Forrige helg innledet styremedlem i Attac, Magnus Marsdal, på en lokallagskonferanse for LO i Oslo. Marsdal foreslo et nært samarbeid mellom Attac og fagbevegelsen fram mot Stortingsvalget i 2005. Forslaget ble velvillig mottatt av LO-representantene, men møter nå motbør internt:

– Jeg er redd Attac kan bli et vedheng til fagbevegelsen og miste sin egenart, advarer styremedlem i Attac, Espen Edvardsen.

Edvardsen understreker at han ikke er kritisk til Marsdals deltakelse på LO-konferansen forrige helg, men han frykter et for tett samarbeid med LO videre:

– Kontakt mellom LO og Attac er jeg ikke kritisk til, spørsmålet er hvor nær kontakten skal være og hvor mye man skal la seg sluke av hverandres prosjekter, sier Edvardsen.

Solidaritet

Edvardsen mener at norsk politikk generelt, derunder fagbevegelsen, er for nasjonalt orientert og selvgod.

– Attac var et hederlig unntak til denne tradisjonen. LOs prioritering av kampen mot innstillingene fra pensjonskommisjonen og arbeidsmiljølovutvalget er viktige saker, men det er ikke Attac-saker, sier Edvardsen.

Attac Norge avholdt nylig landsmøte og vedtok der kamp mot privatisering som hovedsak for det kommende året.

– Er ikke din kritikk av LO-samarbeidet bare et uttrykk for et ønske om en omkamp på dette vedtaket?

– Nei, selv om vi vedtok privatisering som hovedsak, betyr ikke det at vi skal inngå ekteskap med LO. Dette er ingen omkamp, men jeg akter å fortsette å bryte med de dominerende miljøene i Attac Norge, sier Edvardsen.

To fløyer

Edvardsen mener Attac Norge i svært grove trekk er preget av to motstridende fløyer. En fløy med folk som er opptatte av internasjonal solidaritet og en fløy med folk fra den tradisjonelle venstresida og fagbevegelsen. Asbjørn Wahl og Magnus Marsdal er ifølge Edvardsen svært sentrale i den sistnevnte.

– Marsdal og Wahl står for god gammeldags marxisme, der det bare er én gruppe, nemlig arbeiderklassen, som kan forandre samfunnet. Da Attac startet opp var dette en breiere bevegelse enn som så, med blant annet aktivister fra Unge Venstre. Disse har vi mistet på veien, det har skjedd en avskalling i organisasjonen, sier Edvardsen.

Edvardsen mener miljøet rundt stiftelsen Manifest dominerer Attac:

– Det er et miljø rundt stiftelsen Manifest som er ekstremt sterkt representert i Attac-styret. Disse menneskene må skille sine agendaer i Manifest og sine respektive organisasjoner fra Attacs agenda. Om de ikke klarer å skille agendaene bedre, er jeg redd dette er kroken på døra for Attac. Derfor føler jeg et sterkt behov for å si i fra.

– Da Attac ble startet opp, prøvde mange som var politisk uenige med Attac å stemple organisasjonen som en tradisjonell venstresideorganisasjon og dermed ufarliggjøre den. Er du ikke redd for å gi disse rett med utspillet ditt?

– Jo, jeg er det. Men jeg gjør dette fordi jeg fortsatt har tro på at det går an å bremse. En del av venstreideologene i organisasjonen må innse at i Attac må de la mangfoldet få blomstre.

Spissere

Nyvalgt nestleder i Attac, Linn Herning, forstår frykten til Edvardsen, uten å dele den:

– Jeg tror Attac er sterkt nok til å sette sin egen dagsorden. I samarbeidet med LO er det vår oppgave å sette fokus på internasjonale spørsmål. LO er gode på det som skjer i Norge, men ikke like gode på internasjonale spørsmål. Derfor blir det vår oppgave å bidra med det, sier Herning.

– Er du enig i at Attac er blitt en politisk snevrere organisasjon?

– Vi har nok fått en mer tilspisset plattform. Men spørsmålet er om vi ikke nettopp ved å ha fått en spissere plattform, også har fått mer slagkraft. For meg handler Attac om kampen mot nyliberalismen, og da er det ikke problematisk at mennesker som ikke er mot nyliberalismen, ikke er med i Attac, sier Herning.

