Hadde Ronald Reagan – USAs president fra 1981-89 – behandlet servietten slik en serviett skal behandles, tørket seg rundt munnen og knørvet den sammen, hadde kanskje den amerikanske skattepolitikken sett annerledes ut. Under en middag med kompisen og økonomen Arthur Laffer tidlig på 1980-tallet fikk Reagan presentert det som skulle bli hans teoretiske fundament i den økonomiske politikken. Historien forteller at Laffer skriblet en figur på en serviett som senere skulle bli kjent for alle økonomer som Laffer-kurven. Hovedessensen i teorien er at skattelettelser vil føre til vekst og økte inntekter for staten. Resonnementet har blitt tilbakevist både empirisk og teoretisk, men fortsatt preger Laffers serviett høyresidas økonomiske politikk, også her til lands. Et av Høyres hovedargumenter for lavere skatter er nettopp vekst og økt skatteinngang for staten.   Laffers utgangspunkt var at et skattenivå på 0 prosent og på 100 prosent begge vil resultere i null inntekt for staten. Dersom skattenivået er lik null vil ingen betale skatt, men dette gjelder også dersom nivået er på 100 prosent – hvis all inntekt må betales til staten er det ingen som er interessert i å jobbe, og følgelig ingen til å betale skatt. Det finnes med andre ord et punkt i mellom 0 og 100 hvor økte skatter fører til mindre inntekter for staten, ikke mer. Og enda viktigere; dersom skattenivået senkes kan dette føre til økte inntekter. President Reagan innførte ekstreme skattelettelser i håp om at lettelsene ville stimulere aktiviteten i næringslivet så mye at skatteinntektene totalt sett ville øke. I løpet av en kort periode ble det gitt totalt 21 prosent i skattelettelse. Samtidig sank statens inntekter som en stein. I dag er amerikanske velferdsordninger mildt sagt mangelfulle.   I sin Sem-erklæring lovte den norske Bondevik II-regjeringen 31 milliarder i skattelettelser. Begrunnelsen for dette var å imøtekomme næringslivets trusler om utflytting, samt å «styrke folks muligheter til å klare seg på egen inntekt, og gi større valgfrihet». Målet om 31 milliarder i skattelettelser vil etter all sannsynlighet nås. Regjeringen presenterer dette som en politisk seier. Det har de rett i, men det er trist at skattelettelse i seg selv er et politisk mål, og ikke de politiske og økonomiske konsekvensene. For påstandene om at skattelettelsene vil føre til økt vekst, mer velferd og mer penger til staten er like utopiske som Ronald Reagans økonomiske politikk. For Høyre er reduserte skatter et ideologisk spørsmål i seg selv, uavhengig av de politiske og økonomiske konsekvensene for folk. Reduserte offentlige tilbud med private løsninger og markedsliberalisme står øverst på Høyres politiske ønskeliste. Ideen om frie markeder, individuelle løsninger og privatisering går dårlig sammen med skattlegging. På lik linje med dagens hegemoni i økonomisk teori, oppfattes skatt som et problem som stikker kjepper i hjulene for det frie markedets mulighet til fri utfoldelse.   Ifølge mainstream økonomisk teori er skatter et nødvendig onde for å finansiere velferdsgoder. Skatter og avgifter klusser med ideen om frie markeder, og skaper såkalte vridninger. Skatt kan føre til at jeg vris vekk fra å gjøre et arbeid som uten skatt ville blitt gjennomført. Sett at jeg er villig til å male en vegg dersom jeg får utbetalt minst 1500 kroner for jobben. Veggens eier er villig til å betale meg 2000 kroner for å få jobben gjort. Uten skatt på arbeid ville vi blitt enige om en pris mellom 1500 og 2000, og vi ville begge vært lykkelige. Dersom vi legger til skatt på arbeid på 35 prosent blir situasjonen en annen. Selv om jeg fikk 2000 kroner for å få veggen malt, ville min reelle inntekt være 1300 kroner. I det øyeblikket skatten innføres i denne lille modellen, legger jeg ned malerkosten og finner på noe annet. Mitt arbeidstilbud vris vekk fra en løsning som uten skatt ville gagnet oss begge. Både økonomer og høyresida erkjenner at innbetaling av skatt gir visse goder tilbake i form av velferdsgoder. Spørsmålet er hvor mye disse godene er verdt for oss, hvor mye er vi villige til å betale før en skatteøkning vil føre til at vi lar være å jobbe. Dette nivået vil være ulikt, avhengig av land, personer og ikke minst politisk ideologi. Skatt er først og fremst et politisk spørsmål, og avhenger av hvor stor vekt en legger på fellesgoder, en godt fungerende velferdsstat og fordeling.   «Regjeringen legger fra et forslag til et bedre, enklere og mer rettferdig skattesystem», hevder finansminister Per Kristian Foss når han omtaler den nye skattemeldingen. Han påstår at regjeringen er opptatt av omfordeling av inntekt, og hevder at den såkalte reformskissen har gode fordelingsvirkninger. Det er tull. Påstanden om at forslaget er rettferdig fordi alle vil få skattelettelser er uvesentlig så lenge det ikke kommer fram hvem som får hva. Regjeringen skal bruke 8,5 milliarder på lettelser i toppskatten, mens 6 milliarder settes av til økt bunnfradrag. En gruppe på toppen av lønnsstigen får lettelser som merkes, mens vanlige lønnsmottakere får minimale lettelser. Vanlig inntekt gir skattelette på under 1 prosent, mens de høytlønte tjener mellom 3 og 5 prosent.Regjeringens nye skattemelding handler først og fremst om omfordeling; fra lavinntektsgrupper til høyinntektsgrupper. Høyres påstander om at skattelettelser for de rikeste vil gi gode fordelingsvirkninger, legge et godt grunnlag for økonomisk vekst og velferd, og gi staten økt skatteinngang, er ikke riktige. Skattelettelser for de få, betyr redusert velferdstilbud for de fleste.@sitat:Skatt er først og fremst et politisk spørsmål, og avhenger av hvor stor vekt en legger på fellesgoder@@sitat:Dersom skattenivået er lik null vil ingen betale skatt, men dette gjelder også dersom nivået er på 100 prosent @

   Hadde Ronald Reagan – USAs president fra 1981-89 – behandlet servietten slik en serviett skal behandles, tørket seg rundt munnen og knørvet den sammen, hadde kanskje den amerikanske skattepolitikken sett annerledes ut. Under en middag med kompisen og økonomen Arthur Laffer tidlig på 1980-tallet fikk Reagan presentert det som skulle bli hans teoretiske fundament i den økonomiske politikken. Historien forteller at Laffer skriblet en figur på en serviett som senere skulle bli kjent for alle økonomer som Laffer-kurven. Hovedessensen i teorien er at skattelettelser vil føre til vekst og økte inntekter for staten. Resonnementet har blitt tilbakevist både empirisk og teoretisk, men fortsatt preger Laffers serviett høyresidas økonomiske politikk, også her til lands. Et av Høyres hovedargumenter for lavere skatter er nettopp vekst og økt skatteinngang for staten.   Laffers utgangspunkt var at et skattenivå på 0 prosent og på 100 prosent begge vil resultere i null inntekt for staten. Dersom skattenivået er lik null vil ingen betale skatt, men dette gjelder også dersom nivået er på 100 prosent – hvis all inntekt må betales til staten er det ingen som er interessert i å jobbe, og følgelig ingen til å betale skatt. Det finnes med andre ord et punkt i mellom 0 og 100 hvor økte skatter fører til mindre inntekter for staten, ikke mer. Og enda viktigere; dersom skattenivået senkes kan dette føre til økte inntekter. President Reagan innførte ekstreme skattelettelser i håp om at lettelsene ville stimulere aktiviteten i næringslivet så mye at skatteinntektene totalt sett ville øke. I løpet av en kort periode ble det gitt totalt 21 prosent i skattelettelse. Samtidig sank statens inntekter som en stein. I dag er amerikanske velferdsordninger mildt sagt mangelfulle.   