Tirsdag 22. februar 2005
Slagferdig fra Slagstad
Slagstads polemikker gir interessante innblikk i den venstreintellektuelle debatt de siste 35 årene.Slagstads polemikker gir interessante innblikk i den venstreintellektuelle debatt de siste 35 årene.

«Utvalgte polemikker»Rune SlagstadPax 2005900 siderRune Slagstad fyller i dag 60 år og gir i den forbindelse ut boka «Utvalgte polemikker», som i volum (900 sider!) bare overgås av Trygve Hegnars «Hva var det jeg sa». Polemikkene gir likevel et interessant innblikk i sider av den akademiske og venstreintellektuelle debatten i Norge de siste 35 årene.Rune Slagstad ble formet av 1968-opprøret i Frankfurt, dit hans reiste for å studere Theodor W. Adorno og Jürgen Habermas. Som flere andre erfarte han at det var skjebnesvangert å være borte fra Norge i disse avgjørende årene, for da han kom tilbake i 1969, var det ifølge ham selv «en sjokkartet opplevelse». Personer han tidligere hadde stått i et «kritisk-dialogisk forhold» til, var blitt «nyfrelste marxist-leninister». Etter hvert ble han selv tiltrukket av ml-bevegelsen, og deltok på en såkalt «sympsirkel» («symp» av sympatisør) i 1970, der Harald Berntsen, Finn Sjue og Geir Berdahl var blant de andre deltakerne. Lederen av studiesirkelen var Siri Ustvedt, senere Siri Jensen, som senere ble leder for AKP (m-l). I motsetning til de andre, som fikk sentrale posisjoner i ml-apparatet, forble Harald Berntsen og Rune Slagstad stående utenfor. Berntsen dannet senere Kommunistisk Universitetslag sammen med Jørgen Sandemose, mens Rune Slagstad gikk til Pax Forlag og tidsskriftet Kontrast.Her startet Rune Slagstads rolle som offentlig polemiker, ikke minst i konfrontasjon med ml-bevegelsen. Hans kritiske motinnlegg mot ml-bevegelsens Sverre Knutsen om Stalin i Det Norske Studentersamfund i 1972, er fremdeles leseverdig. Sverre Knutsen og Pål Steigan er for øvrig de to eneste som ikke har gitt tillatelse til å trykke sine innlegg i boka.Etter hvert kom det akademiske miljøet i Kontrast også til å spille en viktig rolle i SF, og senere SV, selv om Finn Gustavsen var blant dem som til tider hadde liten sans for «teoretikerne». I boka «Kortene på bordet» fra 1979 sukker Gustavsen oppgitt over Kontrast-akademikerne fordi de utelukkende var opptatt av å skaffe partiet et «riktig» teoretisk grunnlag, noe Gustavsen hadde liten sans for. De fremste blant disse velskolerte unge sosialister var, ifølge Gustavsen, Steinar Stjernø, Rune Slagstad, Irene Iversen, Helge Rønning, Knut Kjeldstadli og Arne Nygårdsmoen.Finn Gustavsen var heller ikke særlig positiv til «de såkalte» uavhengige sosialistene, som Rune Slagstad kom til å representere under samlingsbestrebelsene mellom SF, NKP, AIK og «uavhengige sosialister» på midten av 1970-tallet. Gustavsen mente de uavhengige sosialistene i praksis gikk NKPs ærend og bidro til en svekkelse av SFs posisjon i samlingsprosessen. I 1979 var Rune Slagstad blitt nestleder i SV, og han bidro fra den posisjonen til den store debatten om «Sosialisme på norsk». Lest i ettertid er det ikke så mye oppsiktsvekkende i hans innlegg i denne diskusjonen. Hovedbudskapet var at leninismen og sosialdemokratiet hadde utspilt sine muligheter, man måtte satse på desentralisering med utgangspunkt i kommunene og arbeiderkontroll på bedriftene. Dette er ikke ulikt det SF sa da det ble stiftet i 1961, og for øvrig, og i parentes bemerket, mye av det samme som Bendik Wold og Magnus Marsdal relanserer i boka «Tredje venstre».På begynnelsen av 1980-tallet forlot imidlertid Rune Slagstad det direkte partipolitiske engasjementet i SV, og i 1984 gjenoppstartet han sammen med Francis Sejersted Nytt Norsk Tidsskrift. Rune Slagstads storbragd