Lørdag 24. april 2004
Politiske dikt og hvorfor ikke?
Jan Erik Vold har skrevet politiske dikt i femten år. Hva har politikken gjort?

Klassiske dikt. Moderne dikt. Kjærlighetsdikt. Politiske dikt. Begreper vi er vante til å støte på i sekundærlitteraturen og resepsjonen. Ikke primærlitteraturen. Altså bøkene. Og i alle fall ikke på tittelarket. Men når Jan Erik Vold i disse dager gir ut fem av sine seks siste diktsamlinger i ett, har han valgt å kalle boken «Politiske dikt».

- Ja, bokens tittel er også bokens sjangerbetegnelse, og hvorfor ikke? Det finnes et tidligere utvalg av mine politiske dikt. Det kom i storpocket for åtte år siden og het «Her er huset som Per bygde & andre skillingstrykk» (1996), og jeg kunne selvfølgelig ha kalt den nye for det samme, men jeg tror ikke jeg ville kommet noen vei med ordet «skillingstrykk» i dag, da ville jeg nok diskvalifisert meg fra de høyere regioner. Så jeg valgte «Politiske dikt» og hvorfor ikke? Og hvis du lurer på om sjangerbetegnelsen stemmer kan du se bak på boken hvor det heter: «Jan Erik Vold har de siste femten årene skrevet politiske dikt som få andre skandinaviske poeter», det het på baksiden av «Her er huset...» også, så, ja, da må det være riktig da.

Mot samfunnet

- Om ikke politiske dikt så har politisk litteratur vært hyppig diskutert i avismedier og tidsskrifter siste tiår, og mange har forholdt seg veldig bredt til «det politiske», noen sågar med floskelen «alt er politisk».

Vold avbryter:- Skal jeg si noe om det må vi først åpne skriften på side 73.

Vi ler.

- Og lese fjerde vers i åpningdiktet...

Idioti kommer avidios: privat. Politikk

av polis: samfunn.

- Dette er for så vidt bare etymologi, men sant nok: Polis var den gamle greske bystaten, idios det private synspunkt. Det har også overlevd i den betydningen på norsk i uttrykket «idiosynkrasi», du kjenner det? Betyr helt særegne oppfatninger om dette og hint. Mens idioti er blitt et allment ord for dårskap, dumskap og uintelligent atferd. Mine «Politiske dikt» er politiske i den forstand at de er retta mot samfunnet, ikke enkeltindividet. Det er ikke Volds sjel det handler om, eller hvor bra eventuelt dårlig det står til med dikteren om dagen.

- Men du har også skrevet dikt hvor dikterens tilstand har vært det sentrale.

- Ja, for all del. Jeg sier aldri at sentrallyrikk, som er sekkebetegnelsen for jeglyrikken som du vet, er uinteressant. Poenget her er at jeg avgrenser en periode, og hva jeg fant på forut for denne perioden, som er disse siste femten årene, blir noe annet igjen. De to samlingene jeg ga ut før «Elg» het «Sorgen, sangen, veien» og «En som het Abel Ek» og begge kalles sentrallyrikk.

Det lyttes ikke

- Dette er dikt og en dikter som henvender seg til verden, hvordan vil du si verden har reagert?

- Du mener hvilken effekt diktene har hatt? Tja. Spør du om de river Bislett eller ei? Så er svaret: Det vet vi ennå ikke. Vi må ha det juridiske avklart først. Spør du meg om Bush lyttet til Vold da Vold sa holde labbene unna Irak, så er svaret nei, han lytta ikke. Men hadde han lyttet, så ville han nok hatt større sjanse til å vinne gjenvalg. Du kan si: Man er vant til at det ikke lyttes, men ting må sies likevel.

Ja, ting må sies åkke som, og da Jan Erik Vold lanserte sin siste samling essays «Px3» (Prøysen / Stevens/ Tranströmer), valgte han Tronsmo Bokhandels tradisjonsrike butikklokaler i hjertet av Oslo, og utviste en åpenbar oppgitthet ovenfor de store forlagene, som ikke er på lag med dikteren, som ikke skjønner ham, som bare bryr seg om kostnader når en bok skal trykkes og så videre. Han hadde derfor tenkt å gi ut sin neste samling med dikt «Diktet minner om verden» på eget forlag, på Kommet Forlag.

