Vestfoldbanen, da skal jeg forsøke å se på vedkommende med forståelse. Men lett blir det ikke.»økonomistudentØkonomene Camilla Bakken Øvald, Elizabeth Nygaard, Peder Martin Lysestøl, Øystein Jørgensen og Maria Reinertsen skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no@sitat:Jeg føler Høybråtens pekefinger i ansiktet, det smaker formynderi@@sitat:Personlig hater jeg verken måker eller ikke-røykere@

«Ikke-røykere oppdrar sine barn til ekle, små tyggegummiluktende moralister, som går gjennom den eneste røykekupeen på toget og sier: æsj, det lukter røyk her, røyk er farlig for kreften. Jeg tror ikke-røykere mener at annerledes tenkende burde reise til Spania.» synger Odd Børretzen i sin sang om sitt forhold til måker. Personlig hater jeg verken måker eller ikke-røykere, men jeg må innrømme at jeg er skeptisk til Dagfinn Høybråtens totalforbud. Ja, jeg vet at en av to er fornøyd med røykeloven, at astmatikerne endelig kan benytte seg av kafeer og barer, og at det er fint å slippe å vaske klær og hår umiddelbart etter en tur på byen. Og ja, jeg er en av de som står utenfor en gang i timen, i sol eller regn, som låner fyrstikker av en fremmed jeg kanskje aldri ville møtt hadde det ikke vært for røykeloven. Likevel klarer jeg ikke delta helhjertet i det nasjonale jubelbruset for totalforbud. Jeg føler Høybråtens pekefinger i ansiktet, det smaker formynderi. Er totalforbud virkelig nødvendig for å endre vår sosiale atferd?Kan vi lage lover og regler som påvirker atferden vår indirekte, og endrer våre sosiale normer? Vanligvis er det sosiologi og sosialantropologi som studerer denne typen problemstillinger, men de siste årene har sosiale normer fått mer oppmerksomhet også innenfor økonomifaget. Den kalde fisken, Homo economicus, som til enhver tid nyttemaksimerer situasjonen uten hensyn til omgivelsene, utfordres av nye analyseverktøy og eksperimentell økonomi. Økonomer stiller seg selv på sidelinjen i mange viktige økonomiske problemstillinger, dersom vi insisterer på å beholde den strenge Homo economicus, hevder stadig flere økonomer. Alle mennesker har sosiale preferanser, og disse spiller en fundamental rolle i økonomien. Samspillet mellom sosiale normer og politiske tiltak er et viktig forskningsområde, også for samfunnsøkonomer. I en artikkel fra 2002 viser økonomene Karine Nyborg og Mari Rege at det er mulig å bruke analysemetoder fra økonomifaget til studier av sosiale relasjoner (presentert i Økonomisk forum 6, 2002). Ved hjelp av økonomisk modellering av sosiale normer studerer de røykeloven fra 1988 og røykernes oppførsel i etterkant av loven. De kommer fram til at røykeatferden har endret seg dramatisk i Norge i perioden 1988 til 1999, også på steder der loven ikke gjelder. Undersøkelsen viser at lovendringen i seg selv kan ha endret våre sosiale normer. Forfatterne presenterer en modell som viser at røykeloven kan ha bidratt til å «vippe økonomien fra en 'ond' til en 'god' sirkel, sett fra ikke-røykernes side». De antar at ikke-røykere reagerer negativt på passiv røyking, og at disse reaksjonen forsterkes dersom de er lite vant til å bli utsatt for passiv røyking. Røykerne antas å mislike negative sosiale reaksjoner, og endrer sin atferd dersom røyking er et hinder for sosial aksept. Røykeloven begrenset omfanget av passiv røyking, slik at ikke-røykere ble vant til ikke å bli plaget av røyk. Dette kan ha ført til at deres reaksjoner på røyking ble forsterket, også på steder røykeloven ikke gjaldt. Undersøkelsen viser for eksempel at reaksjonene på røyking i private hjem ble betydelig sterkere etter 1988, og at røykere i større grad tok hensyn ved å røyke utendørs. Dermed ble ikke-røykerne enda mer vant til røykfrie omgivelser, røykerne fikk sterkere reaksjoner, og reduserte sin røyking ytterligere. Et konkret eksempel på dette er røyking i bil med barn i baksetet. For 30 år var det vanlig å putte ungene i bilen med både en og to 20-pakninger som proviant. I dag vil de fleste reagere negativt dersom de observerte en bil med unger som knapt kunne se ut av vinduet på grunn av røyk i kupeen, til tross for at det ikke er forbudt å røyke i bil.Økonomien har dermed blitt vippet fra en likevekt til en annen. Fra en tilstand hvor røykerne er lite hensynsfulle, og mottar få reaksjoner, eksempelvis barn, bil og røyk på 70-tallet, til en likevekt der ikke-røykere er vant til å ferdes uten røyk, og de sosiale reaksjonene er sterke. Regulering kan bidra til å sette prosessen i gang, og skape nye sosiale normer, også dersom loven faktisk fjernes. I dag vil få mennesker tenne seg en røyk på flyplassen, selv om forbudsskiltene ble fjernet. Det finnes selvfølgelig også andre årsaker til å vi har endret røykevanene våre, som for eksempel økt informasjon om helsefaren ved røyking. Likevel er det sannsynlig at røykeloven har hatt bidratt til normendring i dette tilfellet. Studien er et eksempel på utvidet bruk av økonomisk analyse, hvor sosiale normer ilegges en verdi. I undersøkelsen sier over 80 prosent at de vil la seg plage dersom de trodde at noen mislikte deres røyking. Homo economicus ville neppe vært særlig plaget av denne typen sosiale reaksjoner. Kanskje kan vi bruke økonomiske modeller for å finne andre, mindre drastiske tiltak som vil endre dagens røykevaner? Dersom målet derimot er at alle skal stumpe røyken for godt er dagens røykelov effektiv. Kanskje er det beste for samfunnet vårt at røyken forsvinner. Men enn så lenge fyrer jeg opp en røyk på fortauet og stemmer i med Børretzen: «Hvis jeg møter en ikke-røyker som mener at røykere ikke burde ha adgang til offentlige sykehus, eller offentlig jernbane, men løpe etter for eksempel Vestfoldbanen, da skal jeg forsøke å se på vedkommende med forståelse. Men lett blir det ikke.»økonomistudent Økonomene Camilla Bakken Øvald, Elizabeth Nygaard, Peder Martin Lysestøl, Øystein Jørgensen og Maria Reinertsen skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no@sitat:Jeg føler Høybråtens pekefinger i ansiktet, det smaker formynderi@@sitat:Personlig hater jeg verken måker eller ikke-røykere@