Tittelen på Arne Treholts lenge bebudede selvbiografi er treffende for mannens budskap til det samlete og svært forventningsfulle pressekorpset som hadde møtt fram under boklanseringen i Oslo i går:

«Gråsoner», heter boka. Der framstår Treholt som en angrende synder som likevel trekker en klar demarkasjonslinje mot det han ble dømt for.

- Jeg visste om grenselandet, sier en brun og opplagt Treholt til Klassekampen.

- Men jeg leverte aldri fra meg statshemmeligheter. Jeg var ingen kriminell.

1968

I boka møter vi en ung og idealistisk, men også en realpolitisk anlagt politiker og diplomat. Treholt ble politisk bråmoden mot slutten av 1960-tallet. Han beskriver inngående hvordan han som journalist i Arbeiderbladet kom til Hellas etter juntaens maktovertakelse i april 1967, og vennskapet som utviklet seg med den senere greske statsminister Andreas Papandreou.

- Hendelsene i Hellas var en øyeåpner for meg til den store verden. Jeg intervjuet Andreas Papandreou året før, og han forklarte Hellas' rolle som brikke i et stormaktsspill. Etterhvert som hendelsene skred fram, ble det svært naturlig for meg å engasjere meg i grekernes skjebne.

Treholt ble svært aktiv i motstandskampen mot militærjuntaen; blant annet som sekretær i Den norske komité for demokrati i Hellas.

- Min politiske identitet ble utviklet i disse årene, og jeg var svært preget av ideene fra 1968. Det var en oppbruddstid; gamle posisjoner åpnet seg og det ble mulig å tenke nytt utenfor de gitte rammene. Mange av mine bekjente, slike som Sigurd Allern og Harald Berntsen, som jeg hadde stor respekt for, valgte den revolusjonære linja, mens jeg var reformist. Det var en utrolig rik periode med et politisk aktivitetsnivå som knapt har sitt sidestykke i historien.

Romantisk

Samtidig var Arne Treholt «et barn av Gerhardsen-tradisjonen i Arbeiderpartiet». Treholt beskriver den som preget av aktiv dialog og brobygging mellom øst og vest.

- Jeg var sterkt preget av Gerhardsens besøk i Moskva i 1955 og ønsket tidlig å bidra til forståelse mellom partene i den kalde krigen. Jeg var nært knyttet til personer som Karl Trasti og Jens Haugland, som begge hadde tanker som avvek fra den etablerte sikkerhetspolitiske hovedkursen med den sterke tilknytningen til NATO og lojaliteten overfor USA.

Treholy var i Praha i augustdagene i 1968 da russiske tanks rullet inn i gatene. «Drømmen var død», skriver han i boka.

- Kom invasjonen som et sjokk?

- Definitivt. Alle vi som så sterkt trodde på brobygging, ble fullstendig sjokkert av det som skjedde i Tsjekkoslovakia.

- Hvordan påvirket dette ditt syn på Sovjetunionen?

- Jeg ble kanskje mer negativt innstilt, men samtidig mente jeg at dissidenter som Vaclav Havel gikk for langt i sin antikommunisme. I så måte følte jeg meg nok mer i slekt med grekerne. Jeg diskuterte mye med Papandreou, og han mente kanalene hele tida måtte holdes åpne.

- I boka skriver du om en dragning mot det mystiske Sovjet ...

- Jeg hadde nok et litt romantisk forhold til russere og kanskje også til sovjetkommunismen. Jeg var gjennom 70-tallet på utallige delegasjonsreiser i landet, og opplevde ikke den «ufriheten» som alle snakket om. Jeg så tydelig at sovjetsamfunnet var forsteinet og i forfall, men samtidig lot jeg meg imponere av det sosiale sikkerhetsnettet som ivaretok vanlige menneskers interesser.

Stormannsgal

Da Arne Treholt kom inn i politikken i tospann med den dynamiske og karismatiske Jens Evensen på 70-tallet ble han en viktig mann i havrettsforhandlingene med nettopp sovjetrusserne. Det var på denne tida vennskapet med den russiske tjenestemannen Gennadij Titov utviklet seg. Og da Treholt gikk ut av politikken og fikk jobb som diplomat i FN og New York, gjenopptok han kontakten med Titov.