Sammenheng

Eller var det ikke det han sa?

- Nei, jeg sa ikke at jeg var oppgitt ovenfor forlagene, da husker du nok litt feil. DMOV er aldri innlevert til Gyldendal. Og det som gjorde at jeg gjenoppvekket Kommet Forlag har noe med bokas [«Diktet minner om verden»] omfang å gjøre, samt lyrikkritikken i Norge. «DMOV» er med sine 32 sider en helt klart mindre diktsamling enn jeg vanligvis gir ut. Og jeg hadde dessuten en bastant følelse av at hvis den hadde blitt gitt ut på et ordinært forlag så ville alle de som gjerne glefser etter meg når jeg publisere benyttet anledningen til å si «dette var jaggu tynne greier, Vold». Mens det egentlig ikke var noen vits for noen å mene noe om det. Jeg vet at det er gode dikt, men jeg vet også at litteraturinstitusjonen og lyrikk-kritikken ikke tar sånne finter. Og siden det er den situasjonen jeg befinner seg i, så besluttet jeg at Aftenposten og andre aviser skulle få lov til å slippe å mene noe om «Diktet minner om verden».

- Men nå får Gyldendal gi den ut likevel.

- Ja, men i en annen sammenheng. «Politiske dikt» er en manifestasjon av noe større, og da kan jeg si til dem som skulle mene at denne siste er tynn, ja vel, men det var tett i begynnelsen, og til sammen, ikke sant, til sammen blir det en rimelig mengde.

Periode

- Du snakker om en periode i forfatterskapet ditt, fra «Elg» til «DMOV», og siden «DMOV» er den foreløpig siste du har publisert går det kanskje an å spørre om det fortsatt går i politiske dikt hjemme hos Vold?

- Hvis du spør meg om det, så peker jeg til min andre pocketutgivelse i vår, en tospråklig utgave av «Tolv meditasjoner». Der finner du en helt annen tone enn i «Politiske dikt». Der blandes polis og idios litt mer, for å si det sånn. Så hva gjør man?

- Skjeler du på vis til samtidslyrikken når du velger å kalle det nye utvalget «Poltiske dikt»? Ligger det en kritikk i tittelen?

- Ingen kan ta patent eller kreve enerett på den politiske diktninga, hvis det er det du mener. Bjørn Aamodts skriver da «politiske dikt» gode som noen. Og det at jeg kaller en bok for «Politiske dikt» betyr bare at jeg kunne gjort et annet utvalg og kalt det «Inderlige dikt».

- Hva med litterære konsekvenser? Hvor stor innflytelse tror du «Elg» og de andre bøkene har og har hatt?

- Det må du vel egentlig spørre noen andre om. Alt jeg kan si er: vi kan tenke oss to typer konsekvenser: har politikken blitt bedre av Volds politiske dikt? Nei. Har den blitt verre? Nei. Har den norske poesien blitt bedre, verre av Volds politiske dikt? Eller er det status quo? Se, det kan ikke jeg uttale meg om. Jeg har gjort mitt, andre får gjøre sitt.

Blikk

Vi kommer tilbake til (selv om det ikke er nevnt i intervjuet så har vi vært innom det) Georg Johannesens kritikk av Jan Erik Vold politiske diktning: «Kalenderdikt må skrives i et tausere motspråk. Det trengs et røntgenblikk på samfunnet, ikke bare et blikk på avisene», har Johannesen sagt og skrevet.

Hva sier Vold?

- Ja, hva kan jeg si? Det kan godt hende han har rett. Jeg gjør bare så godt jeg kan. Men hvis vi igjen tar skriften i våre hender [ny latter] og setter forsidediktet som spiller på Snorre, opp mot baksidediktet som henvender seg til Bush, to dikt fra hver sin oppmarsjperiode, med tusen år imellom, for Snorre var det slaget på Stiklestad (1030), for Bush krigen i Irak (2003), så kan man spørre: er dette røntgenblikk fra Vold? I fall det er det og samfunnet ikke oppfatter det, da står vi her. Da trenger ikke jeg si noe mer.

