Tony Blair har besluttet å sende den kommende EU-grunnloven ut til folkeavstemning. Selv om han skulle lykkes i å redde sitt innenrikspolitiske skinn med denne manøveren, er han vel vitende om at han risikerer å tape folkeavstemningen. Meningsmålingene tyder på at muligheten er stor for at de EU-skeptiske britene kan komme til å vende tommelen ned for grunnloven som nå forhandles fram med utgangspunkt i et utkast fra Frankrikes tidligere president Valery Giscard d'Estaing.Med Blairs beslutning stiller Storbritannia seg i rekken av flere land som har besluttet å avholde folkeavstemninger om EU-grunnloven og det er ventet at flere vil følge etter.Opp mot 20 av de 25 landene som etter utvidelsen 1. mai utgjør unionen, kan komme til å avholde folkeavstemninger. Mulighetene for at det skal bli et nei i minst ett av landene er store. Dette kan komme til å true hele den prestisjefylte grunnlovsprosessen og sette hele EU-prosjektet på en hard prøve. Formelt sett skal alle medlemslandene ratifisere konstitusjonen for at den skal kunne tre i kraft. Så enkelt er det selvsagt ikke. Vi har sett hvordan Irland ble presset til å avholde en ny folkeavstemning etter at et flertall i en folkeavstemning i 2001 sa nei til Nice-traktaten. Men om flere land sier nei, og om sentrale land som Storbritannia og Frankrike vender tommelen ned, vil grunnloven trolig bli forkastet eller utsatt.Dette er den mulige dominoeffekten av Blairs beslutning om å avholde folkeavstemning. Men i tillegg til å kunne velte hele grunnlovsprosessen kan den bidra til å få reist en etterlengtet debatt: om unionen, i unionen, uten sidestykke i unionens historie.UnderskuddDen europeiske unionen er ikke kjent for sitt demokratiske overskudd. Unionen preges av en manglende demokratisk legitimitet som har gitt seg utslag i en svært lav oppslutning om valgene til EU-parlamentet. Makten er ekstremt sentralisert til Brussel og store deler av beslutningsprosessen er hermetisk lukket for demokratisk innsyn og kontroll.Prosessen fram mot grunnlovsforhandlingene var ment å skulle bedre på dette. Det såkalte EU-konventet som under Giscard d'Estaings ledelse skulle utarbeide en plan for å forenkle EU-traktatene – og som endte med å utarbeide et utkast til en konstitusjon som skal erstatte de gamle traktatene – skulle bidra til å sikre mer åpenhet og diskusjon om utviklingen i EU. Det gikk imidlertid ikke helt etter planen. For selv om konventets 105 medlemmer møttes i full offentlighet om lag to ganger hver måned pågikk det reelle arbeidet i konventets ledelse, uten særlig åpenhet og med sterk underrepresentasjon av kritikere av unionen.Så langt har altså ikke prosessen fram mot en grunnlov for EU ført med seg en debatt blant EUs innbyggere om utviklingen av unionen. De kommende folkeavstemningene kan snu om på dette ved at avstemningene tvinger fram en slik debatt som ikke vil være isolert til ett enkelt land, men gå over store deler av EU samtidig.DebattI 1992 bestemte Frankrikes president Francois Mitterand at det skulle avholdes folkeavstemning i Frankrike om Maastricht-traktaten. Et flertall av danskene hadde nettopp sagt nei til traktaten. I Frankrike viste meningsmålingene stor støtte for traktaten. Mitterand – som hadde bestemt seg for å gjøre Unionsprosessen til en av sine viktigste politiske oppgaver – bestemte at det skulle avholdes folkeavstemning, på tross av at det parlamentariske flertallet for traktaten var sikret. Håpet var en stor seier som skulle styrke EU-prosjektet. Slik gikk det ikke. Folkeavstemningen endte med 51 prosent ja og 49 prosent nei, og det var like før avstemningen veltet traktaten. Noe hadde skjedd i mellomtiden.Fram til begynnelsen av 1990-tallet var ikke EU et sentralt tema i fransk offentlighet. De dominerende politiske kreftene sørget for å holde spørsmålet fra den politiske