De amerikanske soldatene i Saddams gamle fengsel ved Abu Ghraib og de unge britiske menige i Basra kom, som soldater ofte gjør, fra tettsteder og byer hvor rasehat har et hjem; Tenesse og Lancashire.

Hvor mange av «våre» er selv tidligere fanger? Hvor mange støtter British National Party?

Muslimer, arabere, «svartinger», «terrorister», «ondskap». Man kjenner semantikken.

Legg til det giftige, rasistiske tullet fra et hundretalls Hollywood-filmer som viser arabere som møkkete, vellystige, tvilsomme og voldelige folk - soldater er avhengig av filmer - og det er ikke vanskelig å se hvordan en britisk drittsekk vil urinere i ansiktet på en iraker med sekk over hodet.

Eller hvordan en amerikansk sadist kan plassere en iraker med bind for øyene og ledninger bundet til hendene på toppen av en boks.

Den seksuelle sadismen, jentesoldaten i tennissokker som peker på en manns genitaler, den oppstilte orgien i Abu Ghraib-fengselet, den britiske rifla i fangens munn, er muligens et forsøk på å svare på alle de løgnene om den arabiske verden, om ørkenkrigerens potens, haremet, polygamien.

Bare onde

Selv i dag viser vi den frastøtende filmen «Ashanti» på våre TV-kanaler. En film hvor arabiske slavehandlere kidnapper en engelsk doktorkone. Filmen viser arabere utelukkende som barnemishandlere, voldtektsmenn, mordere, løgnere og tyver. Hovedrollene spilles av, Gud forbarme seg over oss, Michael Caine, Omar Sharif og Peter Ustinnov og filmen var delvis tatt opp i Israel.

Faktisk viser vi nå arabere på film som nazistene en gang viste jødene. Men araberne er fritt vilt, potensielle terrorister alle mann, og alle kvinner, de må mykes opp, «forbedret», ydmykes, bankes opp og tortureres. Israelerne bruker tortur i sin såkalte russiske leir i Jerusalem. Nå torturerer vi i Saddams gamle fengsel utenfor Bagdad og - for dette er stedet hvor britiske styrker banket en ung iraker til døde sist sommer - på det tidligere kontoret til Saddams mest morderiske fascist på kjemisk krigføring, «kjemiske» Ali.

Tilgi dem ikke

Og offiserene? Visste ikke de britiske løytnantene, kapteinene og majorene i Dronningens Lancashire-regiment at deres gutter sparket til døde en ung irakisk hotellarbeider sist sommer?

Mannens skjebne, og de dokumentariske bevisene for at han ble myrdet, ble først offentliggjort av The Independent i januar. Visste ikke CIA-gutta ved Abu Ghraib-fengselet at Ivan «Chip» Frederick og Lynddie England, to av amerikanerne på fotografiene som ble offentlige sist uke, drev med obskøne ydmykelser av deres fanger? Selvfølgelig gjorde de det. Sist jeg så brigadegeneral Janice Karpinski, kommandør av det 800de militærpolitibrigade i Irak, fortalte hun meg at hun hadde besøkt Camp X-Ray på Guantanamo og ikke funnet noe galt ved den. Jeg burde da ha gjettet at noe hadde gått forferdelig galt i Irak.

Jeg husker hvordan jeg, like før Tony Blair kom på besøk, besøkte den britiske hærens pressekontor i Basra angående dødsfallet til den 26-år gamle Baha Mousa. Den døde mannens familie hadde gitt meg britiske dokumenter som beviste at han hadde blitt banket til døde i arresten, at den britiske hæren selv hadde forsøkt å betale familien for å ikke rette noen juridiske krav mot soldatene som så bestialsk hadde myrdet deres sønn.

Jeg ble møtt med gjesp og en totalt manglende evne til å fremskaffe opplysninger om hendelsen. Jeg ble fortalt at jeg skulle ringe forsvarsdepartementet i London. Offiseren jeg snakket med virket usikker, selv utålmodig over min henvendelse. Ikke et eneste kondolanseord til den døde mannens familie.