Klassiske dikt. Moderne dikt. Kjærlighetsdikt. Politiske dikt. Begreper vi er vante til å støte på i sekundærlitteraturen og resepsjonen. Ikke primærlitteraturen. Altså bøkene. Og i alle fall ikke på tittelarket. Men når Jan Erik Vold i disse dager gir ut fem av sine seks siste diktsamlinger i ett, har han valgt å kalle boken «Politiske dikt».

- Ja, bokens tittel er også bokens sjangerbetegnelse, og hvorfor ikke? Det finnes et tidligere utvalg av mine politiske dikt. Det kom i storpocket for åtte år siden og het «Her er huset som Per bygde andre skillingstrykk» (1996), og jeg kunne selvfølgelig ha kalt den nye for det samme, men jeg tror ikke jeg ville kommet noen vei med ordet «skillingstrykk» i dag, da ville jeg nok diskvalifisert meg fra de høyere regioner. Så jeg valgte «Politiske dikt» og hvorfor ikke? Og hvis du lurer på om sjangerbetegnelsen stemmer kan du se bak på boken hvor det heter: «Jan Erik Vold har de siste femten årene skrevet politiske dikt som få andre skandinaviske poeter», det het på baksiden av «Her er huset...» også, så, ja, da må det være riktig da.

Mot samfunnet
- Om ikke politiske dikt så har politisk litteratur vært hyppig diskutert i avismedier og tidsskrifter siste tiår, og mange har forholdt seg veldig bredt til «det politiske», noen sågar med floskelen «alt er politisk».

Vold avbryter:- Skal jeg si noe om det må vi først åpne skriften på side 73.

Vi ler.

- Og lese fjerde vers i åpningdiktet...

Idioti kommer avidios: privat. Politikkav polis: samfunn.

- Dette er for så vidt bare etymologi, men sant nok: Polis var den gamle greske bystaten, idios det private synspunkt. Det har også overlevd i den betydningen på norsk i uttrykket «idiosynkrasi», du kjenner det? Betyr helt særegne oppfatninger om dette og hint. Mens idioti er blitt et allment ord for dårskap, dumskap og uintelligent atferd. Mine «Politiske dikt» er politiske i den forstand at de er retta mot samfunnet, ikke enkeltindividet. Det er ikke Volds sjel det handler om, eller hvor bra eventuelt dårlig det står til med dikteren om dagen.

- Men du har også skrevet dikt hvor dikterens tilstand har vært det sentrale.

- Ja, for all del. Jeg sier aldri at sentrallyrikk, som er sekkebetegnelsen for jeglyrikken som du vet, er uinteressant. Poenget her er at jeg avgrenser en periode, og hva jeg fant på forut for denne perioden, som er disse siste femten årene, blir noe annet igjen. De to samlingene jeg ga ut før «Elg» het «Sorgen, sangen, veien» og «En som het Abel Ek» og begge kalles sentrallyrikk.

Det lyttes ikke
- Dette er dikt og en dikter som henvender seg til verden, hvordan vil du si verden har reagert?

- Du mener hvilken effekt diktene har hatt? Tja. Spør du om de river Bislett eller ei? Så er svaret: Det vet vi ennå ikke. Vi må ha det juridiske avklart først. Spør du meg om Bush lyttet til Vold da Vold sa holde labbene unna Irak, så er svaret nei, han lytta ikke. Men hadde han lyttet, så ville han nok hatt større sjanse til å vinne gjenvalg. Du kan si: Man er vant til at det ikke lyttes, men ting må sies likevel.

Ja, ting må sies åkke som, og da Jan Erik Vold lanserte sin siste samling essays «Px3» (Prøysen / Stevens/ Tranströmer), valgte han Tronsmo Bokhandels tradisjonsrike butikklokaler i hjertet av Oslo, og utviste en åpenbar oppgitthet ovenfor de store forlagene, som ikke er på lag med dikteren, som ikke skjønner ham, som bare bryr seg om kostnader når en bok skal trykkes og så videre. Han hadde derfor tenkt å gi ut sin neste samling med dikt «Diktet minner om verden» på eget forlag, på Kommet Forlag.

Sammenheng
Eller var det ikke det han sa?

