Halberg inn fra jordet
Jonny Halberg (Klassekampens kronikk 28. januar) leser oppsiktsvekkende mye moral inn i kommentaren min. Det kan finnes mange årsaker til at en forfatter leser en kritiker mer som en juridisk og moralsk dommer enn som en filologisk og estetisk skjelner. Årsakene skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Framstilling av språklige forskjeller, i form av en personlig beretning, var poenget mitt denne gangen, ikke å felle en dom over Halberg som forfatter.Jeg ønsker derfor ikke, slik Halberg påstår, å skille mellom «legale» bokmålsformer og «illegale» riksmålsformer. Jeg spør om hvordan og hvorfor språkformene endres, blant annet innenfor Halbergs forfatterskap. Det interessante for meg er å forstå hvorfor Halberg, som fikk Språklig samlings litteraturpris i 2001, skriver som han gjør i «Gå til fjellet» i 2004. Hvorfor endrer han språket radikalt i retning av riksmål, når han skriver om den samme bygda med få års mellomrom? Det gir kronikken til Halberg ingen svar på.Min kommentar (Klassekampen 21. januar) framstilte det ikke slik at Halberg i tidlige romaner benytter seg av et opphavsspråk med utgangspunkt i Fåberg eller Jørstadmoen. Hele poenget var å bekjempe ideen om et slikt opphavsspråk, slik det ble formulert av Helene Uri.«Hvis du kommer fra Bærum, er du berme, og det du sier og påstår er ugyldig.» Slik utlegger Halberg mitt syn på språket. Lenger ut på Sauejordet er det ikke mulig å komme. Sauejordet er et område mellom blokkene på Hosle, der jeg vokste opp, og drabantbyen Rykkinn, der Harald Eia og Nikolaj Frobenius vokste opp – i Bærum. De som oftest befinner seg på dette jordet, er umælende sauer og mer eller mindre taleføre, turgående bæringer. To av de mer taleføre, Eia og Frobenius, viser hvordan en oppvekst i dette «berme»-språket kan vris til noe av det ypperste og mest «gyldige» som lages på norsk, fra «Lille lørdag» og filmmanuset «Insomnia» til «Team Antonsen» og romanen «Teori og praksis». Kvaliteten på tekster, film og fjernsyn fra Eia og Frobenius taler for seg selv.Jeg undrer meg derimot over forholdet mellom oppvekst og språk hos Halberg – slik jeg utspør meg sjøl og enkelte andre personer jeg omtaler i kommentaren. Jeg undrer meg over hvordan Helene Uri, som til og med har skrevet innføringsboka «Hva er språk», kan ende opp med et så forstokket, avpolitisert språksyn som hun formulerte i kronikken «Ut av språkskapet». Men bortsett fra polemikken mot Uri (og, skal jeg innrømme, en viss slagside i debatten mellom Dahl og Fløgstad) opptrer jeg ikke som den dommeren Halberg prøver å gjøre meg til.«Hverven vil ikke […] ta i noe som er urent», hevder Halberg. Det er kort og godt feil. I min fortelling er jeg selv skurken som tar i urene eller ureine former, fra jeg taler og skriver riksmål som tenåring til eg av og til skriv nynorsk, no 30 år seinare. Å skrive nynorsk for meg innebærer det samme som Halberg skriver: «å kjempe med usikkerheten». Jeg er ikke mer feilfri enn at jeg akkurat her, i den teksten du nå leser, ble så usikker at jeg ga opp å skrive svaret til Halberg på nynorsk. Kanskje går grensen for meg som inngrodd, østnorsk språkbruker akkurat der: jeg makter (ennå?) ikke å polemisere mot en bokmålsbruker på nynorsk.I forlengelsen av min kommentar og Halbergs svar, er det mest interessante spørsmålet etter min mening: Er Jonny Halberg en spesielt språkfølsom forfatter, som registrerer endringer i norsk språkbruk og -kultur i løpet av de fire årene mellom romanene «Flommen» og «Gå til fjellet»? Er disse endringene tilfeldige, private og forbeholdt en mann som vokste opp ved en militærleir (der mangler de ikke bare kontroll over språket)? Eller preger de bredere lag av norsk skjønnlitteratur og sakprosa? Det skal jeg fortsette å lese for å finne svar på.Tom Egil Hverven er journalist og kritiker@sitat:«Er disse endringene tilfeldige, private»@