er likevel boka «De nasjonale strateger» fra 1998. Her gir han et riss av nyere norsk historie, med vekt på dets «handlingsideologer». En svært interessant side, som også gjenspeiles i årets artikkelsamling, er polemikken mot Jens Arup Seip («Fra embetsmannsstat til ettpartistat»). Slagstad hevder at Seip med sitt maktpolitiske perspektiv la for ensidig vekt på én side ved Arbeiderpartiets styringskultur, den machiavelliske. Der Jens Arup Seip opererer med begrepet «borgerlig/parlamentarisk flerpartistat» i perioden fra 1884 til Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten med Johan Nygaardsvold i 1945, lanserer Slagstad betegnelsen «venstrestaten», der det spesielle er «den demokratiske folkelighets hegemoniske integrasjon i det statlige styringssystem». For Slagstad blir arbeiderdemokraten Johan Castberg med sin lovgivningssosialisme venstrestatens sentrale handlingsideolog. Et interessant trekk ved Slagstads kritikk av Seip er for øvrig påstanden om forgjengerens fjernhet i forhold til den folkelige radikalismen.Slagstad har også en svært interessante analyse av hvordan kirkeligheten kom til å presse en kile inn i den norske folkeligheten, som skapte en splittelse mellom det frilynte og det pietistiske. Han viser at folkedannelsen ble skilt i tre fløyer; en frilynt som ble samlet om det språkpolitiske; en frilynt-pietistisk som ble samlet om det pedagogiske og en pietistisk retning som ble samlet om det kirkepolitiske. Disse tre retningene fikk hver sin ideologiske skikkelse: den frilynte i Halvdan Koht (og tidligere Arne Garborg), den frilynt-pietistiske i pedagogen Erling Kristvik (som Slagstad løfter fram i «De nasjonale strateger») og den pietistiske i Ole Hallesby. Det oppstår også en varig splittelse i det kristne miljøet, mellom det kristen-humanistiske, representert ved Kristian Schjelderup og det pietistiske, ved Hallesby. Det er ikke så vanskelig å se konturene av de fleste av disse skillelinjene den dag i dag. Ikke til forkleinelse for Trond Berg Eriksen (som har sine primære interesser langt utenfor landets grenser), er Rune Slagstad etter arbeidet med denne boka og disse problemstillingene i praksis landets ledende idéhistoriker på norske forhold.Det er likevel noe dobbelt ved Rune Slagstads virke, hans sterke vektlegging av det særegne folkelig-radikale i det norske prosjektet, slår svært sjelden ut i hans offentlige polemikker. Det kan se ut som Slagstad bekjenner seg til denne tradisjonen så lenge den kan teoretiseres og inngå i hans egne periodiseringer, men når han møter den i levende live i form av en Kjartan Fløgstad, så er den ikke like inspirerende. Lyset og fornuften i Slagstads univers representeres av Hans Skjervheim og Francis Sejersted, ja kanskje også Jens Arup Seip og Fredrik Stang (de fem s’ene?). Det er også interessant å se hva Rune Slagstad ikke skriver om. Til tross for at han ofte legger vekt på at politikk og ideologi må ha et etisk og moralsk fundament, skriver han selv sjelden eksplisitt om etikk og moral. Han skriver heller aldri om EU, som enhver norsk radikaler engasjerer seg i, enten som ihuga motstander (Fløgstad!), eller som ihuga tilhenger, som Rune Slagstads avdøde venn, Steinar Hansson.Slagstad skriver også overraskende lite om postmodernismen, annet enn i bisetninger som røper en grunnleggende ambivalens. Slagstad skriver heller ikke om velferdsstaten og klassespørsmål – i det hele tatt er det noe «eterisk», noe distansert over Slagstad noen ganger, spesielt kanskje når det gjelder drøftelsene om sosialisme, liberalisme og rettsstatsproblematikk. I et intervju sier han da også at i og for seg har han aldri vært opptatt av klasseforholdene. Den marxismen jeg