- Nei, jeg sa ikke at jeg var oppgitt ovenfor forlagene, da husker du nok litt feil. DMOV er aldri innlevert til Gyldendal. Og det som gjorde at jeg gjenoppvekket Kommet Forlag har noe med bokas [«Diktet minner om verden»] omfang å gjøre, samt lyrikkritikken i Norge. «DMOV» er med sine 32 sider en helt klart mindre diktsamling enn jeg vanligvis gir ut. Og jeg hadde dessuten en bastant følelse av at hvis den hadde blitt gitt ut på et ordinært forlag så ville alle de som gjerne glefser etter meg når jeg publisere benyttet anledningen til å si «dette var jaggu tynne greier, Vold». Mens det egentlig ikke var noen vits for noen å mene noe om det. Jeg vet at det er gode dikt, men jeg vet også at litteraturinstitusjonen og lyrikk-kritikken ikke tar sånne finter. Og siden det er den situasjonen jeg befinner seg i, så besluttet jeg at Aftenposten og andre aviser skulle få lov til å slippe å mene noe om «Diktet minner om verden».

- Men nå får Gyldendal gi den ut likevel.

- Ja, men i en annen sammenheng. «Politiske dikt» er en manifestasjon av noe større, og da kan jeg si til dem som skulle mene at denne siste er tynn, ja vel, men det var tett i begynnelsen, og til sammen, ikke sant, til sammen blir det en rimelig mengde.

Periode
- Du snakker om en periode i forfatterskapet ditt, fra «Elg» til «DMOV», og siden «DMOV» er den foreløpig siste du har publisert går det kanskje an å spørre om det fortsatt går i politiske dikt hjemme hos Vold?

- Hvis du spør meg om det, så peker jeg til min andre pocketutgivelse i vår, en tospråklig utgave av «Tolv meditasjoner». Der finner du en helt annen tone enn i «Politiske dikt». Der blandes polis og idios litt mer, for å si det sånn. Så hva gjør man?

- Skjeler du på vis til samtidslyrikken når du velger å kalle det nye utvalget «Poltiske dikt»? Ligger det en kritikk i tittelen?

- Ingen kan ta patent eller kreve enerett på den politiske diktninga, hvis det er det du mener. Bjørn Aamodts skriver da «politiske dikt» gode som noen. Og det at jeg kaller en bok for «Politiske dikt» betyr bare at jeg kunne gjort et annet utvalg og kalt det «Inderlige dikt».

- Hva med litterære konsekvenser? Hvor stor innflytelse tror du «Elg» og de andre bøkene har og har hatt?

- Det må du vel egentlig spørre noen andre om. Alt jeg kan si er: vi kan tenke oss to typer konsekvenser: har politikken blitt bedre av Volds politiske dikt? Nei. Har den blitt verre? Nei. Har den norske poesien blitt bedre, verre av Volds politiske dikt? Eller er det status quo? Se, det kan ikke jeg uttale meg om. Jeg har gjort mitt, andre får gjøre sitt.

Blikk
Vi kommer tilbake til (selv om det ikke er nevnt i intervjuet så har vi vært innom det) Georg Johannesens kritikk av Jan Erik Vold politiske diktning: «Kalenderdikt må skrives i et tausere motspråk. Det trengs et røntgenblikk på samfunnet, ikke bare et blikk på avisene», har Johannesen sagt og skrevet.

Hva sier Vold?

- Ja, hva kan jeg si? Det kan godt hende han har rett. Jeg gjør bare så godt jeg kan. Men hvis vi igjen tar skriften i våre hender [ny latter] og setter forsidediktet som spiller på Snorre, opp mot baksidediktet som henvender seg til Bush, to dikt fra hver sin oppmarsjperiode, med tusen år imellom, for Snorre var det slaget på Stiklestad (1030), for Bush krigen i Irak (2003), så kan man spørre: er dette røntgenblikk fra Vold? I fall det er det og samfunnet ikke oppfatter det, da står vi her. Da trenger ikke jeg si noe mer.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26
Fredag 19. oktober 2018
Nasjonalmuseet har satset tungt på Marianne Heske, mener Nasjonalmuseets direktør og samlingsdirektør. Men nye interne diskusjoner kan de godt ta.
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk