Jeg var en gang en fundamentalist. Jeg ble forelsket i ei jente, hun gikk i et kor, koret var kristent og dermed var det gjort. Som 17-åring trodde jeg det skulle være mulig å finne fram til et fundament for troen gjennom å lese Bibelen grundig og få alt til å gå opp. Jeg søkte en totalforklaring av verden og historien, fra skapelsen til de siste ting.Dette skjedde på 1970-tallet. Jeg gikk på videregående skole på en kant av landet der rødfarger dominerte det politiske landskapet. Arbeiderpartiordføreren i hjembygda mi ble valgt på den tida, og han er ordfører fremdeles, nesten 30 år seinere.Men under den stabile arbeiderpartikulturen kokte det. Rundt omkring meg fantes venner og klassekamerater som bekjente seg til en annen form for tro, til marxismen og leninismen, i små celler i AKP (ml).Den gangen tenkte jeg at de og jeg levde i to helt forskjellige verdener. Jeg husker vi diskuterte i skolegården. Noen av dem var ateister og trodde på en omveltning av samfunnet gjennom væpna revolusjon. De dro inn til byen, gikk i tog og solgte Klassekampen. Jeg satt heller inne og leste Bibelen, med 17-åringens tro på at det skulle være mulig å finne fram til en endegyldig, definitiv kunnskap.Først langt seinere, blant annet gjennom lesning av Dag Solstads forfatterskap, ble det klarere for meg at det er en grunnleggende, kall det gjerne fundamental, sammenheng mellom den lavkirkelige legmanskristendommen jeg var en del av, og den formen for tro som preget AKP (ml). I tid falt det sammen med at Børre Knudsen nektet å gjøre sine embetsplikter som prest i Balsfjord, i protest mot abortloven. Børre Knudsen ville ha lover i pakt med Guds ord. AKP (ml) på sin side ville også skape et annet samfunn, i teorien ved bruk av vold, om enn ikke i praksis som dagens terror. Jeg er likevel overbevist om at det finnes sammenhenger mellom slike bevegelser og terroren som kommer til uttrykk 25 år seinere. Kritisk tradisjonHva skjedde med min egen fundamentalisme? All bibellesinga gjorde noe med meg. Jeg tenkte over det jeg leste. Og jo mer jeg tenkte, jo mindre fikk jeg det til å gå opp slik enkelte legpredikanter i ungdomsmiljøet jeg vanka i sa det skulle gå opp.Jeg studerte teologi, og støtte mot en tradisjon som leste bibelen kritisk, med vekt på språklig og historisk forståelse. Jeg ble interessert i selve språket, hoppa over på filosofistudiet og videre til litteraturvitenskap. Prosessen var lang, den strakte seg over hele 1980-tallet og vel så det. Da tiåret med økonomisk oppsving og jappetid var over, var jeg blakkere enn de fleste rundt meg. Men jeg hadde lest meg ut av fundamentalismens falske sikkerhet og inn i en kulturelt sett rikere usikkerhet. Jeg hadde vent meg til å tenke at det ikke finnes noen siste, dypeste grunn for mine personlige overbevisninger. Det finnes heller ingen gudgitt, autoritativ siste begrunnelse for lover og regler i samfunnet. Og jeg var blitt overbevist om at det var feil å lete etter slike begrunnelser eller fundamenter. Både vitenskapen og selve samfunnet framsto som en båt som stadig må vedlikeholdes og bare kan bygges om bit for bit, mens vi alle seiler i den, slik filosofen Otto Neurath i Wienerkretsen antydet.Men hva betyr det? Skal vi forstå og godta fundamentalister som sprenger seg selv i lufta? Ja, for å sette det på spissen, kanskje vi skal det. Det betyr ikke at jeg forsvarer den nihilistiske tankegangen som ligger under selvmordsterror. Men jeg har en plikt til å forsøke å forstå. Kanskje det er på tide å innse at fundamentalismen er et uttrykk for et idemessig vakuum etter de store ideologienes periode i forrige århundre, fram til den kalde krigen tok slutt. Tankens beskyttelseFundamentalismen kan sees som en slags tankens beskyttelse mot trykket fra moderniseringen og globaliseringen. Det er tankevekkende at fundamentalisme, et begrep med utspring i konservative, protestantiske kristne miljøer i USA for omkring 100 år siden, finner grobunn i så mange forskjellige typer samfunn. I vår tid knyttes det særlig til prestestyret i Iran, til Taliban i Afghanistan og til liknende bevegelser i det arabiske språkområdet. Men ulike former for fundamentalisme finnes også i hinduisme og jødedom. Ekstremt voldelig fundamentalisme knyttes særlig til det økonomisk relativt