- Jeg fikk stillingen som ambassaderåd for sosiale og økonomiske saker, hvor jeg etter hvert følte meg mer som en kommaflytter. Det var mer svung over samtalene med Titov enn det jobben kunne tilby. Jeg var for eksempel sterkt engasjert i arbeidet med boka «Atomvåpen og sikkerhetspolitikk» og følte at diskusjonene med Titov ga viktige innsikter. Dessuten trodde jeg oppriktig at jeg gjennom kontakten med Titov hadde etablert en interessant kanal som kunne brukes i det bilaterale forholdet mellom Sovjet og Norge. Jeg var nok litt stormannsgal en periode.

Overmot

- Visste du at du på den tida ble overvåket?

- Jeg regnet det nærmest som en selvfølge at jeg ble det.

- Hvorfor det?

- Jeg var i en viss forstand en utenrikspolitisk avviker. De etablerte toppene i Arbeiderpartiet så nok på meg som håret i suppa. Det var store uenigheter blant annet i atomvåpenspørsmål og i oljepolitikken.

- Men hvis du følte dette - hvorfor fortsatte du med de «hemmelige» møtene med Titov og andre?

- Jeg er kanskje ikke den rette til å psykologisere meg selv, men det handlet kanskje om et slags overmot. Jeg visste at jeg gjennom mitt vennskap med Titov bega meg ut på farlige veier.

- Lekte du med flammen?

Treholt smiler det karakteristiske, triste smilet sitt. Det som også pryder bokas forside.

- Ja, jeg gjorde vel det. Jeg ga for mye f ... Utenlandsmøtene med Titov og andre var fra min side skjødesløse og svært kritikkverdige. Jeg hadde så å si bestemt meg for å trekke meg ut av dette i 1983-84, men da var det for sent, dessverre.

20. januar 1984 ble Arne Treholt arrestert for spionasje. Resten er historie. Det har tatt ham 12 år å skrive boka som nå foreligger. Intervjuer er gjort. Arkiver er saumfart. Er alt sagt?

Treholt rekker ikke å svare før innleid pressekontakt for dagen, Lars-Jacob Krogh, geleider oss ut med en streng, men jovial tone.

Tittelen på Arne Treholts lenge bebudede selvbiografi er treffende for mannens budskap til det samlete og svært forventningsfulle pressekorpset som hadde møtt fram under boklanseringen i Oslo i går:
«Gråsoner», heter boka. Der framstår Treholt som en angrende synder som likevel trekker en klar demarkasjonslinje mot det han ble dømt for.

- Jeg visste om grenselandet, sier en brun og opplagt Treholt til Klassekampen.

- Men jeg leverte aldri fra meg statshemmeligheter. Jeg var ingen kriminell.

1968
I boka møter vi en ung og idealistisk, men også en realpolitisk anlagt politiker og diplomat. Treholt ble politisk bråmoden mot slutten av 1960-tallet. Han beskriver inngående hvordan han som journalist i Arbeiderbladet kom til Hellas etter juntaens maktovertakelse i april 1967, og vennskapet som utviklet seg med den senere greske statsminister Andreas Papandreou.

- Hendelsene i Hellas var en øyeåpner for meg til den store verden. Jeg intervjuet Andreas Papandreou året før, og han forklarte Hellas' rolle som brikke i et stormaktsspill. Etterhvert som hendelsene skred fram, ble det svært naturlig for meg å engasjere meg i grekernes skjebne.

Treholt ble svært aktiv i motstandskampen mot militærjuntaen; blant annet som sekretær i Den norske komité for demokrati i Hellas.

- Min politiske identitet ble utviklet i disse årene, og jeg var svært preget av ideene fra 1968. Det var en oppbruddstid; gamle posisjoner åpnet seg og det ble mulig å tenke nytt utenfor de gitte rammene. Mange av mine bekjente, slike som Sigurd Allern og Harald Berntsen, som jeg hadde stor respekt for, valgte den revolusjonære linja, mens jeg var reformist. Det var en utrolig rik periode med et politisk aktivitetsnivå som knapt har sitt sidestykke i historien.

Romantisk
Samtidig var Arne Treholt «et barn av Gerhardsen-tradisjonen i Arbeiderpartiet». Treholt beskriver den som preget av aktiv dialog og brobygging mellom øst og vest.