Ullen prosedyre

Brigadegeneral Karpinski tok med en liten gruppe journalister sist september til Abu Ghraib-fengselet, det samme fæle fengselet hvor tusenvis av fanger ble henrettet av Saddam, det samme fengselet hvor Frederick, England og deres amerikanske kompiser stilte opp irakeren med bind for øynene på en boks, med ledninger i hendene. Karpinski viste en viss glede ved å kunne eskortere oss til Saddams gamle henrettelseskammer.

Hun viste oss inn i et rom av betong hvor galgen fortsatt stod, og trakk triumferende i snora så lemmen falt ned. Hun oppfordret oss til å lese de siste meldingene fra en av Saddams dødsdømte skriblet på veggen i dødscella ved siden av. Men det var noe galt med hennes fremvisning av fengselet.

Det var ingen klar juridisk prosedyre for fangene, og granatangrepet på et amerikansk fengsel, hvor åtte fanger døde inne i teltene sine sist august, ble ikke nevnt før jeg tok det opp.

Brigadegeneral Karpinski var allerede da overhode for rundt 8000 irakiske innsatte.

Fangene hadde fått «rådgivning», fortalte hun oss.

- De trodde visst at vi hadde brukt dem som noen slags sandsekker.

Abu Ghraib ble angrepet fire av ukas syv netter. Nå blir fengselet angrepet to ganger per natt.

Dobbelmoral

Merkelig nok hevdet hun som et svar på et av mine spørsmål at der var «seks fanger som hevdet å være amerikanere, to som hevdet å være briter». Da general Ricardo Sanchez, den øverste amerikanske offiseren i Irak, senere nektet for dette, var det ingen som spurte hvordan misforståelsen hadde oppstått. Hadde Karpinski funnet opp de åtte? Eller fortalte ikke Sanchez oss sannheten? Det oppstod ofte misforståelser rundt fangenes navn. Arabisk skrift ble ofte mistolket, mange «forsvant» fra fangefortegnelsen. Det var betegnende for en hel kultur hvor irakere, spesielt irakiske fanger, ikke var like mye verdt som folk fra Vesten. Jeg mistenker at dette er grunnen til at vi alltid får statistikk på antallet døde fra Vesten samtidig som vi ikke bryr oss det døyt om døde irakere, de samme irakere som folk i Vesten er i Irak for å beskytte og ta vare på.

Ingen overraskelse

For noen uker siden snakket jeg med en ung amerikansk offiser på Saadoungaten i sentrum av Bagdad. Han ga sukkertøy til irakiske barn mens han gjentok det arabiske ordet for takk, sukhran.

Kunne han arabisk spurte jeg uskyldig. Han gliste mot meg. -Jeg veit hvordan jeg skal skrike til dem, sa han. Og der har du det.

Vi er alle ofre for denne høytflygende moralen. «De», araberne, muslimene, «svartingene», «terroristene», er en underlegen rase, av lav moralsk standard. De er folk man skal skrike til. De skal «frigjøres» og «demokratiseres». Vi brødre i blodet, dresser oss opp i rettferdighetens uniformer.

Vi er marinejegerne, eller militærpolitiet eller Dronningens regiment, og vi er ved det godes side. «De» er ved ondskapens side. Så vi kan ikke gjøre noe galt.

Eller det trodde vi, frem til disse nedverdigende bildene dukket opp sist uke, slo i stykker hele menasjeriet, og beviste at rasehat og fordommer er en gammel historisk arv i oss. Vi pleide å kalle Saddam for Iraks Hitler. Men var ikke Hitler «en av oss», en fra Vesten, et barn av vår «kultur»? Hvis han drepte seks millioner jøder, noe han utvilsomt gjorde, hvorfor er vi overrasket over at «vi» behandler irakere som dyr? Sist uke kom fotografiene som viser at vi kan.