Forrige helg innledet styremedlem i Attac, Magnus Marsdal, på en lokallagskonferanse for LO i Oslo. Marsdal foreslo et nært samarbeid mellom Attac og fagbevegelsen fram mot Stortingsvalget i 2005. Forslaget ble velvillig mottatt av LO-representantene, men møter nå motbør internt:

– Jeg er redd Attac kan bli et vedheng til fagbevegelsen og miste sin egenart, advarer styremedlem i Attac, Espen Edvardsen.

Edvardsen understreker at han ikke er kritisk til Marsdals deltakelse på LO-konferansen forrige helg, men han frykter et for tett samarbeid med LO videre:

– Kontakt mellom LO og Attac er jeg ikke kritisk til, spørsmålet er hvor nær kontakten skal være og hvor mye man skal la seg sluke av hverandres prosjekter, sier Edvardsen.

Solidaritet
Edvardsen mener at norsk politikk generelt, derunder fagbevegelsen, er for nasjonalt orientert og selvgod.

– Attac var et hederlig unntak til denne tradisjonen. LOs prioritering av kampen mot innstillingene fra pensjonskommisjonen og arbeidsmiljølovutvalget er viktige saker, men det er ikke Attac-saker, sier Edvardsen.

Attac Norge avholdt nylig landsmøte og vedtok der kamp mot privatisering som hovedsak for det kommende året.

– Er ikke din kritikk av LO-samarbeidet bare et uttrykk for et ønske om en omkamp på dette vedtaket?

– Nei, selv om vi vedtok privatisering som hovedsak, betyr ikke det at vi skal inngå ekteskap med LO. Dette er ingen omkamp, men jeg akter å fortsette å bryte med de dominerende miljøene i Attac Norge, sier Edvardsen.

To fløyer
Edvardsen mener Attac Norge i svært grove trekk er preget av to motstridende fløyer. En fløy med folk som er opptatte av internasjonal solidaritet og en fløy med folk fra den tradisjonelle venstresida og fagbevegelsen. Asbjørn Wahl og Magnus Marsdal er ifølge Edvardsen svært sentrale i den sistnevnte.

– Marsdal og Wahl står for god gammeldags marxisme, der det bare er én gruppe, nemlig arbeiderklassen, som kan forandre samfunnet. Da Attac startet opp var dette en breiere bevegelse enn som så, med blant annet aktivister fra Unge Venstre. Disse har vi mistet på veien, det har skjedd en avskalling i organisasjonen, sier Edvardsen.

Edvardsen mener miljøet rundt stiftelsen Manifest dominerer Attac:

– Det er et miljø rundt stiftelsen Manifest som er ekstremt sterkt representert i Attac-styret. Disse menneskene må skille sine agendaer i Manifest og sine respektive organisasjoner fra Attacs agenda. Om de ikke klarer å skille agendaene bedre, er jeg redd dette er kroken på døra for Attac. Derfor føler jeg et sterkt behov for å si i fra.

– Da Attac ble startet opp, prøvde mange som var politisk uenige med Attac å stemple organisasjonen som en tradisjonell venstresideorganisasjon og dermed ufarliggjøre den. Er du ikke redd for å gi disse rett med utspillet ditt?

– Jo, jeg er det. Men jeg gjør dette fordi jeg fortsatt har tro på at det går an å bremse. En del av venstreideologene i organisasjonen må innse at i Attac må de la mangfoldet få blomstre.

Spissere
Nyvalgt nestleder i Attac, Linn Herning, forstår frykten til Edvardsen, uten å dele den:

– Jeg tror Attac er sterkt nok til å sette sin egen dagsorden. I samarbeidet med LO er det vår oppgave å sette fokus på internasjonale spørsmål. LO er gode på det som skjer i Norge, men ikke like gode på internasjonale spørsmål. Derfor blir det vår oppgave å bidra med det, sier Herning.

– Er du enig i at Attac er blitt en politisk snevrere organisasjon?

– Vi har nok fått en mer tilspisset plattform. Men spørsmålet er om vi ikke nettopp ved å ha fått en spissere plattform, også har fått mer slagkraft. For meg handler Attac om kampen mot nyliberalismen, og da er det ikke problematisk at mennesker som ikke er mot nyliberalismen, ikke er med i Attac, sier Herning.