Lørdag 13. mars 2004
Hvem er middelklassen?
Middelklassen i Norge er ikke helt som middelklassen i andre europeiske land. Den har hatt liten politisk og sosial innflytelse sammenlignet med arbeiderklassen.

Jeg er middelklassen. Den som vet hva klasse er / Jeg har oppfunnet og skrevet historien og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke / Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg / Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn.

Det er poeten Stein Mehren som har skrevet dette, i diktet «Jeg er middelklassen».

Og nettopp middelklassen som kulturell og ideologisk kategori er sterkt i vinden for tiden. Inspirert av den russiske sosiologen Boris Kagarlitsky har skribent og Attac-aktivist Magnus Marsdal antydet middelklassens opprør, og flere ledende økonomer som Kalle Moene har drøftet klassens betydning i framtids-Norge. Også historikerne har kastet seg inn i debatten om middelklassen. Jan Eivind Myhre, kjent fra historiske storverk om så vel innvandringshistorie som Oslo byhistorie, har sammen med kolleger fra andre skandinaviske land redigert verket «The Scandinavian Middle Classes 1840-1940».

1800-tallet

Begrepet kan med fordel studeres historisk. Det hefter en usikkerhet ved selve begrepet middelklasse. For hva er nå egentlig det, Jan Eivind Myhre?

– I ordet middel ligger det jo under at det er mellom noe. Og i motsetning til mange steder på kontinentet, der denne mellomkategorien er i forhold til aristokratiet på den ene siden og allmuen på den andre, var situasjonen annerledes i Norge. I for eksempel England kunne søkkrike industriherrer oppfatte seg som «middle class», fordi det fantes en sterk adel. Derfor er vårt begrep om middelklassen nokså likt det engelskmennene ville kalt «lower middle class».

Myhre har 1800-tallet, med industrimodernitetens framvekst, som sitt faglige spesialområde. Det er også tiden da middelklassen gjør seg gjeldende. Myhre, som også arbeider med sosialstatistikk, har funnet et konkret eksempel:

– På 1800-tallet snakket man gjerne om stender av ulikt slag, der den horisontale dimensjon var viktig. «Stendene» stod delvis ved siden av hverandre, embetsmenn, kjøpmenn, håndverkere. Så, i folketellingen i 1875 laget Statistisk Sentralbyrå en tredeling av samfunnet, som bygget på en systematisk vertikal tenkning. Øverst de «selvstendige», i form av embetsmenn, bønder og kjøpmenn. Nederst det som ikke ble kalt «allmuen» offisielt, men som bestod av arbeidere og tjenere. Men altså: I midten ble det opprettet en mellomkategori, kalt betjenter, som var det vi i dag ville kalt funksjonærer.

Småkjøpmenn

Myhre ser dette i sammenheng med at den industrielle revolusjonen og det moderne samfunns framvekst skapte en større kompleksitet:

– Ja, og kategorien knytter seg til den nye middelklassen, ikke den tradisjonelle, som bestod av mindre selvstendig næringsdrivende og småkjøpmenn. De to sistnevnte gruppene er mye omtalt i utenlandsk litteratur om middelklassen, men lite på norsk.

– Dette skyldes at styrkeforholdet internt i middelklassen var annerledes her?

– De var få, og gjorde lite ut av seg. Det var særlig få småkjøpmenn, bare tenk i forhold til Mellom- og Sør-Europa.

Men den nye middelklassen var heller ingen homogen gruppe, ifølge Myhre:

– Det går et opplagt skille mellom offentlige og private funksjonærer. Når de så ofte slås i hartkorn er det fordi de tross alt hadde relativt lik levestandard, og et felles kjennetegn: Avstand nedover, til de lavere klasser, særlig i kulturell forstand. Dette er synlig også i våre dager, at selv om en faglært arbeider kan tjene vel så bra som grupper i middelklassen, definerer de seg kulturelt langt over arbeiderklassen.

Venstre

I spørsmålet om den norske middelklassens kulturelle identitet kommer vi ikke utenom en drøfting av partiet Venstres og partiets rurale opplysningstradisjon, legemliggjort av «læreren», og partiets betydning for middelklassen. Myhre er likevel i tvil om Venstres rolle:

– Den er veldig vanskelig å plassere i forhold til middelklassediskusjonen. Husk at i andre europeiske land, som Belgia så vel som Sverige, fikk du rene partier og organisasjoner som talte middelklassens sak. Jeg har problemer med å se Venstre passe inn i dette.

– Men borgerskapet og store deler av arbeiderklassen hadde en tydelig internasjonal orientering, mens Venstre var utpreget nasjonalistisk. Er ikke det et eksempel?

– Så du mener det? Ja, det går et skille der, men jeg vet ikke om jeg vil knytte det så sterkt til en middelklasseidentitet. Flere partier, blant dem Venstre, har opp gjennom årene eksplisitt talt middelklassens sak. Men det har ikke skjedd ofte, og ikke høylytt.

– Hva med den særnorske folkeopplysningstradisjonen?

– Jeg diskuterer lærernes rolle og posisjon et annet sted i denne boka, og ikke minst deres statusfall de siste tiårene. Men Venstre er ikke bare det, partiet har også huset byintellektuelle, og en tid også næringslivet fordi Høyre var embetsmennenes parti.

Dette leder også Myhre inn på konklusjonen om norsk middelklasse:

– Selv om den norske middelklassen i antall er mange, har den vært svak som sosial og politisk bevegelse. I middelklassens «klassiske» periode, første halvdel av 1900-tallet, fantes sosial og politisk makt i Norge først og fremst i triangelet borgerskapet-bøndene-arbeiderklassen, et bilde lånt fra min kollega Knut Kjeldstadli. Her falt middelklassen på siden.

Men hva med den norske middelklasse anno 2004? Hva med den norske middelklasse mellom en ekspansiv velferdsstat og tiltagende markedstenkning? Ser vi en forlengelse eller et brudd i forhold til hva den tidligere har representert?

– Jeg tror vi ser et brudd på mange måter. Avstanden mellom arbeiderklasse og middelklasse er helt klart mer glidende enn før, om vi tenker på inntekt. Slik sett er ikke situasjonen i dag veldig ulik den for hundre år siden. Men om inntekt er et dårlig mål på forholdet mellom klassene, er den kulturelle forskjellen hovedskillet, og her er utdanningen det viktigste kriterium, avslutter Jan Eivind Myhre.

Jeg er middelklassen. Den som vet hva klasse er / Jeg har oppfunnet og skrevet historien og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke / Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg / Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn.

Det er poeten Stein Mehren som har skrevet dette, i diktet «Jeg er middelklassen».

Og nettopp middelklassen som kulturell og ideologisk kategori er sterkt i vinden for tiden. Inspirert av den russiske sosiologen Boris Kagarlitsky har skribent og Attac-aktivist Magnus Marsdal antydet middelklassens opprør, og flere ledende økonomer som Kalle Moene har drøftet klassens betydning i framtids-Norge. Også historikerne har kastet seg inn i debatten om middelklassen. Jan Eivind Myhre, kjent fra historiske storverk om så vel innvandringshistorie som Oslo byhistorie, har sammen med kolleger fra andre skandinaviske land redigert verket «The Scandinavian Middle Classes 1840-1940».

1800-tallet
Begrepet kan med fordel studeres historisk. Det hefter en usikkerhet ved selve begrepet middelklasse. For hva er nå egentlig det, Jan Eivind Myhre?

– I ordet middel ligger det jo under at det er mellom noe. Og i motsetning til mange steder på kontinentet, der denne mellomkategorien er i forhold til aristokratiet på den ene siden og allmuen på den andre, var situasjonen annerledes i Norge. I for eksempel England kunne søkkrike industriherrer oppfatte seg som «middle class», fordi det fantes en sterk adel. Derfor er vårt begrep om middelklassen nokså likt det engelskmennene ville kalt «lower middle class».

Myhre har 1800-tallet, med industrimodernitetens framvekst, som sitt faglige spesialområde. Det er også tiden da middelklassen gjør seg gjeldende. Myhre, som også arbeider med sosialstatistikk, har funnet et konkret eksempel:

– På 1800-tallet snakket man gjerne om stender av ulikt slag, der den horisontale dimensjon var viktig. «Stendene» stod delvis ved siden av hverandre, embetsmenn, kjøpmenn, håndverkere. Så, i folketellingen i 1875 laget Statistisk Sentralbyrå en tredeling av samfunnet, som bygget på en systematisk vertikal tenkning. Øverst de «selvstendige», i form av embetsmenn, bønder og kjøpmenn. Nederst det som ikke ble kalt «allmuen» offisielt, men som bestod av arbeidere og tjenere. Men altså: I midten ble det opprettet en mellomkategori, kalt betjenter, som var det vi i dag ville kalt funksjonærer.

