I dagens utgave spør avisa Le Monde Diplomatique (LMD) om norske aktivister lett kan ende opp med ufarlige symbolaksjoner, fordi de ikke har vært like flinke som internasjonale aktivister til å ta i bruk nye aksjonsformer. Under tittelen «symbolsk ulydighet» spør LMD om norske aktivister mener alvor.

Mangeårige aktivist Jørgen Johansen sier til LMD at det er lite nyskapning i aksjonsformer i Norge, og at man må utvikle aksjonene. Dette er ikke historieprofessor ved Universitet i Oslo, Knut Kjeldstadli, enig i.

– Hovedproblemet er politisk, og ikke at dagens aktivister ikke er gode nok på teknisk kommunikasjon. Når de 60.000 menneskene som demonstrerte i Oslo 15. februar i fjor ikke fikk stoppet krigen i Irak, betyr ikke det at aksjonen var mislykket, fordi aksjonsform var en vanlig demonstrasjon. Det dreide seg om maktforhold. Å si at løsningen er nye aksjonsformer blir som å si at politikk bare dreier seg om reklame for å nå fram, sier Kjeldstadli, som understreker at han ikke er prinsipielt mot nye aksjonsformer.

– Jeg er for nye aksjonsformer, og mener at alt nytt er utmerket slik at folk ikke får følelsen av at dette har vi sett før. Men jeg tror ikke at aksjonsform er hovedproblemet til norsk aktivisme. Det dreier seg ikke om fancy form og innpakning, men om å gi gode nok svar som treffer de nye sosiale motsetningene som dagens kapitalisme skaper, sier han.

Interesse og mening

– En utfordring er å henvende seg til alle som er interessert, det vil si selve grunnlaget for saken. Dette er interessemomentet. Og så dreier det seg om å fortolke eller beskrive verden sånn at folk kjenner seg igjen. Det betyr å gjøre det som blir sagt meningsfullt. For eksempel ser vi at venstresida har mistet evnen til å beskrive verden for grupper som tidligere var med, og som har glidd over i Frps retning. Utfordringen blir å vinne folk tilbake, forklarer Kjeldstadli.

Alta-aksjonene

– Alta-aksjonen må sies å være vellykket både fordi den oppnådde oppmerksomhet, og fordi den oppnådde mål. Aksjonen hadde neppe fått det til uten den formen som ble brukt, med blant annet sivil ulydighet. En lignende aksjon hadde falt til jorden om folk ikke hadde oppfattet kravene som rimelige. Den ble med andre ord vellykket utfra det moralske hegemoni, sier Kjeldstadli.

– Aksjonen ble oppfattet som rettmessig fordi den samiske folkegruppen sto i fare for å bli overkjørt, og på grunn av miljømessige hensyn, sier han videre.

Han mener det borgerlige hegemoniet nå er i ferd med å slå sprekker etter en lang periode på 1980- og 90-tallet hvor det har vært vanskelig å få gehør for aktivister.

– Det har dukket opp tvil, og en fornemmelse for at det finnes alternativer, sier Kjeldstadli.

I dagens utgave spør avisa Le Monde Diplomatique (LMD) om norske aktivister lett kan ende opp med ufarlige symbolaksjoner, fordi de ikke har vært like flinke som internasjonale aktivister til å ta i bruk nye aksjonsformer. Under tittelen «symbolsk ulydighet» spør LMD om norske aktivister mener alvor.

Mangeårige aktivist Jørgen Johansen sier til LMD at det er lite nyskapning i aksjonsformer i Norge, og at man må utvikle aksjonene. Dette er ikke historieprofessor ved Universitet i Oslo, Knut Kjeldstadli, enig i.

– Hovedproblemet er politisk, og ikke at dagens aktivister ikke er gode nok på teknisk kommunikasjon. Når de 60.000 menneskene som demonstrerte i Oslo 15. februar i fjor ikke fikk stoppet krigen i Irak, betyr ikke det at aksjonen var mislykket, fordi aksjonsform var en vanlig demonstrasjon. Det dreide seg om maktforhold. Å si at løsningen er nye aksjonsformer blir som å si at politikk bare dreier seg om reklame for å nå fram, sier Kjeldstadli, som understreker at han ikke er prinsipielt mot nye aksjonsformer.

– Jeg er for nye aksjonsformer, og mener at alt nytt er utmerket slik at folk ikke får følelsen av at dette har vi sett før. Men jeg tror ikke at aksjonsform er hovedproblemet til norsk aktivisme. Det dreier seg ikke om fancy form og innpakning, men om å gi gode nok svar som treffer de nye sosiale motsetningene som dagens kapitalisme skaper, sier han.

Interesse og mening
Kjeldstadli mener at det finnes to utfordringer når en bevegelse skal nå fram med sitt budskap.

– En utfordring er å henvende seg til alle som er interessert, det vil si selve grunnlaget for saken. Dette er interessemomentet. Og så dreier det seg om å fortolke eller beskrive verden sånn at folk kjenner seg igjen. Det betyr å gjøre det som blir sagt meningsfullt. For eksempel ser vi at venstresida har mistet evnen til å beskrive verden for grupper som tidligere var med, og som har glidd over i Frps retning. Utfordringen blir å vinne folk tilbake, forklarer Kjeldstadli.

Alta-aksjonene
– Var de som deltok i Alta-aksjonene i 1979-81 bedre aktivister enn dagens aktivister?

– Alta-aksjonen må sies å være vellykket både fordi den oppnådde oppmerksomhet, og fordi den oppnådde mål. Aksjonen hadde neppe fått det til uten den formen som ble brukt, med blant annet sivil ulydighet. En lignende aksjon hadde falt til jorden om folk ikke hadde oppfattet kravene som rimelige. Den ble med andre ord vellykket utfra det moralske hegemoni, sier Kjeldstadli.

– Aksjonen ble oppfattet som rettmessig fordi den samiske folkegruppen sto i fare for å bli overkjørt, og på grunn av miljømessige hensyn, sier han videre.

Han mener det borgerlige hegemoniet nå er i ferd med å slå sprekker etter en lang periode på 1980- og 90-tallet hvor det har vært vanskelig å få gehør for aktivister.

– Det har dukket opp tvil, og en fornemmelse for at det finnes alternativer, sier Kjeldstadli.
@sitat:Hovedproblemet er politisk, og ikke at dagens aktivister ikke er gode nok på teknisk kommunikasjon
@