stillestående Midt-Østen, der store områder er blitt hengende igjen mens dominerende land i Vesten har kjørt et rått løp for å holde kontroll over oljefeltene. Samtidig har mange land lenger øst i Asia opplevd en økonomisk framgang som setter fattigdommen og stagnasjonen i Midt-Østen i et enda grellere perspektiv. Midt-Østen oppleves av mange muslimer som et svart lokk mellom framskrittet i vest og øst, sier islam-forskeren Bernard Lewis i den tyske avisa Die Zeit (18/3 2004). Han advarer likevel mot å forenkle. Terrorens opphav er ikke fattigdom alene. Den vokser også fram i en velhavende middelklasse som leser Koranen omtrent slik jeg leste Bibelen som 17-åring.Jeg leste meg ut av en fundamentalistisk bibeltolkning fordi jeg hadde tilgang på informasjon, tilgang på bøker. Jeg bodde i et land som hadde økonomi til å holde seg med store biblioteker, selv på en åker i Odalen, der jeg vokste opp. Jeg bodde i et land som hadde økonomi sterk nok til å gi meg studielån, slik at jeg kunne studere over mange år uten å jobbe full tid ved siden av. Og jeg bodde og bor i et land som har økonomi til å oversette 1700 bøker til norsk årlig (2002). Det bor under fem millioner mennesker i Norge. Omkring 180 millioner mennesker har arabisk som morsmål. I følge Die Zeit oversettes det ikke mer enn 300 bøker per år i samtlige arabisktalende land til sammen. Ulike vilkårDen voldelige fundamentalismen henger også sammen med et raseri over slike ulike vilkår. Terroren er et resultat av at mulighetene for enkeltindividet er himmelropende forskjellige.Vestens svar på terror er i øyeblikket å innskrenke individets muligheter, ikke minst ved å overvåke og forfølge arabisk utseende ungdommer med midler og metoder som overgår det som ble medlemmer av AKP (ml) til del i Norge på 1970-tallet. Dersom europeiske lover og restriksjoner som foreslås etter terroren i Madrid blir gjennomført, vil muligheten til å studere og utveksle kulturell erfaring på tvers av landegrensene bli drastisk redusert.Den amerikanske filosofen Richard Rorty skriver i samme utgave av Die Zeit at det ikke er terrorismens menneskelige og materielle ødeleggelser som er den største trusselen mot de vestlige demokratiene. Han mener de vestlige regjeringenes svar på terroren innebærer større fare. De sosiale og politiske institusjonene som er bygget opp i Europa og Nord-Amerika de siste 200 årene kan bli knust. Vestlige regjeringer kan komme til å ødelegge demokratiet i den hensikt å redde det.«De framskrittene menneskeheten gjorde i det nittende og tjuende århundre skyldes i stor grad den økte innflytelsen den offentlige meningen hadde på utformingen av den regjerende politikken», skriver Richard Rorty (min overs. fra engelsk original). Han mener denne utviklingen er blitt reversert de siste 60 årene. Mer og mer av den vestlige sikkerhetspolitikken undras offentlighet, og tilstanden for demokratiet er dramatisk forverret etter 11. september 2001. Rorty mener vi har fått en politisk elite som skjuler sine strategier for offentligheten. Hvert nytt terroranslag mot et vestlig land, som i Madrid, vil føre til ytterligere innskrenkninger når det gjelder personlig frihet og dermed den frie flyten av informasjon.«I det verste scenarioet vil historikerne en dag måtte forklare hvorfor vestens gullalder bare varte i 200 år. De tristeste sidene i historiebøkene vil være de som beskriver hvordan borgerne i demokratiene, ved deres feige samtykke i regjeringenes hemmeligholdelse, selv hjalp til med å frambringe katastrofen», skriver Rorty.Andres frihetJeg er privilegert. Jobben min er å lese bøker. Når noen av dem blir oversatt, øker sjansene for at jeg blir klar over dem og får lest dem. De andres frihet betyr vår sikkerhet, antyder Paul Berman i boka «Terror og liberalisme», som jeg har lest de siste dagene, fordi den er oversatt til norsk av Alexander Leborg, utgitt på Dinamo forlag i 2004. Bermans argumentasjon er beslektet med Rortys.Paul Berman er en amerikansk venstreliberaler som skriver i flere kjente New York-baserte aviser og tidsskrifter. Han legger ut på en lang idehistorisk reise som trekker mye mer vidtrekkende paralleller mellom dagens terror og tidligere tiders nihilistiske og totalitære bevegelser enn jeg har gjort her. Berman spør retorisk: Hva har vi trengt for at de muslimske totalitære bevegelsene skulle blomstre?