sto for «var en klasseløs marxisme». I et annet intervju med Håkon Harket i Tidens Tegn i 1994 slutter han seg til teorien om at «de store fortellingers tid er forbi. I det nye etterindustrielle samfunnet har sosialisme, liberalisme og kommunisme mistet sin kraft, sammen med de tradisjonelle forestillingene om venstre og høyre. Dette ideologiske sammenbruddet for de store fortellingene, endte for Slagstads egen del ved kommunevalget for to år siden, da den gamle SV’eren fortalte offentligheten at han skulle stemme på Erling Fossen og Oslo Byaksjon (for øvrig til stor irritasjon for Berge Furre).I de siste årene er det kanskje også noe smålåtent over enkelte av hans intervensjoner i den offentlige debatten, han framstår av og til som en «rebel without a cause». Spesielt debattene mellom Kjartan Fløgstad og Rune Slagstad har noe uvirkelig og ugjennomtrengelig ved seg. Det er tydelig noe ved Fløgstads posisjon som irriterer Slagstad noe helt grønnjævlig, men han får det liksom aldri fram på noenlunde anstendig og interessant prinsipielt nivå. I forordet til boka siterer Slagstad Gudmund Hernes, som har hevdet at en opplysende debatt også beror på et moment av frekkhet: viljen til «å hogge tak i en detalj og så forstørre den som selve hovedsaken».Det er kanskje riktig, men av og til blir denne frekkheten litt i overkant, som for eksempel når han kritiserer Jahn Otto Johansen på denne måten: «Man trenger ikke være fast leser av Se og Hør – jeg hører til de faste – for å bli minnet om Jahn Otto Johansens fyldige venneliv. Det er ikke kun bacalao-venner i Johansens stall. Etter at Dagbladets Arne Hestenes gikk bort, har vi egentlig kun Jahn Otto Johansen som med tung kompetanse kan rapportere fra det kulturelle sosietetsliv».I forordet til «Utvalgte polemikker» skriver Rune Slagstad at han i sitt offentlige virke har hatt en vedvarende ambisjon om å forbinde den akademiske verden med den politiske. Akkurat den ambisjonen har det kanskje ikke gått så bra med.Men i debatten om universitetsreformene er Rune Slagstad fremdeles både prinsipiell og polemisk, og i oppgjørene med Gudmund Hernes merker man et slagstadsk engasjement som går langt utover skigardskranglinga. Hans forslag til reform av høyere utdanning er også det hittil beste: Rydd opp på universitetene ved å sende Helge Rønning og Hans Fredrik Dahl og deres mediestudenter til høyskolene for utdanning til bachelor- og mastergrader, mens universitetene beholder og styrker hovedfagene, ikke minst med tanke på utdanning av kompetente lektorer med høy status.@sitat:«Rune Slagstad er etter arbeidet med denne boka og disse problemstillingene i praksis landets ledende idéhistoriker på norske forhold»@@sitat:«Slagstad skriver heller ikke om velferdsstaten og klassespørsmål – i det hele tatt er det noe «eterisk», noe distansert over Slagstad noen ganger»@

«Utvalgte polemikker»Rune SlagstadPax 2005900 siderRune Slagstad fyller i dag 60 år og gir i den forbindelse ut boka «Utvalgte polemikker», som i volum (900 sider!) bare overgås av Trygve Hegnars «Hva var det jeg sa». Polemikkene gir likevel et interessant innblikk i sider av den akademiske og venstreintellektuelle debatten i Norge de siste 35 årene.Rune Slagstad ble formet av 1968-opprøret i Frankfurt, dit hans reiste for å studere Theodor W. Adorno og Jürgen Habermas. Som flere andre erfarte han at det var skjebnesvangert å være borte fra Norge i disse avgjørende årene, for da han kom tilbake i 1969, var det ifølge ham selv «en sjokkartet opplevelse». Personer han tidligere hadde stått i et «kritisk-dialogisk forhold» til, var blitt «nyfrelste marxist-leninister». Etter hvert ble han selv tiltrukket av ml-bevegelsen, og deltok på