I sin Sem-erklæring lovte den norske Bondevik II-regjeringen 31 milliarder i skattelettelser. Begrunnelsen for dette var å imøtekomme næringslivets trusler om utflytting, samt å «styrke folks muligheter til å klare seg på egen inntekt, og gi større valgfrihet». Målet om 31 milliarder i skattelettelser vil etter all sannsynlighet nås. Regjeringen presenterer dette som en politisk seier. Det har de rett i, men det er trist at skattelettelse i seg selv er et politisk mål, og ikke de politiske og økonomiske konsekvensene. For påstandene om at skattelettelsene vil føre til økt vekst, mer velferd og mer penger til staten er like utopiske som Ronald Reagans økonomiske politikk. For Høyre er reduserte skatter et ideologisk spørsmål i seg selv, uavhengig av de politiske og økonomiske konsekvensene for folk. Reduserte offentlige tilbud med private løsninger og markedsliberalisme står øverst på Høyres politiske ønskeliste. Ideen om frie markeder, individuelle løsninger og privatisering går dårlig sammen med skattlegging. På lik linje med dagens hegemoni i økonomisk teori, oppfattes skatt som et problem som stikker kjepper i hjulene for det frie markedets mulighet til fri utfoldelse.   Ifølge mainstream økonomisk teori er skatter et nødvendig onde for å finansiere velferdsgoder. Skatter og avgifter klusser med ideen om frie markeder, og skaper såkalte vridninger. Skatt kan føre til at jeg vris vekk fra å gjøre et arbeid som uten skatt ville blitt gjennomført. Sett at jeg er villig til å male en vegg dersom jeg får utbetalt minst 1500 kroner for jobben. Veggens eier er villig til å betale meg 2000 kroner for å få jobben gjort. Uten skatt på arbeid ville vi blitt enige om en pris mellom 1500 og 2000, og vi ville begge vært lykkelige. Dersom vi legger til skatt på arbeid på 35 prosent blir situasjonen en annen. Selv om jeg fikk 2000 kroner for å få veggen malt, ville min reelle inntekt være 1300 kroner. I det øyeblikket skatten innføres i denne lille modellen, legger jeg ned malerkosten og finner på noe annet. Mitt arbeidstilbud vris vekk fra en løsning som uten skatt ville gagnet oss begge. Både økonomer og høyresida erkjenner at innbetaling av skatt gir visse goder tilbake i form av velferdsgoder. Spørsmålet er hvor mye disse godene er verdt for oss, hvor mye er vi villige til å betale før en skatteøkning vil føre til at vi lar være å jobbe. Dette nivået vil være ulikt, avhengig av land, personer og ikke minst politisk ideologi. Skatt er først og fremst et politisk spørsmål, og avhenger av hvor stor vekt en legger på fellesgoder, en godt fungerende velferdsstat og fordeling.   «Regjeringen legger fra et forslag til et bedre, enklere og mer rettferdig skattesystem», hevder finansminister Per Kristian Foss når han omtaler den nye skattemeldingen. Han påstår at regjeringen er opptatt av omfordeling av inntekt, og hevder at den såkalte reformskissen har gode fordelingsvirkninger. Det er tull. Påstanden om at forslaget er rettferdig fordi alle vil få skattelettelser er uvesentlig så lenge det ikke kommer fram hvem som får hva. Regjeringen skal bruke 8,5 milliarder på lettelser i toppskatten, mens 6 milliarder settes av til økt bunnfradrag. En gruppe på toppen av lønnsstigen får lettelser som merkes, mens vanlige lønnsmottakere får minimale lettelser. Vanlig inntekt gir skattelette på under 1 prosent, mens de høytlønte tjener mellom 3 og 5 prosent.Regjeringens nye skattemelding handler først og fremst om omfordeling; fra lavinntektsgrupper til høyinntektsgrupper. Høyres påstander om at skattelettelser for de rikeste vil gi gode fordelingsvirkninger, legge et godt grunnlag for økonomisk vekst og velferd, og gi staten økt skatteinngang, er ikke riktige. Skattelettelser for de få, betyr redusert velferdstilbud for de fleste.@sitat:Skatt er først og fremst et politisk spørsmål, og avhenger av hvor stor vekt en legger på fellesgoder@@sitat:Dersom skattenivået er lik null vil ingen betale skatt, men dette gjelder også dersom nivået er på 100 prosent @