Jonny Halberg (Klassekampens kronikk 28. januar) leser oppsiktsvekkende mye moral inn i kommentaren min. Det kan finnes mange årsaker til at en forfatter leser en kritiker mer som en juridisk og moralsk dommer enn som en filologisk og estetisk skjelner. Årsakene skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Framstilling av språklige forskjeller, i form av en personlig beretning, var poenget mitt denne gangen, ikke å felle en dom over Halberg som forfatter.Jeg ønsker derfor ikke, slik Halberg påstår, å skille mellom «legale» bokmålsformer og «illegale» riksmålsformer. Jeg spør om hvordan og hvorfor språkformene endres, blant annet innenfor Halbergs forfatterskap. Det interessante for meg er å forstå hvorfor Halberg, som fikk Språklig samlings litteraturpris i 2001, skriver som han gjør i «Gå til fjellet» i 2004. Hvorfor endrer han språket radikalt i retning av riksmål, når han skriver om den samme bygda med få års mellomrom? Det gir kronikken til Halberg ingen svar på.Min kommentar (Klassekampen 21. januar) framstilte det ikke slik at Halberg i tidlige romaner benytter seg av et opphavsspråk med utgangspunkt i Fåberg eller Jørstadmoen. Hele poenget var å bekjempe ideen om et slikt opphavsspråk, slik det ble formulert av Helene Uri.«Hvis du kommer fra Bærum, er du berme, og det du sier og påstår er ugyldig.» Slik utlegger Halberg mitt syn på språket. Lenger ut på Sauejordet er det ikke mulig å komme. Sauejordet er et område mellom blokkene på Hosle, der jeg vokste opp, og drabantbyen Rykkinn, der Harald Eia og Nikolaj Frobenius vokste opp – i Bærum. De som oftest befinner seg på dette jordet, er umælende sauer og mer eller mindre taleføre, turgående bæringer. To av de mer taleføre, Eia og Frobenius, viser hvordan en oppvekst i dette «berme»-språket kan vris til noe av det ypperste og mest «gyldige» som lages på norsk, fra «Lille lørdag» og filmmanuset «Insomnia» til «Team Antonsen» og romanen «Teori og praksis». Kvaliteten på tekster, film og fjernsyn fra Eia og Frobenius taler for seg selv.Jeg undrer meg derimot over forholdet mellom oppvekst og språk hos Halberg – slik jeg utspør meg sjøl og enkelte andre personer jeg omtaler i kommentaren. Jeg undrer meg over hvordan Helene Uri, som til og med har skrevet innføringsboka «Hva er språk», kan ende opp med et så forstokket, avpolitisert språksyn som hun formulerte i kronikken «Ut av språkskapet». Men bortsett fra polemikken mot Uri (og, skal jeg innrømme, en viss slagside i debatten mellom Dahl og Fløgstad) opptrer jeg ikke som den dommeren Halberg prøver å gjøre meg til.«Hverven vil ikke […] ta i noe som er urent», hevder Halberg. Det er kort og godt feil. I min fortelling er jeg selv skurken som tar i urene eller ureine former, fra jeg taler og skriver riksmål som tenåring til eg av og til skriv nynorsk, no 30 år seinare. Å skrive nynorsk for meg innebærer det samme som Halberg skriver: «å kjempe med usikkerheten». Jeg er ikke mer feilfri enn at jeg akkurat her, i den teksten du nå leser, ble så usikker at jeg ga opp å skrive svaret til Halberg på nynorsk. Kanskje går grensen for meg som inngrodd, østnorsk språkbruker akkurat der: jeg makter (ennå?) ikke å polemisere mot en bokmålsbruker på nynorsk.I forlengelsen av min kommentar og Halbergs svar, er det mest interessante spørsmålet etter min mening: Er Jonny Halberg en spesielt språkfølsom forfatter, som registrerer endringer i norsk språkbruk og -kultur i løpet av de fire årene mellom romanene «Flommen» og «Gå til fjellet»? Er disse endringene tilfeldige, private og forbeholdt en mann som vokste opp ved en militærleir (der mangler de ikke bare kontroll over språket)? Eller preger de bredere lag av norsk skjønnlitteratur og sakprosa? Det skal jeg fortsette å lese for å finne svar på.Tom Egil Hverven er journalist og kritiker@sitat:«Er disse endringene tilfeldige, private»@