en såkalt «sympsirkel» («symp» av sympatisør) i 1970, der Harald Berntsen, Finn Sjue og Geir Berdahl var blant de andre deltakerne. Lederen av studiesirkelen var Siri Ustvedt, senere Siri Jensen, som senere ble leder for AKP (m-l). I motsetning til de andre, som fikk sentrale posisjoner i ml-apparatet, forble Harald Berntsen og Rune Slagstad stående utenfor. Berntsen dannet senere Kommunistisk Universitetslag sammen med Jørgen Sandemose, mens Rune Slagstad gikk til Pax Forlag og tidsskriftet Kontrast.Her startet Rune Slagstads rolle som offentlig polemiker, ikke minst i konfrontasjon med ml-bevegelsen. Hans kritiske motinnlegg mot ml-bevegelsens Sverre Knutsen om Stalin i Det Norske Studentersamfund i 1972, er fremdeles leseverdig. Sverre Knutsen og Pål Steigan er for øvrig de to eneste som ikke har gitt tillatelse til å trykke sine innlegg i boka.Etter hvert kom det akademiske miljøet i Kontrast også til å spille en viktig rolle i SF, og senere SV, selv om Finn Gustavsen var blant dem som til tider hadde liten sans for «teoretikerne». I boka «Kortene på bordet» fra 1979 sukker Gustavsen oppgitt over Kontrast-akademikerne fordi de utelukkende var opptatt av å skaffe partiet et «riktig» teoretisk grunnlag, noe Gustavsen hadde liten sans for. De fremste blant disse velskolerte unge sosialister var, ifølge Gustavsen, Steinar Stjernø, Rune Slagstad, Irene Iversen, Helge Rønning, Knut Kjeldstadli og Arne Nygårdsmoen.Finn Gustavsen var heller ikke særlig positiv til «de såkalte» uavhengige sosialistene, som Rune Slagstad kom til å representere under samlingsbestrebelsene mellom SF, NKP, AIK og «uavhengige sosialister» på midten av 1970-tallet. Gustavsen mente de uavhengige sosialistene i praksis gikk NKPs ærend og bidro til en svekkelse av SFs posisjon i samlingsprosessen. I 1979 var Rune Slagstad blitt nestleder i SV, og han bidro fra den posisjonen til den store debatten om «Sosialisme på norsk». Lest i ettertid er det ikke så mye oppsiktsvekkende i hans innlegg i denne diskusjonen. Hovedbudskapet var at leninismen og sosialdemokratiet hadde utspilt sine muligheter, man måtte satse på desentralisering med utgangspunkt i kommunene og arbeiderkontroll på bedriftene. Dette er ikke ulikt det SF sa da det ble stiftet i 1961, og for øvrig, og i parentes bemerket, mye av det samme som Bendik Wold og Magnus Marsdal relanserer i boka «Tredje venstre».På begynnelsen av 1980-tallet forlot imidlertid Rune Slagstad det direkte partipolitiske engasjementet i SV, og i 1984 gjenoppstartet han sammen med Francis Sejersted Nytt Norsk Tidsskrift. Rune Slagstads storbragd er likevel boka «De nasjonale strateger» fra 1998. Her gir han et riss av nyere norsk historie, med vekt på dets «handlingsideologer». En svært interessant side, som også gjenspeiles i årets artikkelsamling, er polemikken mot Jens Arup Seip («Fra embetsmannsstat til ettpartistat»). Slagstad hevder at Seip med sitt maktpolitiske perspektiv la for ensidig vekt på én side ved Arbeiderpartiets styringskultur, den machiavelliske. Der Jens Arup Seip opererer med begrepet «borgerlig/parlamentarisk flerpartistat» i perioden fra 1884 til Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten med Johan Nygaardsvold i 1945, lanserer Slagstad betegnelsen «venstrestaten», der det spesielle er «den demokratiske folkelighets hegemoniske integrasjon i det statlige styringssystem». For Slagstad blir arbeiderdemokraten Johan Castberg med sin lovgivningssosialisme venstrestatens sentrale handlingsideolog. Et interessant trekk ved Slagstads kritikk av Seip er for øvrig påstanden om forgjengerens fjernhet i forhold til den folkelige radikalismen.Slagstad har også en svært interessante analyse av