dagsorden, blant annet av frykt for splittelse både i republikken og innad i partiene. Dette endret seg da franskmennene for første gang ble direkte spurt om hva de mente om EU gjennom folkeavstemningen. Valgkampen i forkant av folkeavstemningen i Frankrike i 1992 førte med seg en omfattende debatt om utviklingen av EU. Unionen ble en kontroversiell sak i den offentlige politiske debatten, det EU-kritiske standpunktet ble et reelt politisk alternativ, opinionen endret seg raskt og resultatet ble et helt annet enn det Mitterand hadde satset på. EUs jevnlige meningsmålinger – de såkalte «eurobarometrene» – viser at der oppslutningen om EU hadde økt fra 50 til 70 prosent i perioden fra 1980 til 199, sank støtten jevnt i tiden etter folkeavstemningen. På det siste eurobarometeret er støtten for EU-medlemskapet i Frankrike på 44 prosent. Også resten av EU har sett en tilsvarende nedgang i oppslutningen om EU.Maastricht-traktaten var viktig for framdriften til unionsprosessen i EU. Det er liten tvil om at nedgangen i oppslutningen om EU blant annet må leses som en skepsis til denne utviklingen av EU. Siden 1992 har det blitt tydelig at motstand mot EU ikke utelukkende er et britisk og skandinavisk fenomen.UnionsthrillerSlik folkeavstemningen i 1992 bidro til å reise debatten om EU for full styrke i Frankrike, vil de kommende avstemningene bidra til debatt om en union under stormaktenes ledelse som nå skal få sin egen konstitusjon som «barrikaderer nyliberalismen», for å låne et uttrykk fra Bernard Cassen i Attac Frankrike. Det er selvsagt for tidlig å skulle spå utfallet av de kommende folkeavstemningene, men det er liten tvil om at dette blir en thriller som setter Den europeiske unionen på en av sine største prøver.@sitat:Den europeiske unionen er ikke kjent for sitt demokratiske overskudd@@sitat:Fram til begynnelsen av 1990-tallet var ikke EU et sentralt tema i fransk offentlighet@

Tony Blair har besluttet å sende den kommende EU-grunnloven ut til folkeavstemning. Selv om han skulle lykkes i å redde sitt innenrikspolitiske skinn med denne manøveren, er han vel vitende om at han risikerer å tape folkeavstemningen. Meningsmålingene tyder på at muligheten er stor for at de EU-skeptiske britene kan komme til å vende tommelen ned for grunnloven som nå forhandles fram med utgangspunkt i et utkast fra Frankrikes tidligere president Valery Giscard d'Estaing.Med Blairs beslutning stiller Storbritannia seg i rekken av flere land som har besluttet å avholde folkeavstemninger om EU-grunnloven og det er ventet at flere vil følge etter.Opp mot 20 av de 25 landene som etter utvidelsen 1. mai utgjør unionen, kan komme til å avholde folkeavstemninger. Mulighetene for at det skal bli et nei i minst ett av landene er store. Dette kan komme til å true hele den prestisjefylte grunnlovsprosessen og sette hele EU-prosjektet på en hard prøve. Formelt sett skal alle medlemslandene ratifisere konstitusjonen for at den skal kunne tre i kraft. Så enkelt er det selvsagt ikke. Vi har sett hvordan Irland ble presset til å avholde en ny folkeavstemning etter at et flertall i en folkeavstemning i 2001 sa nei til Nice-traktaten. Men om flere land sier nei, og om sentrale land som Storbritannia og Frankrike vender tommelen ned, vil grunnloven trolig bli forkastet eller utsatt.Dette er den mulige dominoeffekten av Blairs beslutning om å avholde folkeavstemning. Men i tillegg til å kunne velte hele grunnlovsprosessen kan den bidra til å få reist en etterlengtet debatt: om unionen, i unionen, uten sidestykke i unionens historie. UnderskuddDen europeiske unionen er ikke kjent for sitt demokratiske overskudd. Unionen preges av en manglende demokratisk legitimitet som har gitt seg utslag i en svært lav oppslutning om valgene til EU-parlamentet. Makten er ekstremt sentralisert til Brussel og store