«Vi har trengt umåtelige mangler på politisk mot og forestillingsevne i den muslimske verden. Vi har trengt nærmest forsettelig fravær av nysgjerrighet på disse manglene fra mennesker i andre deler av verden – fraværet av nysgjerrighet som lot oss anta at totalitarismen var nedkjempet, selv da den nådde nye høyder. Vi har trengt rause porsjoner med ønsketenkning – den typen enfoldig tro på en rasjonell verden, som i sin manglende evne til å forstå virkeligheten, tente gnisten til de totalitære bevegelsene i første omgang. Vi har trengt en politisk venstreside som i sin antiimperialistiske glød har mistet evnen til å reise seg mot fascismen – og noen ganger har sklidd enda litt lenger utforbakke. […] Vi har trengt en manglende evne til å tviholde på våre egne liberale og demokratiske prinsipper, en manglende evne til så mye som å artikulere disse prinsippene.»I Paul Bermans gjennomgang av konflikten mellom et liberalt samfunn og terror de siste to hundre årene, er en av de viktigste kildene en skjønnlitterær forfatter som Albert Camus. Han var en av de første jeg kastet meg over da teologi vek plassen for litteratur. Han vokste opp i Algerie, hvor anslagsvis 100.000 mennesker er drept i politisk-religiøse konflikter de siste 15 årene.De andres frihet er vår sikkerhet. «La oss være for de andres frihet», skriver Paul Berman i en vakker formulering i en viktig bok.Norge er fremdeles et rikt land. I debatten om norsk bistandspolitikk som har rast denne vinteren savner jeg et perspektiv: Er det mulig å bruke norske bistandspenger ikke bare til å skaffe folk mat og drikke, ikke bare til å eksportere norske verdier, men også til å øke menneskers frihet til å lese, frihet til informasjon?Tom Egil Hverven er litteraturkritiker i NRK. En kortere versjon av denne teksten ble holdt som NRKs P2-kommentar 20. mars.@sitat:Kanskje det er på tide å innse at fundamentalismen er et uttrykk for et idemessig vakuum etter de store ideologienes periode@@sitat:Den voldelige fundamentalismen henger også sammen med et raseri over slike ulike vilkår@

Jeg var en gang en fundamentalist. Jeg ble forelsket i ei jente, hun gikk i et kor, koret var kristent og dermed var det gjort. Som 17-åring trodde jeg det skulle være mulig å finne fram til et fundament for troen gjennom å lese Bibelen grundig og få alt til å gå opp. Jeg søkte en totalforklaring av verden og historien, fra skapelsen til de siste ting.Dette skjedde på 1970-tallet. Jeg gikk på videregående skole på en kant av landet der rødfarger dominerte det politiske landskapet. Arbeiderpartiordføreren i hjembygda mi ble valgt på den tida, og han er ordfører fremdeles, nesten 30 år seinere.Men under den stabile arbeiderpartikulturen kokte det. Rundt omkring meg fantes venner og klassekamerater som bekjente seg til en annen form for tro, til marxismen og leninismen, i små celler i AKP (ml).Den gangen tenkte jeg at de og jeg levde i to helt forskjellige verdener. Jeg husker vi diskuterte i skolegården. Noen av dem var ateister og trodde på en omveltning av samfunnet gjennom væpna revolusjon. De dro inn til byen, gikk i tog og solgte Klassekampen. Jeg satt heller inne og leste Bibelen, med 17-åringens tro på at det skulle være mulig å finne fram til en endegyldig, definitiv kunnskap.Først langt seinere, blant annet gjennom lesning av Dag Solstads forfatterskap, ble det klarere for meg at det er en grunnleggende, kall det gjerne fundamental, sammenheng mellom den lavkirkelige legmanskristendommen jeg var en del av, og den formen for tro som preget AKP (ml). I tid falt det sammen med at Børre Knudsen nektet å gjøre sine embetsplikter som prest i Balsfjord, i protest mot abortloven. Børre Knudsen ville ha lover i pakt med Guds ord. AKP (ml) på sin side ville også skape et annet samfunn, i teorien ved bruk av vold, om enn ikke i praksis som dagens terror. Jeg er likevel overbevist om at det finnes sammenhenger mellom slike bevegelser og terroren som kommer til uttrykk 25 år seinere. Kritisk tradisjonHva skjedde med min egen fundamentalisme? All bibellesinga gjorde noe med meg. Jeg tenkte over det jeg leste. Og jo mer jeg tenkte, jo mindre fikk jeg det til å gå opp slik enkelte legpredikanter i