hvordan kirkeligheten kom til å presse en kile inn i den norske folkeligheten, som skapte en splittelse mellom det frilynte og det pietistiske. Han viser at folkedannelsen ble skilt i tre fløyer; en frilynt som ble samlet om det språkpolitiske; en frilynt-pietistisk som ble samlet om det pedagogiske og en pietistisk retning som ble samlet om det kirkepolitiske. Disse tre retningene fikk hver sin ideologiske skikkelse: den frilynte i Halvdan Koht (og tidligere Arne Garborg), den frilynt-pietistiske i pedagogen Erling Kristvik (som Slagstad løfter fram i «De nasjonale strateger») og den pietistiske i Ole Hallesby. Det oppstår også en varig splittelse i det kristne miljøet, mellom det kristen-humanistiske, representert ved Kristian Schjelderup og det pietistiske, ved Hallesby. Det er ikke så vanskelig å se konturene av de fleste av disse skillelinjene den dag i dag. Ikke til forkleinelse for Trond Berg Eriksen (som har sine primære interesser langt utenfor landets grenser), er Rune Slagstad etter arbeidet med denne boka og disse problemstillingene i praksis landets ledende idéhistoriker på norske forhold.Det er likevel noe dobbelt ved Rune Slagstads virke, hans sterke vektlegging av det særegne folkelig-radikale i det norske prosjektet, slår svært sjelden ut i hans offentlige polemikker. Det kan se ut som Slagstad bekjenner seg til denne tradisjonen så lenge den kan teoretiseres og inngå i hans egne periodiseringer, men når han møter den i levende live i form av en Kjartan Fløgstad, så er den ikke like inspirerende. Lyset og fornuften i Slagstads univers representeres av Hans Skjervheim og Francis Sejersted, ja kanskje også Jens Arup Seip og Fredrik Stang (de fem s’ene?). Det er også interessant å se hva Rune Slagstad
ikke skriver om. Til tross for at han ofte legger vekt på at politikk og ideologi må ha et etisk og moralsk fundament, skriver han selv sjelden eksplisitt om etikk og moral. Han skriver heller aldri om EU, som enhver norsk radikaler engasjerer seg i, enten som ihuga motstander (Fløgstad!), eller som ihuga tilhenger, som Rune Slagstads avdøde venn, Steinar Hansson.Slagstad skriver også overraskende lite om postmodernismen, annet enn i bisetninger som røper en grunnleggende ambivalens. Slagstad skriver heller ikke om velferdsstaten og klassespørsmål – i det hele tatt er det noe «eterisk», noe distansert over Slagstad noen ganger, spesielt kanskje når det gjelder drøftelsene om sosialisme, liberalisme og rettsstatsproblematikk. I et intervju sier han da også at i og for seg har han aldri vært opptatt av klasseforholdene. Den marxismen jeg sto for «var en klasseløs marxisme». I et annet intervju med Håkon Harket i Tidens Tegn i 1994 slutter han seg til teorien om at «de store fortellingers tid er forbi. I det nye etterindustrielle samfunnet har sosialisme, liberalisme og kommunisme mistet sin kraft, sammen med de tradisjonelle forestillingene om venstre og høyre. Dette ideologiske sammenbruddet for de store fortellingene, endte for Slagstads egen del ved kommunevalget for to år siden, da den gamle SV’eren fortalte offentligheten at han skulle stemme på Erling Fossen og Oslo Byaksjon (for øvrig til stor irritasjon for Berge Furre).I de siste årene er det kanskje også noe smålåtent over enkelte av hans intervensjoner i den offentlige debatten, han framstår av og til som en «rebel without a cause». Spesielt debattene mellom Kjartan Fløgstad og Rune Slagstad har noe uvirkelig og ugjennomtrengelig ved seg. Det er tydelig noe ved Fløgstads posisjon som irriterer Slagstad noe helt grønnjævlig, men han får det liksom aldri fram på noenlunde anstendig og interessant prinsipielt nivå. I forordet til boka siterer Slagstad