De amerikanske soldatene i Saddams gamle fengsel ved Abu Ghraib og de unge britiske menige i Basra kom, som soldater ofte gjør, fra tettsteder og byer hvor rasehat har et hjem; Tenesse og Lancashire.

Hvor mange av «våre» er selv tidligere fanger? Hvor mange støtter British National Party?
Muslimer, arabere, «svartinger», «terrorister», «ondskap». Man kjenner semantikken.

Legg til det giftige, rasistiske tullet fra et hundretalls Hollywood-filmer som viser arabere som møkkete, vellystige, tvilsomme og voldelige folk - soldater er avhengig av filmer - og det er ikke vanskelig å se hvordan en britisk drittsekk vil urinere i ansiktet på en iraker med sekk over hodet.

Eller hvordan en amerikansk sadist kan plassere en iraker med bind for øyene og ledninger bundet til hendene på toppen av en boks.

Den seksuelle sadismen, jentesoldaten i tennissokker som peker på en manns genitaler, den oppstilte orgien i Abu Ghraib-fengselet, den britiske rifla i fangens munn, er muligens et forsøk på å svare på alle de løgnene om den arabiske verden, om ørkenkrigerens potens, haremet, polygamien.

Bare onde
Selv i dag viser vi den frastøtende filmen «Ashanti» på våre TV-kanaler. En film hvor arabiske slavehandlere kidnapper en engelsk doktorkone. Filmen viser arabere utelukkende som barnemishandlere, voldtektsmenn, mordere, løgnere og tyver. Hovedrollene spilles av, Gud forbarme seg over oss, Michael Caine, Omar Sharif og Peter Ustinnov og filmen var delvis tatt opp i Israel.

Faktisk viser vi nå arabere på film som nazistene en gang viste jødene. Men araberne er fritt vilt, potensielle terrorister alle mann, og alle kvinner, de må mykes opp, «forbedret», ydmykes, bankes opp og tortureres. Israelerne bruker tortur i sin såkalte russiske leir i Jerusalem. Nå torturerer vi i Saddams gamle fengsel utenfor Bagdad og - for dette er stedet hvor britiske styrker banket en ung iraker til døde sist sommer - på det tidligere kontoret til Saddams mest morderiske fascist på kjemisk krigføring, «kjemiske» Ali.

Tilgi dem ikke
Og offiserene? Visste ikke de britiske løytnantene, kapteinene og majorene i Dronningens Lancashire-regiment at deres gutter sparket til døde en ung irakisk hotellarbeider sist sommer?

Mannens skjebne, og de dokumentariske bevisene for at han ble myrdet, ble først offentliggjort av The Independent i januar. Visste ikke CIA-gutta ved Abu Ghraib-fengselet at Ivan «Chip» Frederick og Lynddie England, to av amerikanerne på fotografiene som ble offentlige sist uke, drev med obskøne ydmykelser av deres fanger? Selvfølgelig gjorde de det. Sist jeg så brigadegeneral Janice Karpinski, kommandør av det 800de militærpolitibrigade i Irak, fortalte hun meg at hun hadde besøkt Camp X-Ray på Guantanamo og ikke funnet noe galt ved den. Jeg burde da ha gjettet at noe hadde gått forferdelig galt i Irak.

Jeg husker hvordan jeg, like før Tony Blair kom på besøk, besøkte den britiske hærens pressekontor i Basra angående dødsfallet til den 26-år gamle Baha Mousa. Den døde mannens familie hadde gitt meg britiske dokumenter som beviste at han hadde blitt banket til døde i arresten, at den britiske hæren selv hadde forsøkt å betale familien for å ikke rette noen juridiske krav mot soldatene som så bestialsk hadde myrdet deres sønn.

Jeg ble møtt med gjesp og en totalt manglende evne til å fremskaffe opplysninger om hendelsen. Jeg ble fortalt at jeg skulle ringe forsvarsdepartementet i London. Offiseren jeg snakket med virket usikker, selv utålmodig over min henvendelse. Ikke et eneste kondolanseord til den døde mannens familie.