ungdomsmiljøet jeg vanka i sa det skulle gå opp.Jeg studerte teologi, og støtte mot en tradisjon som leste bibelen kritisk, med vekt på språklig og historisk forståelse. Jeg ble interessert i selve språket, hoppa over på filosofistudiet og videre til litteraturvitenskap. Prosessen var lang, den strakte seg over hele 1980-tallet og vel så det. Da tiåret med økonomisk oppsving og jappetid var over, var jeg blakkere enn de fleste rundt meg. Men jeg hadde lest meg ut av fundamentalismens falske sikkerhet og inn i en kulturelt sett rikere usikkerhet. Jeg hadde vent meg til å tenke at det ikke finnes noen siste, dypeste grunn for mine personlige overbevisninger. Det finnes heller ingen gudgitt, autoritativ siste begrunnelse for lover og regler i samfunnet. Og jeg var blitt overbevist om at det var feil å lete etter slike begrunnelser eller fundamenter. Både vitenskapen og selve samfunnet framsto som en båt som stadig må vedlikeholdes og bare kan bygges om bit for bit, mens vi alle seiler i den, slik filosofen Otto Neurath i Wienerkretsen antydet.Men hva betyr det? Skal vi forstå og godta fundamentalister som sprenger seg selv i lufta? Ja, for å sette det på spissen, kanskje vi skal det. Det betyr ikke at jeg forsvarer den nihilistiske tankegangen som ligger under selvmordsterror. Men jeg har en plikt til å forsøke å forstå. Kanskje det er på tide å innse at fundamentalismen er et uttrykk for et idemessig vakuum etter de store ideologienes periode i forrige århundre, fram til den kalde krigen tok slutt. Tankens beskyttelseFundamentalismen kan sees som en slags tankens beskyttelse mot trykket fra moderniseringen og globaliseringen. Det er tankevekkende at fundamentalisme, et begrep med utspring i konservative, protestantiske kristne miljøer i USA for omkring 100 år siden, finner grobunn i så mange forskjellige typer samfunn. I vår tid knyttes det særlig til prestestyret i Iran, til Taliban i Afghanistan og til liknende bevegelser i det arabiske språkområdet. Men ulike former for fundamentalisme finnes også i hinduisme og jødedom. Ekstremt voldelig fundamentalisme knyttes særlig til det økonomisk relativt stillestående Midt-Østen, der store områder er blitt hengende igjen mens dominerende land i Vesten har kjørt et rått løp for å holde kontroll over oljefeltene. Samtidig har mange land lenger øst i Asia opplevd en økonomisk framgang som setter fattigdommen og stagnasjonen i Midt-Østen i et enda grellere perspektiv. Midt-Østen oppleves av mange muslimer som et svart lokk mellom framskrittet i vest og øst, sier islam-forskeren Bernard Lewis i den tyske avisa Die Zeit (18/3 2004). Han advarer likevel mot å forenkle. Terrorens opphav er ikke fattigdom alene. Den vokser også fram i en velhavende middelklasse som leser Koranen omtrent slik jeg leste Bibelen som 17-åring.Jeg leste meg ut av en fundamentalistisk bibeltolkning fordi jeg hadde tilgang på informasjon, tilgang på bøker. Jeg bodde i et land som hadde økonomi til å holde seg med store biblioteker, selv på en åker i Odalen, der jeg vokste opp. Jeg bodde i et land som hadde økonomi sterk nok til å gi meg studielån, slik at jeg kunne studere over mange år uten å jobbe full tid ved siden av. Og jeg bodde og bor i et land som har økonomi til å oversette 1700 bøker til norsk årlig (2002). Det bor under fem millioner mennesker i Norge. Omkring 180 millioner mennesker har arabisk som morsmål. I følge Die Zeit oversettes det ikke mer enn 300 bøker per år i samtlige arabisktalende land til sammen. Ulike vilkårDen voldelige fundamentalismen henger også sammen med et raseri over slike ulike vilkår. Terroren er et resultat av at mulighetene for enkeltindividet er himmelropende forskjellige.Vestens svar på terror er i øyeblikket å innskrenke individets muligheter, ikke minst ved å overvåke og forfølge arabisk utseende ungdommer med midler og metoder som overgår det som ble medlemmer av AKP (ml) til del i Norge på 1970-tallet. Dersom europeiske lover og restriksjoner som foreslås etter terroren i Madrid blir gjennomført, vil muligheten til å studere og utveksle kulturell erfaring på tvers av landegrensene bli drastisk redusert.Den amerikanske filosofen Richard Rorty skriver i samme utgave av Die Zeit at det ikke er terrorismens menneskelige og materielle ødeleggelser som er den største trusselen mot de vestlige demokratiene. Han mener de vestlige regjeringenes svar på terroren innebærer større fare. De sosiale og politiske institusjonene som er bygget opp i Europa og Nord-Amerika de siste 200 årene kan bli knust. Vestlige regjeringer kan komme til å ødelegge demokratiet i den hensikt å redde det.