Hvorfor mister Attac medlemmer selv om det fins ufattelig mange som brenner for globale spørsmål, rettferdighet og fordelingspolitikk? Under en diskusjon med Sten Inge Jørgensen – journalist i Morgenbladet og talerøret for de nye uorganiserte kunnskapssøkende, Espen Edvardsen (Styremedlem i Attac-Norge og skeptisk til å knytte seg for tett til fagbevegelsen) og Linn Herning (2. nestleder i Attac-Norge) i Zoo-Lounge i Oslo 3. mai, ble bange anelser bekreftet.En grunn til Attacs manglende oppslutning er den kjedelige venstreside-retorikken. Jeg er ikke den eneste som blir kvalm når det igjen er snakk om sosialisme, imperialisme og arbeiderklasse. En fra salen sa at kritikken mot «nyliberalismen» er tradisjonell kapitalisme-kritikk. Nyliberalismen blir møtt med fundamentalisme: En er imot og det er det viktigste for mange i Attac, sa Jørgensen. Det var gode poenger og ble illustrert gjennom nestlederens argumentasjon som sa at kampen mot nyliberalismen er det viktigste. Men da hun ble spurt hva denne nyliberalismen er for noe, kunne hun ikke svare og beklaget det. Tidligere ble hun spurt om Attac kan være interessant for norske bønder. Også her måtte hun innrømme at det var noe hun ikke hadde greie på. Begge ganger måtte Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen sette fra seg ølglasset, gå til podiet og hjelpe til og forklare.«Her dreier det seg om intellektuell latskap innenfor Attac», sa Espen Edvardsen: «Og jeg frykter at det blir enda verre nå med alliansen med LO». Noe annet jeg syns er oppsiktsvekkende: Jørgensen sa at Attac skulle være et sted for de nye miljøene. Nestlederen spurte hele tida hva de nye miljøene er for noe? Hvem er de? For henne var de nye miljøene kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, altså de som allerede er organisert. For Jørgensen og meg er det de uorganiserte, den store massen som er politisk interessert.