Ullen prosedyre
Brigadegeneral Karpinski tok med en liten gruppe journalister sist september til Abu Ghraib-fengselet, det samme fæle fengselet hvor tusenvis av fanger ble henrettet av Saddam, det samme fengselet hvor Frederick, England og deres amerikanske kompiser stilte opp irakeren med bind for øynene på en boks, med ledninger i hendene. Karpinski viste en viss glede ved å kunne eskortere oss til Saddams gamle henrettelseskammer.

Hun viste oss inn i et rom av betong hvor galgen fortsatt stod, og trakk triumferende i snora så lemmen falt ned. Hun oppfordret oss til å lese de siste meldingene fra en av Saddams dødsdømte skriblet på veggen i dødscella ved siden av. Men det var noe galt med hennes fremvisning av fengselet.

Det var ingen klar juridisk prosedyre for fangene, og granatangrepet på et amerikansk fengsel, hvor åtte fanger døde inne i teltene sine sist august, ble ikke nevnt før jeg tok det opp.

Brigadegeneral Karpinski var allerede da overhode for rundt 8000 irakiske innsatte.

Fangene hadde fått «rådgivning», fortalte hun oss.

- De trodde visst at vi hadde brukt dem som noen slags sandsekker.

Abu Ghraib ble angrepet fire av ukas syv netter. Nå blir fengselet angrepet to ganger per natt.

Dobbelmoral
Merkelig nok hevdet hun som et svar på et av mine spørsmål at der var «seks fanger som hevdet å være amerikanere, to som hevdet å være briter». Da general Ricardo Sanchez, den øverste amerikanske offiseren i Irak, senere nektet for dette, var det ingen som spurte hvordan misforståelsen hadde oppstått. Hadde Karpinski funnet opp de åtte? Eller fortalte ikke Sanchez oss sannheten? Det oppstod ofte misforståelser rundt fangenes navn. Arabisk skrift ble ofte mistolket, mange «forsvant» fra fangefortegnelsen. Det var betegnende for en hel kultur hvor irakere, spesielt irakiske fanger, ikke var like mye verdt som folk fra Vesten. Jeg mistenker at dette er grunnen til at vi alltid får statistikk på antallet døde fra Vesten samtidig som vi ikke bryr oss det døyt om døde irakere, de samme irakere som folk i Vesten er i Irak for å beskytte og ta vare på.

Ingen overraskelse
For noen uker siden snakket jeg med en ung amerikansk offiser på Saadoungaten i sentrum av Bagdad. Han ga sukkertøy til irakiske barn mens han gjentok det arabiske ordet for takk, sukhran.
Kunne han arabisk spurte jeg uskyldig. Han gliste mot meg. -Jeg veit hvordan jeg skal skrike til dem, sa han. Og der har du det.

Vi er alle ofre for denne høytflygende moralen. «De», araberne, muslimene, «svartingene», «terroristene», er en underlegen rase, av lav moralsk standard. De er folk man skal skrike til. De skal «frigjøres» og «demokratiseres». Vi brødre i blodet, dresser oss opp i rettferdighetens uniformer.

Vi er marinejegerne, eller militærpolitiet eller Dronningens regiment, og vi er ved det godes side. «De» er ved ondskapens side. Så vi kan ikke gjøre noe galt.

Eller det trodde vi, frem til disse nedverdigende bildene dukket opp sist uke, slo i stykker hele menasjeriet, og beviste at rasehat og fordommer er en gammel historisk arv i oss. Vi pleide å kalle Saddam for Iraks Hitler. Men var ikke Hitler «en av oss», en fra Vesten, et barn av vår «kultur»? Hvis han drepte seks millioner jøder, noe han utvilsomt gjorde, hvorfor er vi overrasket over at «vi» behandler irakere som dyr? Sist uke kom fotografiene som viser at vi kan.