Småkjøpmenn
Myhre ser dette i sammenheng med at den industrielle revolusjonen og det moderne samfunns framvekst skapte en større kompleksitet:

– Ja, og kategorien knytter seg til den nye middelklassen, ikke den tradisjonelle, som bestod av mindre selvstendig næringsdrivende og småkjøpmenn. De to sistnevnte gruppene er mye omtalt i utenlandsk litteratur om middelklassen, men lite på norsk.

– Dette skyldes at styrkeforholdet internt i middelklassen var annerledes her?

– De var få, og gjorde lite ut av seg. Det var særlig få småkjøpmenn, bare tenk i forhold til Mellom- og Sør-Europa.

Men den nye middelklassen var heller ingen homogen gruppe, ifølge Myhre:

– Det går et opplagt skille mellom offentlige og private funksjonærer. Når de så ofte slås i hartkorn er det fordi de tross alt hadde relativt lik levestandard, og et felles kjennetegn: Avstand nedover, til de lavere klasser, særlig i kulturell forstand. Dette er synlig også i våre dager, at selv om en faglært arbeider kan tjene vel så bra som grupper i middelklassen, definerer de seg kulturelt langt over arbeiderklassen.

Venstre
I spørsmålet om den norske middelklassens kulturelle identitet kommer vi ikke utenom en drøfting av partiet Venstres og partiets rurale opplysningstradisjon, legemliggjort av «læreren», og partiets betydning for middelklassen. Myhre er likevel i tvil om Venstres rolle:

– Den er veldig vanskelig å plassere i forhold til middelklassediskusjonen. Husk at i andre europeiske land, som Belgia så vel som Sverige, fikk du rene partier og organisasjoner som talte middelklassens sak. Jeg har problemer med å se Venstre passe inn i dette.

– Men borgerskapet og store deler av arbeiderklassen hadde en tydelig internasjonal orientering, mens Venstre var utpreget nasjonalistisk. Er ikke det et eksempel?

– Så du mener det? Ja, det går et skille der, men jeg vet ikke om jeg vil knytte det så sterkt til en middelklasseidentitet. Flere partier, blant dem Venstre, har opp gjennom årene eksplisitt talt middelklassens sak. Men det har ikke skjedd ofte, og ikke høylytt.

– Hva med den særnorske folkeopplysningstradisjonen?

– Jeg diskuterer lærernes rolle og posisjon et annet sted i denne boka, og ikke minst deres statusfall de siste tiårene. Men Venstre er ikke bare det, partiet har også huset byintellektuelle, og en tid også næringslivet fordi Høyre var embetsmennenes parti.

Dette leder også Myhre inn på konklusjonen om norsk middelklasse:

– Selv om den norske middelklassen i antall er mange, har den vært svak som sosial og politisk bevegelse. I middelklassens «klassiske» periode, første halvdel av 1900-tallet, fantes sosial og politisk makt i Norge først og fremst i triangelet borgerskapet-bøndene-arbeiderklassen, et bilde lånt fra min kollega Knut Kjeldstadli. Her falt middelklassen på siden.

Men hva med den norske middelklasse anno 2004? Hva med den norske middelklasse mellom en ekspansiv velferdsstat og tiltagende markedstenkning? Ser vi en forlengelse eller et brudd i forhold til hva den tidligere har representert?

– Jeg tror vi ser et brudd på mange måter. Avstanden mellom arbeiderklasse og middelklasse er helt klart mer glidende enn før, om vi tenker på inntekt. Slik sett er ikke situasjonen i dag veldig ulik den for hundre år siden. Men om inntekt er et dårlig mål på forholdet mellom klassene, er den kulturelle forskjellen hovedskillet, og her er utdanningen det viktigste kriterium, avslutter Jan Eivind Myhre.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.
Lørdag 6. oktober 2018
Bøkene til blogger Annijor og «Ex on the beach»-Henrik tydeliggjør behovet for et etisk regelverk for sakprosa, hevder advokat. – Det er viktigere å utfordre grenser enn å vedlikeholde dem, mener Forlegger­foreningen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk