Plagiering er ikke bare en Alnæs-sak.

Alnæs-saken er enestående i sitt slag her til lands, men kanskje aller mest i kraft av mediedekningens omfang. Det ble en sak. Vi fikk en grundig utlufting og en temmelig frisk debatt. Regelen når det gjelder plagiering på norsk er ellers: La det forbigå i stillhet. Dersom vi hører om tilfeller av etisk tvilsom sitat- eller kildebruk, skjer det oftest uten navns nevnelse og uten konkret dokumentasjon. La meg derfor bryte denne regelen, som altfor lenge har vært en stilltiende norm innenfor store deler av det akademiske og faglitterære fellesskap. Her følger fire relativt ferske eksempler av varierende art og grovhet:Tilfelle 1. Thorbjørn Jagland:«Vår sårbare verden» (Aschehoug 2002)Vår tidligere utenriksminister parafraserer og låner hyppig fra andres tekster, men bryr seg ikke med kildehenvisninger eller litteraturliste. En av de skjulte kildene i hans siste bok er «ATTAC og globaliseringen» (Aschehoug 2001) av Sten Inge Jørgensen, mangeårig utenriksjournalist i Morgenbladet. Dette skriver de to forfatterne om Tobin-skatten:Det hele begynte med at det franske tidsskriftet Le Monde diplomatique bestemte seg for å fokusere på finansmarkedet og Asia-krisen i desembernummeret i 1997. Sjefredaktør Ignacio Ramonet skrev samtidig en lederartikkel under tittelen «Å avvæpna marknadene!» (gjengitt på side 178), der han oppfordret til å starte en verdensomfattende folkebevegelse som skulle arbeide for innføring av en avgift på valutatransaksjoner (Tobin-avgift). (Jørgensen, s. 112)Det hele begynte i den franske avisen Le Monde Diplomatique, som lenge hadde vært opptatt av finanskrisene i Asia. Sjefredaktøren skrev en artikkel der under tittelen «Avvæpne finansmarkedene». Her tok han til orde for å starte en folkebevegelse som skulle arbeide for å innføre den såkalte Tobin-skatten – en avgift på valutatransaksjoner. (Jagland, s. 233-34)Man kan selvsagt hevde at dette er utpreget faktastoff, og at Jørgensens framstilling mangler kreativ «verkhøyde», men det legitimerer neppe at en forfatter forsyner seg av en annen forfatters formuleringer og utgir dem for sine. «Boka er skrevet med intensitet, tett på erfaringene», leser vi på baksiden av «Vår sårbare verden». Jagland sier det på en annen måte i forordet: «Den er skrevet i høyt tempo (…) Jeg har villet nedtegne den i all hast i stedet for å la årene slipe til meningene.» (s. 7) Da er det kanskje fristende å skrive tett på sitatene og ikke bruke månedsvis på å slipe til setningene? Nok et eksempel på kopiering av Sten Inge Jørgensens tekst:ATTAC er en bevegelse som prøver å holde flere baller i luften samtidig. På den ene siden betraktes globalisering, sammenvevingen av verden, som positiv. På den andre siden fremstilles alle de store problemene nevnt ovenfor som eksempler på at dagens globalisering ikke representerer noen automatisk vei til allmenn velstand. ATTAC vil fokusere på konkrete problemstillinger, finne gode løsninger og mobilisere til handling. ATTAC mener – i likhet med CSO'er (Civil Society Organizations) over hele verden – at dagens globalisering i altfor stor grad er dominert av de transnasjonale selskapene og aktørene på finansmarkedet. Verden mangler så mange reguleringsmekanismer at det utgjør et enormt demokratisk og fordelingsmessig problem. «Det dreier seg ganske enkelt om at vi i fellesskap krever tilbake makten over verdens fremtid,» slik det uttrykkes i ATTACs internasjonale plattform. ATTAC er i seg selv et eksempel på globaliseringen. Bevegelsen startet i Frankrike og spredte seg rundt om i Europa, men landet som har størst medlemsmasse nå, er Brasil. (Jørgensen, s. 11-12)Jeg vil gjenta at dannelsen av ATTAC-bevegelsen er noe av det mest positive som har skjedd de senere årene. På den ene siden betrakter bevegelsen globaliseringen som positiv fordi den betyr en sammenveving av verden. På den annen side fremholder den at dagens globalisering ikke er en allmenn vei til velstand. Den peker på at globaliseringen i altfor stor grad er dominert av de transnasjonale selskapene og aktørene på finansmarkedene. Fordi verden mangler reguleringsmekanismer, utgjør globaliseringen er enormt problem. ATTAC-bevegelsen mener at vi i fellesskap må kreve makten over verdens fremtid og underlegge den folkevalgt kontroll. ATTAC er for øvrig i seg selv et eksempel på globaliseringen. Bevegelsen startet i Frankrike og spredte seg rundt om i Europa. Landet som har størst medlemsmasse nå, er Brasil. (Jagland, s. 233)Passasjene med understrekning er 95 prosent avskrift. Resten er 70 prosent avskrift. Uten referanse. Man kan spørre seg hvordan en såpass framskutt og selvrettferdig politiker som Thorbjørn Jagland – tross tidsnød – kan være så sløv eller sleip at han bare klipper etter forgodtbefinnende fra en bok utgitt bare ett år tidligere, på samme forlag (Aschehoug), av samme avdeling (Historie/Samfunn).Tilfelle 2. Finn Skårderud: «Uro» (Aschehoug 1998)Det er ikke ofte et nesten 500-siders sprenglærd essay om det moderne sjeleliv selger like mye som populære romaner og blir oversatt til flere språk. Med Skårderud som personlig, nysgjerrig og veltalende guide kan store lesergrupper reise inn i verdenslitteraturen og til kulturelle knutepunkter på kloden, og komme klokere tilbake. Skårderud har i tillegg legens og terapeutens profesjonelle autoritet og troverdighet. «En av mine største ambisjoner i denne boken er å formidle det erfaringsnære,» skriver han, og sikter til møtene med sine pasienter. En av dem, «Eva», forteller at hun bruker skrekkfilmer i stedet for maraton:Det er egentlig som å løpe. Jeg løper og løper, kanskje en mil, egentlig ikke for noe, bare for løpingens egen skyld. Og når jeg har løpt, når jeg har kommet meg gjennom mila uten å ta pause, da er det en seier og så er det dusj og badstu. Da er jeg avslappet. («Uro», s. 418)Denne filmopplevelsen er ikke så original som den kan virke. En svensk gutt kom med et nesten ordrett identisk vitnemål i en undersøkelse om voldsvideo-konsum blant skoleelever på åttitallet:Du løper og løper, plager deg som en jogger, løper en mil, ikke for noe, bare for løpingens egen skyld. Og så når du har løpt, når du har kjempet deg gjennom denne milen, da kjenner du deg bra, du dusjer og tar badstu og sånn. Så kommer du ut som et nytt menneske, avslappet og bra. (Otto Holmberg: «Videovåld och undervisning», Stockholm 1988, s. 267)Det er lite sannsynlig at en norsk psykiatripasient siterer fra svensk voldsvideoforskning i behandlingssituasjonen. Og i alle fall ikke med en hukommelse som de fleste ikke-pasienter ville misunne henne. Mer sannsynlig er det at Skårderud har hentet sitatet fra medieprofessor Anders Johansens upubliserte manus «Lengselen etter det virkelige», som – i motsetning til originalkilden – står oppført på kildelisten i «Uro». Om vi fortsetter granskningen, vil vi finne at Skårderud har brukt samme sitat før, i artikkelen «Forferdelse og forherdelse» i antologien «Det skrekkelige» (red. Alexander Elgurén, Ashehoug 1994). Også her står Johansens manus på litteraturlisten, men vi får vite i brødteksten at sitatet stammer fra en gutt i Holmbergs undersøkelse. I løpet av de fire årene mellom denne artikkelen og Uro har altså informanten skiftet kjønn og nasjonalitet og fått Skårderud som psykoterapeut. Skårderud innrømmer at han har «trukket fra, stokket om, og noe har jeg diktet om» av hensynet til personvern (s. 35). Men gir dette han også retten til å legge sitater fra andres bøker i munnen på sine egne pasienter? Hvis vi ikke kan stole på at Skårderud faktisk siterer sine egne pasienter, hva slags lit skal vi feste til hans andre «fortrolige» opplysninger fra terapisituasjonen – som at «Eva» ville han skulle mene noe om filmene, at han brøt nøytralitetsregelen ved å låne noen av videoene hennes med seg hjem, osv? Hvordan skal vi vite når Skårderud «formidler det erfaringsnære» og når han låner, dikter og ljuger?