«De framskrittene menneskeheten gjorde i det nittende og tjuende århundre skyldes i stor grad den økte innflytelsen den offentlige meningen hadde på utformingen av den regjerende politikken», skriver Richard Rorty (min overs. fra engelsk original). Han mener denne utviklingen er blitt reversert de siste 60 årene. Mer og mer av den vestlige sikkerhetspolitikken undras offentlighet, og tilstanden for demokratiet er dramatisk forverret etter 11. september 2001. Rorty mener vi har fått en politisk elite som skjuler sine strategier for offentligheten. Hvert nytt terroranslag mot et vestlig land, som i Madrid, vil føre til ytterligere innskrenkninger når det gjelder personlig frihet og dermed den frie flyten av informasjon.«I det verste scenarioet vil historikerne en dag måtte forklare hvorfor vestens gullalder bare varte i 200 år. De tristeste sidene i historiebøkene vil være de som beskriver hvordan borgerne i demokratiene, ved deres feige samtykke i regjeringenes hemmeligholdelse, selv hjalp til med å frambringe katastrofen», skriver Rorty. Andres frihetJeg er privilegert. Jobben min er å lese bøker. Når noen av dem blir oversatt, øker sjansene for at jeg blir klar over dem og får lest dem. De andres frihet betyr vår sikkerhet, antyder Paul Berman i boka «Terror og liberalisme», som jeg har lest de siste dagene, fordi den er oversatt til norsk av Alexander Leborg, utgitt på Dinamo forlag i 2004. Bermans argumentasjon er beslektet med Rortys.Paul Berman er en amerikansk venstreliberaler som skriver i flere kjente New York-baserte aviser og tidsskrifter. Han legger ut på en lang idehistorisk reise som trekker mye mer vidtrekkende paralleller mellom dagens terror og tidligere tiders nihilistiske og totalitære bevegelser enn jeg har gjort her. Berman spør retorisk: Hva har vi trengt for at de muslimske totalitære bevegelsene skulle blomstre?«Vi har trengt umåtelige mangler på politisk mot og forestillingsevne i den muslimske verden. Vi har trengt nærmest forsettelig fravær av nysgjerrighet på disse manglene fra mennesker i andre deler av verden – fraværet av nysgjerrighet som lot oss anta at totalitarismen var nedkjempet, selv da den nådde nye høyder. Vi har trengt rause porsjoner med ønsketenkning – den typen enfoldig tro på en rasjonell verden, som i sin manglende evne til å forstå virkeligheten, tente gnisten til de totalitære bevegelsene i første omgang. Vi har trengt en politisk venstreside som i sin antiimperialistiske glød har mistet evnen til å reise seg mot fascismen – og noen ganger har sklidd enda litt lenger utforbakke. […] Vi har trengt en manglende evne til å tviholde på våre egne liberale og demokratiske prinsipper, en manglende evne til så mye som å artikulere disse prinsippene.»I Paul Bermans gjennomgang av konflikten mellom et liberalt samfunn og terror de siste to hundre årene, er en av de viktigste kildene en skjønnlitterær forfatter som Albert Camus. Han var en av de første jeg kastet meg over da teologi vek plassen for litteratur. Han vokste opp i Algerie, hvor anslagsvis 100.000 mennesker er drept i politisk-religiøse konflikter de siste 15 årene.De andres frihet er vår sikkerhet. «La oss være for de andres frihet», skriver Paul Berman i en vakker formulering i en viktig bok.Norge er fremdeles et rikt land. I debatten om norsk bistandspolitikk som har rast denne vinteren savner jeg et perspektiv: Er det mulig å bruke norske bistandspenger ikke bare til å skaffe folk mat og drikke, ikke bare til å eksportere norske verdier, men også til å øke menneskers frihet til å lese, frihet til informasjon? Tom Egil Hverven er litteraturkritiker i NRK. En kortere versjon av denne teksten ble holdt som NRKs P2-kommentar 20. mars.@sitat:Kanskje det er på tide å innse at fundamentalismen er et uttrykk for et idemessig vakuum etter de store ideologienes periode@@sitat:Den voldelige fundamentalismen henger også sammen med et raseri over slike ulike vilkår@