deler av beslutningsprosessen er hermetisk lukket for demokratisk innsyn og kontroll.Prosessen fram mot grunnlovsforhandlingene var ment å skulle bedre på dette. Det såkalte EU-konventet som under Giscard d'Estaings ledelse skulle utarbeide en plan for å forenkle EU-traktatene – og som endte med å utarbeide et utkast til en konstitusjon som skal erstatte de gamle traktatene – skulle bidra til å sikre mer åpenhet og diskusjon om utviklingen i EU. Det gikk imidlertid ikke helt etter planen. For selv om konventets 105 medlemmer møttes i full offentlighet om lag to ganger hver måned pågikk det reelle arbeidet i konventets ledelse, uten særlig åpenhet og med sterk underrepresentasjon av kritikere av unionen.Så langt har altså ikke prosessen fram mot en grunnlov for EU ført med seg en debatt blant EUs innbyggere om utviklingen av unionen. De kommende folkeavstemningene kan snu om på dette ved at avstemningene tvinger fram en slik debatt som ikke vil være isolert til ett enkelt land, men gå over store deler av EU samtidig. DebattI 1992 bestemte Frankrikes president Francois Mitterand at det skulle avholdes folkeavstemning i Frankrike om Maastricht-traktaten. Et flertall av danskene hadde nettopp sagt nei til traktaten. I Frankrike viste meningsmålingene stor støtte for traktaten. Mitterand – som hadde bestemt seg for å gjøre Unionsprosessen til en av sine viktigste politiske oppgaver – bestemte at det skulle avholdes folkeavstemning, på tross av at det parlamentariske flertallet for traktaten var sikret. Håpet var en stor seier som skulle styrke EU-prosjektet. Slik gikk det ikke. Folkeavstemningen endte med 51 prosent ja og 49 prosent nei, og det var like før avstemningen veltet traktaten. Noe hadde skjedd i mellomtiden.Fram til begynnelsen av 1990-tallet var ikke EU et sentralt tema i fransk offentlighet. De dominerende politiske kreftene sørget for å holde spørsmålet fra den politiske dagsorden, blant annet av frykt for splittelse både i republikken og innad i partiene. Dette endret seg da franskmennene for første gang ble direkte spurt om hva de mente om EU gjennom folkeavstemningen. Valgkampen i forkant av folkeavstemningen i Frankrike i 1992 førte med seg en omfattende debatt om utviklingen av EU. Unionen ble en kontroversiell sak i den offentlige politiske debatten, det EU-kritiske standpunktet ble et reelt politisk alternativ, opinionen endret seg raskt og resultatet ble et helt annet enn det Mitterand hadde satset på. EUs jevnlige meningsmålinger – de såkalte «eurobarometrene» – viser at der oppslutningen om EU hadde økt fra 50 til 70 prosent i perioden fra 1980 til 199, sank støtten jevnt i tiden etter folkeavstemningen. På det siste eurobarometeret er støtten for EU-medlemskapet i Frankrike på 44 prosent. Også resten av EU har sett en tilsvarende nedgang i oppslutningen om EU.Maastricht-traktaten var viktig for framdriften til unionsprosessen i EU. Det er liten tvil om at nedgangen i oppslutningen om EU blant annet må leses som en skepsis til denne utviklingen av EU. Siden 1992 har det blitt tydelig at motstand mot EU ikke utelukkende er et britisk og skandinavisk fenomen. UnionsthrillerSlik folkeavstemningen i 1992 bidro til å reise debatten om EU for full styrke i Frankrike, vil de kommende avstemningene bidra til debatt om en union under stormaktenes ledelse som nå skal få sin egen konstitusjon som «barrikaderer nyliberalismen», for å låne et uttrykk fra Bernard Cassen i Attac Frankrike. Det er selvsagt for tidlig å skulle spå utfallet av de kommende folkeavstemningene, men det er liten tvil om at dette blir en thriller som setter Den europeiske unionen på en av sine største prøver.@sitat:Den europeiske unionen er ikke kjent for sitt demokratiske overskudd@@sitat:Fram til begynnelsen av 1990-tallet var ikke EU et sentralt tema i fransk offentlighet@