Nikolaj Frobenius' hudflettende familiekrønike «Teori og praksis» åpner med en dramatisk prolog i desember 2004, og straks får jeg – som lett lar meg lokke av «arkitektromaner» – blod på tann. Deretter følger tilbakeblikket på arkitektsønnen Nikolajs oppvekst i drabantbyen Rykkinn i Bærum på 1970-tallet, for så å gjøre et sprang – i en sørgmodig epilog – fram til den samme vinterdagen i 2004.Da er Nikolaj 39 år, og i prologen er han på vei til sin fortids videregående skole på Dønski for å holde foredraget Triveligheten – Om enhetstanken i de sosialdemokratiske drabantbyene. Det går ikke bra. «Planen med drabantbyene var å oppheve de sosiale forskjeller», sier han til de måpende elevene, og han beskriver faren som var arkitekt og begeistret tegnet Rykkinn og hvordan det var å vokse opp «på det samme feltet, i like leiligheter laget av Selvaag-bygg AS i 1971». Om dette snakker han, og ord som «menneskefabrikker» og «tvangslikhet» formuleres før han begynner å gråte og avbryter foredraget akkompagnert av elevenes hånlige latter.Jeg må fatte meg i korthet når det gjelder selve kjernehistorien, la meg bare få si at Frobenius har diktet en levende saga om Nikolaj og hans foreldre og søsken, en familie som skiller seg ut fra naboene med fri oppdragelse og hippie-oppførsel og sosialistiske vyer, og særlig det sårbare forholdet mellom Nikolaj og faren Magnus blir gripende, fra Nikolajs uskyldige barndomsår til puberteten med pønkeband og stoffmisbruk og den smertefulle løsrivelsen fra sitt faderlige opphav. (Nikolajs mor forsvinner på tragisk vis ut av historien midtveis i boken.)Arkitekt Magnus er altså min epistels kasus, stolt som han er av sitt drabantbyprosjekt (familien bor riktignok i rekkehus med frodig hage og ikke i blokk som de fleste andre), «en perfekt verden for voksne og barn» i hans øyne, og dessuten drømmer han om å tegne «det første glasshuset i landet». Men slik skal det ikke gå. Magnus mister gradvis troen på det han står for faglig, blir syk, slutter å arbeide – han hadde forlatt tegnebordet og var blitt lærer på Arkitekthøgskolen i Oslo – og nærmer seg sammenbruddets rand, et selvransakende oppgjør som forløses i et kapittel med tittelen «Dekorasjon». Plutselig ser Magnus hva slags monster han har skapt. «Fra begynnelsen av er Rykkinn først og fremst et kommersielt prosjekt», får Nikolaj vite, og det er «kommunens behov for rask økonomisk vekst» som ligger bak planen. Rykkinn mangler «sosiale fasiliteter», kjøpesenteret er «drabantbyens hjerte», innbyggerne reduseres til «halvmennesker» og sløve konsumenter. «Rykkinn er et økonomisk ghettosystem», oppsummerer arkitekten, «ved å skille overklasse, middelklasse og arbeiderklasse i klart atskilte boligfelt med ulik arkitektonisk utforming og ulik standard». Og med den bitre konklusjonen avlives sosialisten Magnus' tro på en boligbygging i fellesskapets tjeneste. I epilogen besøker Nikolaj sin gamle far på et helsehjem i Bærum, like etter den fatale seansen på skolen. «Hvordan gikk foredraget?», spør Magnus. «Fint», svarer sønnen. «Jeg begynte å gråte … Jeg snakket jo om drabantbyene.» Det forstår Magnus, som omfavnes kjærlig av Nikolaj før han kjører hjem til sin leilighet på Oslos vestkant, full av uro, en lammelse, «eller en gammel drøm han stadig minnes og ikke ser ut til å bli kvitt».

Nikolaj Frobenius' hudflettende familiekrønike «Teori og praksis» åpner med en dramatisk prolog i desember 2004, og straks får jeg – som lett lar meg lokke av «arkitektromaner» – blod på tann. Deretter følger tilbakeblikket på arkitektsønnen Nikolajs oppvekst i drabantbyen Rykkinn i Bærum på 1970-tallet, for så å gjøre et sprang – i en sørgmodig epilog – fram til den samme vinterdagen i 2004.Da er Nikolaj 39 år, og i prologen er han på vei til sin fortids videregående skole på Dønski for å holde foredraget Triveligheten – Om enhetstanken i de sosialdemokratiske drabantbyene. Det går ikke bra. «Planen med drabantbyene var å oppheve de sosiale forskjeller», sier han til de måpende elevene, og han beskriver faren som var arkitekt og begeistret tegnet Rykkinn og hvordan det var å vokse opp «på det samme feltet, i like leiligheter laget av Selvaag-bygg AS i 1971». Om dette snakker han, og ord som «menneskefabrikker» og «tvangslikhet» formuleres før han begynner å gråte og avbryter foredraget akkompagnert av elevenes hånlige latter.Jeg må fatte meg i korthet når det gjelder selve kjernehistorien, la meg bare få si at Frobenius har diktet en levende saga om Nikolaj og hans foreldre og søsken, en familie som skiller seg ut fra naboene med fri oppdragelse og hippie-oppførsel og sosialistiske vyer, og særlig det sårbare forholdet mellom Nikolaj og faren Magnus blir gripende, fra Nikolajs uskyldige barndomsår til puberteten med pønkeband og stoffmisbruk og den smertefulle løsrivelsen fra sitt faderlige opphav. (Nikolajs mor forsvinner på tragisk vis ut av historien midtveis i boken.)Arkitekt Magnus er altså min epistels kasus, stolt som han er av sitt drabantbyprosjekt (familien bor riktignok i rekkehus med frodig hage og ikke i blokk som de fleste andre), «en perfekt verden for voksne og barn» i hans øyne, og dessuten drømmer han om å tegne «det første glasshuset i landet». Men slik skal det ikke gå. Magnus mister gradvis troen på det han står for faglig, blir syk, slutter å arbeide – han hadde forlatt tegnebordet og var blitt lærer på Arkitekthøgskolen i Oslo – og nærmer seg sammenbruddets rand, et selvransakende oppgjør som forløses i et kapittel med tittelen «Dekorasjon». Plutselig ser Magnus hva slags monster han har skapt. «Fra begynnelsen av er Rykkinn først og fremst et kommersielt prosjekt», får Nikolaj vite, og det er «kommunens behov for rask økonomisk vekst» som ligger bak planen. Rykkinn mangler «sosiale fasiliteter», kjøpesenteret er «drabantbyens hjerte», innbyggerne reduseres til «halvmennesker» og sløve konsumenter. «Rykkinn er et økonomisk ghettosystem», oppsummerer arkitekten, «ved å skille overklasse, middelklasse og arbeiderklasse i klart atskilte boligfelt med ulik arkitektonisk utforming og ulik standard». Og med den bitre konklusjonen avlives sosialisten Magnus' tro på en boligbygging i fellesskapets tjeneste. I epilogen besøker Nikolaj sin gamle far på et helsehjem i Bærum, like etter den fatale seansen på skolen. «Hvordan gikk foredraget?», spør Magnus. «Fint», svarer sønnen. «Jeg begynte å gråte … Jeg snakket jo om drabantbyene.» Det forstår Magnus, som omfavnes kjærlig av Nikolaj før han kjører hjem til sin leilighet på Oslos vestkant, full av uro, en lammelse, «eller en gammel drøm han stadig minnes og ikke ser ut til å bli kvitt».