- Jeg var sterkt preget av Gerhardsens besøk i Moskva i 1955 og ønsket tidlig å bidra til forståelse mellom partene i den kalde krigen. Jeg var nært knyttet til personer som Karl Trasti og Jens Haugland, som begge hadde tanker som avvek fra den etablerte sikkerhetspolitiske hovedkursen med den sterke tilknytningen til NATO og lojaliteten overfor USA.

Treholy var i Praha i augustdagene i 1968 da russiske tanks rullet inn i gatene. «Drømmen var død», skriver han i boka.

- Kom invasjonen som et sjokk?

- Definitivt. Alle vi som så sterkt trodde på brobygging, ble fullstendig sjokkert av det som skjedde i Tsjekkoslovakia.

- Hvordan påvirket dette ditt syn på Sovjetunionen?

- Jeg ble kanskje mer negativt innstilt, men samtidig mente jeg at dissidenter som Vaclav Havel gikk for langt i sin antikommunisme. I så måte følte jeg meg nok mer i slekt med grekerne. Jeg diskuterte mye med Papandreou, og han mente kanalene hele tida måtte holdes åpne.

- I boka skriver du om en dragning mot det mystiske Sovjet ...

- Jeg hadde nok et litt romantisk forhold til russere og kanskje også til sovjetkommunismen. Jeg var gjennom 70-tallet på utallige delegasjonsreiser i landet, og opplevde ikke den «ufriheten» som alle snakket om. Jeg så tydelig at sovjetsamfunnet var forsteinet og i forfall, men samtidig lot jeg meg imponere av det sosiale sikkerhetsnettet som ivaretok vanlige menneskers interesser.

Stormannsgal
Da Arne Treholt kom inn i politikken i tospann med den dynamiske og karismatiske Jens Evensen på 70-tallet ble han en viktig mann i havrettsforhandlingene med nettopp sovjetrusserne. Det var på denne tida vennskapet med den russiske tjenestemannen Gennadij Titov utviklet seg. Og da Treholt gikk ut av politikken og fikk jobb som diplomat i FN og New York, gjenopptok han kontakten med Titov.

- Jeg fikk stillingen som ambassaderåd for sosiale og økonomiske saker, hvor jeg etter hvert følte meg mer som en kommaflytter. Det var mer svung over samtalene med Titov enn det jobben kunne tilby. Jeg var for eksempel sterkt engasjert i arbeidet med boka «Atomvåpen og sikkerhetspolitikk» og følte at diskusjonene med Titov ga viktige innsikter. Dessuten trodde jeg oppriktig at jeg gjennom kontakten med Titov hadde etablert en interessant kanal som kunne brukes i det bilaterale forholdet mellom Sovjet og Norge. Jeg var nok litt stormannsgal en periode.

Overmot
- Visste du at du på den tida ble overvåket?

- Jeg regnet det nærmest som en selvfølge at jeg ble det.

- Hvorfor det?

- Jeg var i en viss forstand en utenrikspolitisk avviker. De etablerte toppene i Arbeiderpartiet så nok på meg som håret i suppa. Det var store uenigheter blant annet i atomvåpenspørsmål og i oljepolitikken.

- Men hvis du følte dette - hvorfor fortsatte du med de «hemmelige» møtene med Titov og andre?

- Jeg er kanskje ikke den rette til å psykologisere meg selv, men det handlet kanskje om et slags overmot. Jeg visste at jeg gjennom mitt vennskap med Titov bega meg ut på farlige veier.

- Lekte du med flammen?

Treholt smiler det karakteristiske, triste smilet sitt. Det som også pryder bokas forside.

- Ja, jeg gjorde vel det. Jeg ga for mye f ... Utenlandsmøtene med Titov og andre var fra min side skjødesløse og svært kritikkverdige. Jeg hadde så å si bestemt meg for å trekke meg ut av dette i 1983-84, men da var det for sent, dessverre.

20. januar 1984 ble Arne Treholt arrestert for spionasje. Resten er historie. Det har tatt ham 12 år å skrive boka som nå foreligger. Intervjuer er gjort. Arkiver er saumfart. Er alt sagt?

Treholt rekker ikke å svare før innleid pressekontakt for dagen, Lars-Jacob Krogh, geleider oss ut med en streng, men jovial tone.