Gudmund Hernes, som har hevdet at en opplysende debatt også beror på et moment av frekkhet: viljen til «å hogge tak i en detalj og så forstørre den som selve hovedsaken».Det er kanskje riktig, men av og til blir denne frekkheten litt i overkant, som for eksempel når han kritiserer Jahn Otto Johansen på denne måten: «Man trenger ikke være fast leser av Se og Hør – jeg hører til de faste – for å bli minnet om Jahn Otto Johansens fyldige venneliv. Det er ikke kun bacalao-venner i Johansens stall. Etter at Dagbladets Arne Hestenes gikk bort, har vi egentlig kun Jahn Otto Johansen som med tung kompetanse kan rapportere fra det kulturelle sosietetsliv».I forordet til «Utvalgte polemikker» skriver Rune Slagstad at han i sitt offentlige virke har hatt en vedvarende ambisjon om å forbinde den akademiske verden med den politiske. Akkurat den ambisjonen har det kanskje ikke gått så bra med.Men i debatten om universitetsreformene er Rune Slagstad fremdeles både prinsipiell og polemisk, og i oppgjørene med Gudmund Hernes merker man et slagstadsk engasjement som går langt utover skigardskranglinga. Hans forslag til reform av høyere utdanning er også det hittil beste: Rydd opp på universitetene ved å sende Helge Rønning og Hans Fredrik Dahl og deres mediestudenter til høyskolene for utdanning til bachelor- og mastergrader, mens universitetene beholder og styrker hovedfagene, ikke minst med tanke på utdanning av kompetente lektorer med høy status.@sitat:«Rune Slagstad er etter arbeidet med denne boka og disse problemstillingene i praksis landets ledende idéhistoriker på norske forhold»@@sitat:«Slagstad skriver heller ikke om velferdsstaten og klassespørsmål – i det hele tatt er det noe «eterisk», noe distansert over Slagstad noen ganger»@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.23
Onsdag 17. oktober 2018
VINN-VINN: Uansett hva KrF velger, vil Frp vinne på det, mener flere i Frp. – Vi er relativt gode på å være i opposisjon, sier Per-Willy Amundsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
UT: 260 par har blitt nektet opphold i Norge siden 2017 på grunn av regler mot tvangsekteskap. Også frivillige ekteskap rammes, innrømmer Utlendingsnemnda.
Mandag 15. oktober 2018
OPP: Fra 2016 til 2017 gikk lederlønna i 40 statseide selskaper opp med 6,5 prosent i snitt. Nå tjener lederne i snitt 2,7 millioner kroner i året.
Lørdag 13. oktober 2018
MENNESKEFISKAR: Leiarar for misjonsorganisasjonane Normisjon og Troens Bevis trur KrF vil få mest gjennomslag i eit samarbeid med Ap og Sp.
Fredag 12. oktober 2018
PÅ RANDEN: KrFs veivalg splitter KrF Kvinner. Oddbjørg Minos, som trolig overtar som kvinneleder før partiets skjebnemøte, vil ikke si hvor hun står.
Torsdag 11. oktober 2018
NIX: Kjersti Toppe mener helseminister Bent Høie (H) utviser «forakt for Stortinget» når han trosser et klart flertalls­vedtak fra Stortinget.
Onsdag 10. oktober 2018
BEKYMRET: Vi kommer neppe til å klare å begrense oppvarmingen nok til å unngå alvorlige følger av klimaendringene, mener ledende norske klimaforskere. De ber om radikal politikk.
Tirsdag 9. oktober 2018
SNAUT: Skal vi unngå en klimakatastrofe, må vi halvere verdens utslipp innen 2030, fastslår FNs klimapanel i ny rapport. Norge nøyer seg med et klimakutt på 11,5 prosent.
Mandag 8. oktober 2018
DYRT: Nye skatter og avgifter koster familier titusener, viser Senterpartiets regnestykke. I dag legger regjeringen fram nye skattekutt til de rikeste.
Lørdag 6. oktober 2018
FEIL MEDISIN: – Jeg registrerer at det ikke har vært et svar for Venstre å gå inn i regjering med Frp, sier KrF-leder Knut Arild Hareide om den historisk dårlige Venstre-målingen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk